Det må satses stort på gult, blått pg grønt. Behovet er nærmest uendelig med tanke på all energien vi får fra fossile kilder. Og alt gnaget om at verden må redusere energiforbruket har jeg liten tror på. Vi som bruker mye energi må prøve å redusere vårt forbruk, men den fattige delen av verden som i dag bruker lite tørster etter mer energi. Derfor er jeg overbevist om at det totale energiforbruket på lang sikt ikke vil falle, men øke. Vi får en nedgang i det fossile, men det fornybare vil øke.
Vi må om ikke annet som et eksempel til etterfølgelse redusere forbruket (det krever enorme mengder energi) det å bytte ut bilen med elbil er bare provoserende. Elbil produksjon krever mye energi. produser lokalt og senk levestandarden. er medisin. Festen er over
Vi må om ikke annet som et eksempel til etterfølgelse redusere forbruket (det krever enorme mengder energi) det å bytte ut bilen med elbil er bare provoserende. Elbil produksjon krever mye energi. produser lokalt og senk levestandarden. er medisin. Festen er over
I denne artikkelen dykker vi ned i detaljene for norsk havvind. Hvilke konkrete prosjekter er aktuelle? Hvilke leverandører er posisjonert for å sikre seg oppdrag? Hvor stor er utenlandsomsetningen og hvor stor kan den potensielt bli? Hvor mange arbeidsplasser er det snakk om? Og hvordan er økonomien?
Dersom du har innspill eller kilder som kan bidra til å utdype eller korrigere de fakta vi har samlet her, så hører vi gjerne fra deg.
Prosjekter i Norge
Equinors Hywind Tampen eneste pågående prosjekt. 11 turbiner vil ha en samlet kapasitet på 88 MW, og antas å kunne dekke om lag 35 prosent av det årlige kraftbehovet på de fem plattformene Snorre A og B og Gullfaks A, B og C.
Regjeringen har i tillegg besluttet å åpne Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II, som innebærer at det nå blir mulig å søke konsesjon for større havvindprosjekter i disse områdene. På Utsira Nord er flytende havvind eneste alternativet, mens i Sørlige Nordsjø II kan både flytende og bunnfast være aktuelt.
I forslaget som var på høring gikk departementet også inn for å åpne området Sandskallen-Sørøya Nord utenfor Hammerfest, men dette er fjernet etter stor motstand fra fiskeriorganisasjonene. Olje- og energidepartemenet har varslet at Træna Vest utenfor Helgeland kan bli åpnet i neste runde.
Havsul 1 kan bli en del av elektrifiseringen av Nyhamna, men fremdriften i prosjektet har vært liten de siste årene.
Leverandører
På de 11 vindturbinene på Hywind Tampen, vil Kværner designe og bygge skrogene, Siemens Gamesa turbinene og JDR Cable System Ltd de elektriske kablene. Skrogene blir altså eneste komponent som produseres i Norge, men sammenstilling skal skje i Gulen. Subsea 7 står for installasjon og oppkobling.
Ifølge Eksportkreditt eksporteres norsk havvindteknologi for fem milliarder kroner i året.
– De største havvindleverandørene internasjonalt i 2018 var Nexans Norway (eksportkabler) og Fred. Olsen Windcarrier (installasjon), med cirka 1,5 milliarder kroner hver. DNV GL leverer også en del til havvind. Aibel (plattformer til omformerstasjoner) har i løpet av de siste 18 månedene vunnet flere store havvindkontrakter og vil komme høyt på listen de neste årene. Kværner tok en stor kontrakt på Hywind Tampen. Utover dette er leverandørene til havvind offshore redere, verft og en rekke mindre, spesialiserte leverandører, skriver Ivar Slengesol, direktør for strategi og forretningsutvikling i Eksportkreditt i en e-post til Energi24.
I tillegg til Kværners kontrakt på Hywind Tampen, trekker Equinor frem Aibels leveranser til det britiske Dogger Bank-prosjektet. Aibel skal her levere to omformerplattformer til prosjektene Creyke Beck A og Creyke Beck B på Dogger Bank, med en opsjon på en tredje plattform, Teesside A. Plattformene vil være såkalte jackets, bygget i stål og festet til havbunnen.
– Alt arbeid unntatt stålarbeidet gjøres i Norge. Det vil si prosjektering, engineering, innkjøp, ledelse, og ferdigstilling. Stålarbeidet gjøres ved Aibels verft i Thailand, som er 100 prosent norskeid, opplyser informasjonssjef Erik Haaland i Equinor.
Norsk leverandørindustri har en andel på 43 prosent i leveransene til Hywind Scotland og rundt 50 prosent i Hywind Tampen, ifølge Equinor.
Økonomi
Multiconsult har, ifølge konsekvensutredningen, beregnet at nåverdien av Hywind Tampen ligger mellom minus 2,3 milliarder kroner og pluss 1 milliard kroner. Hvorvidt Hywind Tampen er samfunnsøkonomisk lønnsomt, avhenger blant annet av levetiden for prosjektet og hvilke fremtidige CO2-priser man legger til grunn. Enova har gitt tilsagn om støtte på 2,3 milliarder kroner, hvilket var avgjørende for å få realisert prosjektet.
Equinor har sagt til Finansavisen at det «ikke er realistisk å vente lønnsomhet fra prosjektet og at det i dette tilfellet er andre faktorer enn bunnlinjen som er viktigst».
Flytende havvindprosjekter har i dag en kostnad på rundt 150-200 øre per kWh. Dette er medregnet investeringskostnader, årlig produksjon, driftskostnader, avkastningskrav og levetid. Eksperter forventer at kostnadene på flytende havvind vil falle relativt raskt til 80-100 øre per kWh for de første prosjektene av kommersiell skala (WindEurope, 2018).
Bunnfast havvind har en kostnad på rundt 90 øre/kWh (Bloomberg New Energy Finance, 2019).
Til sammenlikning var prisen på elektrisitet for husholdninger i Norge 26,8 øre per kWh, eksklusiv avgifter og nettleie, i 1. kvartal 2020. (SSB, 2020)
Sysselsetting
Ifølge rapporten «Kartlegging av den norskbaserte fornybarnæringen», utarbeidet av Multiconsult på oppdrag fra OED, Eksportkreditt og Norwep, var det 2277 sysselsatte innen havvind i Norge i 2018.
Sysselsetting for Hywind Tampen er estimert til 1500-3000 årsverk over prosjektets levetid, men det store spørsmålet er hvor mange norske arbeidsplasser som kan skapes basert på eksport av teknologi og tjenester knyttet til havvind.
Ifølge Menon har norske selskaper mulighet til å ta opp imot 20 prosent av det globale markedet og skape opptil 128.400 årsverk i Norge over en periode på 30 år. Dette tilsvarer rundt 4000 arbeidsplasser per år, men forutsetter 36 milliarder kroner i subsidier for å få realisert to «læreprosjekter». Lavscenariet, uten subsidier, vil kunne gi en en sysselsettingseffekt på 19.300 årsverk i Norge i samme periode, tilsvarende rundt 600 arbeidsplasser per år.
Miljøeffekt
Bidrar med fornybar energi, enten direkte til olje- og gassinstallasjoner eller i strømnettet på land.
Hywind Tampen vil gi en en CO2-reduksjon på rundt 200.000 tonn/år og om lag 1000 tonn NOX per år ved å erstatte 30-35% av dagens gasskraftforsyning til plattformene. Overskuddsgassen vil bli produsert, solgt og brent, og miljøeffekten er dermed omdiskutert.
Gjenvinning av rotorblader er en betydelig miljøutfordring, ifølge Faktisk.no.
Det er lett å skylde på skattesystemet, men det er jo ikke det som er problemet.
Man betaler jo bare skatt på overskudd. Det som gjør at grunnrenten kan gjøre samfunnsøkonomiske lønnsomme prosjekter ulønnsomme er tiden.
Bygger man ut vannkraft - så må man ut med masse penger i dag - så får man fortjeneste i de neste ti, tjue, tretti, femti årene.
Siden disse investeringene skrives av over lang tid - så innebærer denne skatten - at det det tar lengre tid å få tilbake disse pengene. Jo høyere sakttesats - jo større blir denne tidseffekten.
Men jeg vil tro at store solide kraftselskaper kan låne penger til veldig lave renter i dag - så det er i grunn vanskelig å se dette som et veldig godt argument. Om man kan selges strømmen for 20 eller 22 øre/kWh har langt større påvirkning.
For det første så er vannkraftverkene i Norge teknisk veldig gode - og potensialet som kan hentes ut med mer vannkraft er ikke å bytte ut dårlige turbiner/generatorer med nye maskiner med høyere virkningsgrad. De fleste er allerede tett på maks på dette. Potensialet er å hente inn mer vann, større demninger, knytte til flere vassdrag, øke nedbørsområdet osv. Altså å få mer vann gjennom turbinene - ikke høyere virkningsgrad.
Grunnen til at det ikke det ikke oppgraders innen vannkraft er at det ikke er lønnsomt. Og grunnen til at det ikke er lønnsomt er lave strømpriser pga overproduksjon av strøm. Det er jo et herlig paradoks i disse grønne tider, at Statkraft reduserer bemanning pgs kutt i planlagte prosjekter pga lav strømpris og at prosjektene ikke blir lønnsomme, mens nye viondprosjekter subsidieres.
Jeg liker grunnrente - det gir mye ekstra inntekter til felleskapet.
Jeg liker også hjemfalls-systemet - 50 eller 75 år eller hva det nå er - påvirker ingen av kalkylene til blårussen, mens det er alltid hyggelig for AS Norge å få anleggene gratis tilbake.
At utlendingene kjøper opp vindkraft er ikke noe stort problem spør du meg. Vindkraft er ikke lønnsomt i dag - og det er heller ikke noe som er veldig langvarig - etter 20 år er restverdien nær null - ikke slik som for vannkraft hvor restverdien i det store og hele er den samme som ny-verdien. Og med et obligasjonsmarked som ikke gir avkastning , blir trygge kontantstrømmer kjøpt for svimlende summer av pensjonsfond og andre som ønkser å plassere penger trygt med noe avkastning.
Det er laget en offentlig utredning for et par år siden av et solid lag samfunns- og andre økonomer og fagfolk med forslag til endringer i beskatning av kraftanlegg bla med formål å øke nyinvesteringer i anleggene. Skutt grundig ned av lokalpolitikere som fryktet at kommunene deres ville komme dårligere ut. Mye diskusjoner i DN, Aftenposten og NRK for den som fulgte med. Forøvrig er jeg enig med deg i prinsippet om grunnrente for all bruk av naturressurser.
Men argumentet om at grunnrenten gjør lønnsomme prosjekter ulønnsomme funker bare med prosjekter hvor hvor det er marginal lønnsomhet. Oljebransjen har jo langt høyere grunnrente og investerer enormt.
Konkurranseevnen så ut til å bli svekket i 2019, men i dag er kronekursen lav, det er gunstig for eksporten og både NHO og fagbevegelsen ser for seg nærmest et null oppgjør. Dessuten kan vi ikke være avhengig av en sektor som er på vei mot solnedgangen. Her må det en omstilling til enten vi vil eller ikke.
Er ikke uvanlig for firmaer på Oslo børs å ha lån i USD så det er sikkert verdt å tenke seg om en gang eller to før man vurderer kursen som udelt positiv.
I denne artikkelen dykker vi ned i detaljene for norsk havvind. Hvilke konkrete prosjekter er aktuelle? Hvilke leverandører er posisjonert for å sikre seg oppdrag? Hvor stor er utenlandsomsetningen og hvor stor kan den potensielt bli? Hvor mange arbeidsplasser er det snakk om? Og hvordan er økonomien?
Dersom du har innspill eller kilder som kan bidra til å utdype eller korrigere de fakta vi har samlet her, så hører vi gjerne fra deg.
Prosjekter i Norge
Equinors Hywind Tampen eneste pågående prosjekt. 11 turbiner vil ha en samlet kapasitet på 88 MW, og antas å kunne dekke om lag 35 prosent av det årlige kraftbehovet på de fem plattformene Snorre A og B og Gullfaks A, B og C.
Regjeringen har i tillegg besluttet å åpne Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II, som innebærer at det nå blir mulig å søke konsesjon for større havvindprosjekter i disse områdene. På Utsira Nord er flytende havvind eneste alternativet, mens i Sørlige Nordsjø II kan både flytende og bunnfast være aktuelt.
I forslaget som var på høring gikk departementet også inn for å åpne området Sandskallen-Sørøya Nord utenfor Hammerfest, men dette er fjernet etter stor motstand fra fiskeriorganisasjonene. Olje- og energidepartemenet har varslet at Træna Vest utenfor Helgeland kan bli åpnet i neste runde.
Havsul 1 kan bli en del av elektrifiseringen av Nyhamna, men fremdriften i prosjektet har vært liten de siste årene.
Leverandører
På de 11 vindturbinene på Hywind Tampen, vil Kværner designe og bygge skrogene, Siemens Gamesa turbinene og JDR Cable System Ltd de elektriske kablene. Skrogene blir altså eneste komponent som produseres i Norge, men sammenstilling skal skje i Gulen. Subsea 7 står for installasjon og oppkobling.
Ifølge Eksportkreditt eksporteres norsk havvindteknologi for fem milliarder kroner i året.
– De største havvindleverandørene internasjonalt i 2018 var Nexans Norway (eksportkabler) og Fred. Olsen Windcarrier (installasjon), med cirka 1,5 milliarder kroner hver. DNV GL leverer også en del til havvind. Aibel (plattformer til omformerstasjoner) har i løpet av de siste 18 månedene vunnet flere store havvindkontrakter og vil komme høyt på listen de neste årene. Kværner tok en stor kontrakt på Hywind Tampen. Utover dette er leverandørene til havvind offshore redere, verft og en rekke mindre, spesialiserte leverandører, skriver Ivar Slengesol, direktør for strategi og forretningsutvikling i Eksportkreditt i en e-post til Energi24.
I tillegg til Kværners kontrakt på Hywind Tampen, trekker Equinor frem Aibels leveranser til det britiske Dogger Bank-prosjektet. Aibel skal her levere to omformerplattformer til prosjektene Creyke Beck A og Creyke Beck B på Dogger Bank, med en opsjon på en tredje plattform, Teesside A. Plattformene vil være såkalte jackets, bygget i stål og festet til havbunnen.
– Alt arbeid unntatt stålarbeidet gjøres i Norge. Det vil si prosjektering, engineering, innkjøp, ledelse, og ferdigstilling. Stålarbeidet gjøres ved Aibels verft i Thailand, som er 100 prosent norskeid, opplyser informasjonssjef Erik Haaland i Equinor.
Norsk leverandørindustri har en andel på 43 prosent i leveransene til Hywind Scotland og rundt 50 prosent i Hywind Tampen, ifølge Equinor.
Økonomi
Multiconsult har, ifølge konsekvensutredningen, beregnet at nåverdien av Hywind Tampen ligger mellom minus 2,3 milliarder kroner og pluss 1 milliard kroner. Hvorvidt Hywind Tampen er samfunnsøkonomisk lønnsomt, avhenger blant annet av levetiden for prosjektet og hvilke fremtidige CO2-priser man legger til grunn. Enova har gitt tilsagn om støtte på 2,3 milliarder kroner, hvilket var avgjørende for å få realisert prosjektet.
Equinor har sagt til Finansavisen at det «ikke er realistisk å vente lønnsomhet fra prosjektet og at det i dette tilfellet er andre faktorer enn bunnlinjen som er viktigst».
Flytende havvindprosjekter har i dag en kostnad på rundt 150-200 øre per kWh. Dette er medregnet investeringskostnader, årlig produksjon, driftskostnader, avkastningskrav og levetid. Eksperter forventer at kostnadene på flytende havvind vil falle relativt raskt til 80-100 øre per kWh for de første prosjektene av kommersiell skala (WindEurope, 2018).
Bunnfast havvind har en kostnad på rundt 90 øre/kWh (Bloomberg New Energy Finance, 2019).
Til sammenlikning var prisen på elektrisitet for husholdninger i Norge 26,8 øre per kWh, eksklusiv avgifter og nettleie, i 1. kvartal 2020. (SSB, 2020)
Sysselsetting
Ifølge rapporten «Kartlegging av den norskbaserte fornybarnæringen», utarbeidet av Multiconsult på oppdrag fra OED, Eksportkreditt og Norwep, var det 2277 sysselsatte innen havvind i Norge i 2018.
Sysselsetting for Hywind Tampen er estimert til 1500-3000 årsverk over prosjektets levetid, men det store spørsmålet er hvor mange norske arbeidsplasser som kan skapes basert på eksport av teknologi og tjenester knyttet til havvind.
Ifølge Menon har norske selskaper mulighet til å ta opp imot 20 prosent av det globale markedet og skape opptil 128.400 årsverk i Norge over en periode på 30 år. Dette tilsvarer rundt 4000 arbeidsplasser per år, men forutsetter 36 milliarder kroner i subsidier for å få realisert to «læreprosjekter». Lavscenariet, uten subsidier, vil kunne gi en en sysselsettingseffekt på 19.300 årsverk i Norge i samme periode, tilsvarende rundt 600 arbeidsplasser per år.
Miljøeffekt
Bidrar med fornybar energi, enten direkte til olje- og gassinstallasjoner eller i strømnettet på land.
Hywind Tampen vil gi en en CO2-reduksjon på rundt 200.000 tonn/år og om lag 1000 tonn NOX per år ved å erstatte 30-35% av dagens gasskraftforsyning til plattformene. Overskuddsgassen vil bli produsert, solgt og brent, og miljøeffekten er dermed omdiskutert.
Gjenvinning av rotorblader er en betydelig miljøutfordring, ifølge Faktisk.no.
Hywind Tampen er nær en katastrofe med tanke på at prestisje går foran mengde CO2 man kunne kuttet for subsidiene.
Man må ha gassturbindrift i begge ender så det er i beste fall hybrid.
Vil anta at med de subsidiene kunne man fått lønnsomhet i fullelektrifisering av 3-5 plattformer men det er ikke så mye «teknologikvalifisering» som vindhybrid. Tydelig at man har flinke folk til å skrive søknader.
Har aldri skrevet at det er udelt positivt, så hvor det kommer fra kan man jo lure på. Men at det er gusntig for eksporten er det liten grunn til å tvile på.
En lavere kronepris gjør at norske varer som skal selges i utlandet blir billigere for kjøperne der. Det gjør at det selges flere norskproduserte varer, noe som bidrar til flere arbeidsplasser i Norge. Samtidig gjør en svak krone at det blir dyrere å kjøpe inn importerte varer fra utlandet. Det betyr at bedrifter som lager varer i Norge og selger dem i Norge får en fordel over utenlandske selskaper som lager tilsvarende vare og også selger i Norge. Prisen på de utenlandske varene går nemlig opp. Også dette kan bidra til flere arbeidsplasser i Norge.
One giant industry emerges as another declines. An imagined scenario from 2050
www.economist.com
What if carbon removal becomes the new Big Oil?
One giant industry emerges as another declines. An imagined scenario from 2050
Editor’s note: Each of these climate-change articles is fiction, but grounded in historical fact and real science. The year, concentration of carbon dioxide and average temperature rise (above pre-industrial average) are shown for each one. The scenarios do not present a unified narrative but are set in different worlds, with a range of climate sensitivities, on different emissions pathways
It is hard to envisage now, but the Permian basin in Texas and New Mexico used to be America’s biggest source of crude oil. At its peak it accounted for more than half of national production. Today the steel pumpjacks have been replaced by direct-air capture (dac) units. Powered by the sun, the machines suck carbon dioxide from the atmosphere and pump it into the sedimentary rock formations below. There is an elegant symmetry in the way the carbon is being pumped back into the ground. Big Oil has given way to Big Suck.
The transformation of the Permian region illustrates an industrial shift that began in the early 2020s. The once-mighty oil industry, in its old form, has withered. From its husk a thriving new industry has emerged. Carbon-removal firms now number among the world’s biggest. Alongside big cuts in emissions, their technology has helped stabilise the climate and reduce emissions to net-zero. The atmospheric concentration of carbon dioxide is even beginning to drop as carbon-removal efforts are expanded. At the same time, the industry has reshaped geopolitics—and is creating its own set of environmental impacts.
The trouble for Big Oil started in 2014, when booming American production helped spur a plunge in prices. The covid-19 pandemic of 2020 triggered a short, sharp contraction in demand. Longer-term decline was unavoidable. Internal combustion engines in road vehicles, which made up more than two-fifths of oil use in 2020, were starting to give way to electric motors. Further pressure came from the rise in carbon taxes, as governments, cash-strapped after covid-19 bail-outs, sought new streams of revenue. The oil-price spike of the late 2020s simply reinforced the trend towards other forms of energy.
Firms that built the kit used in oil production, such as refineries and pipelines, were the first to go bust as investments in new assets ground to a halt. Next up were companies that struggled to divest themselves of pricey oilfields. As oil-producing firms fought for survival, one strategy was consolidation through mergers. In the end, some supermajors ran down their reserves, halted oil investment and were run for cash. By contrast, national oil companies with low production costs, such as Saudi Aramco, kept pumping. But the most innovative giants, sensing an existential threat, realised that if they were to continue supplying oil and gas, they would need to capture and store the carbon emissions they produced, too.
By the late 2020s, two methods had emerged as the most effective ways to do this. One was dac, which involves trapping carbon dioxide from the atmosphere by sucking air through an absorbent material. The other was “bioenergy with carbon capture and storage” (beccs), where the absorption is done by trees and crops as they grow. That biomass is then burned for energy and the resulting carbon dioxide is captured. Either way, it is stored underground, permanently removing it from the atmosphere.
Before it was brought into being, carbon-capture technology was assumed to be very expensive—one early study of dac suggested costs of $600 a tonne or more. When entrepreneurial start-ups tried it out in the early 2020s, though, it came in at about a third of that. The costs of beccs were never as high, because capturing carbon dioxide from a power-station chimney, where the concentration is about 10%, is inherently more efficient that capturing it from ambient air, where the concentration is just 0.045%. That said, cost estimates for beccs were—and to some extent remain—vexed by the question of how to account for the opportunity cost of the vast plantations it requires.
Oil companies already had expertise in putting fluids back underground as well as taking them out: it is how fracking is done. They also had experience in mounting operations on truly large scales—which, when applied to carbon-capture, brought costs down yet further. Increasing the size of an industry by a factor of 50, as happened in the 2020s, gets you a lot of learning by doing. Most important, carbon removal allowed them to continue pumping oil. Their new business model was selling fuels in markets in which there was no feasible alternative, such as long-haul air travel, at “net-zero” prices which included the certified capture of an amount of carbon equivalent to that given off by the fuel’s combustion. It was called “carbon leasing”: the oil company lent the customer fresh new carbon and took old, used carbon back in return.
International politics helped. At the cop27 climate conference, in 2022, world leaders finally managed to agree on the creation of an international carbon market in which carbon-removal credits could be traded. This let companies sell removal capacity they did not need for carbon-leasing deals and buy spare capacity when their removal systems let them down. At the same time, the Organisation for Carbon Accounting (oca), a global monitoring body, was spun out of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Its real-time audits of carbon-removal facilities gave the industry credibility.
The astonishingly rapid scale-up in production—outpacing the construction of railways or power grids in previous eras—was due in part to smart industrial design. Equipment for dac was tailored to existing industrial know-how: that used in car plants, gas-turbine factories, and mining and water-treatment. The beccs industry, for its part, got a boost from genetic modification, in the form of new strains of trees and crops that absorb more carbon dioxide as they grow. The giant carbon-removal utilities which emerged now pull around ten gigatonnes of carbon dioxide out of the skies each year; along with their carbon-leasing businesses and the electricity generated by their beccs plants, that gives carbon-removal companies a collective turnover of more than $1trn. Back into the ground
The emergence of this new industry has had far-reaching ramifications, as some locations are better suited to carbon removal than others. Three conditions are needed: storage, space and low-cost power. Storage was the easiest to crack. Many countries have locations suitable for burying carbon dioxide, such as sedimentary or basaltic rock formations. For dac a more important factor was the continuous availability of cheap energy. In some cases this meant building dac plants by geothermal power stations, such as in Iceland. But most large-scale dac facilities depend on solar power, the cheapest energy source.
dac plants also need a lot of space. An early estimate, made in 2019 by Howard J. Herzog of the Massachusetts Institute of Technology, was that removing 1m tonnes of carbon dioxide a year from the air would require a facility ten metres high, 3-5 metres wide and 5km long. The technology has become more compact since then, but it is still land-hungry. So today most dac plants are in deserts, where sun and space are plentiful. North Africa is one hotspot, along with Australia and America’s southern states. Space is needed to grow fuel for beccs too, as are weather conditions ripe for growing biomass. Countries in the tropics, notably Indonesia and Tanzania, emerged as big beccs hubs.
All this has tilted the scales of geopolitics. Some oil-rich countries, such as Venezuela, have suffered, as oil that is costly and dirty to extract remains below ground. China established a national giant, Sinodac, and solidified its role as the world’s manufacturing hub for batteries and solar panels. Other countries, such as Brazil, Indonesia and Tanzania, gained political clout as their carbon-removal sectors boomed. Money from thin air
Carbon removal affected the corporate world, too. Even though the planet has now achieved net-zero emissions, individual companies still emit carbon dioxide and buy carbon credits, in the form of negative emissions, from carbon-removal firms. Unexpected price increases can hit profits in the still-carbonised sectors. That was the case in 2047 when a forest fire near a beccs plant in Kalimantan, Indonesia’s slice of Borneo, destroyed a huge number of trees, which act like temporary storage units for carbon dioxide until it is captured at a beccs plant. The resulting release of carbon dioxide made a big dent in the world’s carbonremoval capacity. Prices shot up and some companies were badly stung (at least those that had failed to hedge in the removals futures market). DeltaAmericanBlueCircle went bankrupt.
The removal industry also finds itself under close scrutiny from environmental groups. One concern is just how securely carbon dioxide is stored underground. The role of the industry in the Memphis earthquake of 2042 remains hotly contested. Carbonremoval bosses dismiss these criticisms as nitpicking. Now that the climate has stabilised, they grumble, some environmental ngos are overstaffed, overfunded and have little else to do.
A larger headache for bosses is navigating the long-term future of their industry. Large-scale carbon removal will be needed for a few decades yet, after world leaders pledged at cop50 in 2045 to bring atmospheric carbon-dioxide levels down further. But no agreement has been made as to how far. If and when governments agree they are happy for the concentration of carbon-dioxide to remain stable, the growth of the carbonremovals industry will stall and may go into reverse.
One route for expansion is cannibalisation. Rivalry between the beccs and dac camps is growing. Both are spending more on marketing and lobbyists. They want to persuade consumers and politicians that their technology is superior, and that humanity’s aim should be to return the atmosphere to pre-industrial levels of carbon dioxide. Despite these efforts, analysts expect the sector to shrink and consolidate in the coming years. That may favour the largest carbon-removal outfits, several of which are also oil producers. The very firms that prospered by taking carbon out of the ground may profit the most from putting it back. ■
For our latest coverage of climate change, register for The Climate Issue, our fortnightly newsletter, or visit our climate change story hub
FURENESET (NRK): Verdas kyr og sauer skal rape og prompe på ein meir miljøvenleg måte. Dette er målet til eit internasjonalt forskingsprosjekt med utspring frå Vestlandet.
Med EUs grønne giv følger en fundamental omlegging av økonomien hos våre nærmeste naboer og handelspartnere. Det de nå gjør, vil avgjøre hva slags marked norsk eksportrettet næringsliv vil møte.
energiogklima.no
Bl.a. Et stort reformprogram
EUs grønne deal – eller grønne giv som vi har valgt å bruke på norsk – er et stort reformprogram som griper inn på nær sagt alle samfunnsområder.
Klimamålene er utgangspunktet. 2030-målet vil trolig heves fra 40 til 50–55 prosent målt mot 1990.
EUs klimalov skal gjøre det politiske målet rettslig bindende.
Hvis vi forenkler litt, så kan vi dele EUs grønne giv inn i tre tematiske bokser:
Energiomstilling og elektrifisering: Strømproduksjonen skal bli fornybar, og elektrisitet skal tas i bruk i sektorer der det i dag brukes olje og gass.
Industri og sirkulærøkonomi: Den europeiske industrien skal kutte prosessutslipp og bli mer ressurseffektiv. Flere forretningsmodeller skal bli sirkulære, slik at råvarebehovet går ned.
Biologisk mangfold og matproduksjon: Bruken av arealer skal ta mer hensyn til natur. Landbruket skal bli mer miljø- og klimavennlig.
Veldig mye ved EUs grønne giv griper rett inn i forhold som er relevante for Norge – som langt på vei er «klimamedlem» i EU.
Vi skal gjennomføre klimakutt mot 2030 gjennom en avtale med EU.
Mye av regelverket som følger av den grønne given vil bli gjort gjeldende for Norge. For eksempel skal klimapolitikken gjennomgås neste år. Et av spørsmålene er innstramminger og utvidelser av kvotemarkedet. Kanskje blir skipsfart inkludert, noe som vil være viktig for Norge.
Men viktigere enn regelendringene vil være at det skjer en fundamental omlegging av økonomien hos våre nærmeste naboer og handelspartnere. Det de nå gjør, vil avgjøre hva slags marked norsk eksportrettet næringsliv vil møte.
Kortfattet er effekten denne:
Alt som slipper ut CO2, forurenser og innebærer dårlig ressursutnyttelse, vil oppleve nedgang. Alt som kutter klimagassutslipp, reduserer miljøpåvirkning og betyr god ressursutnyttelse, vil se vekst.
Investeringene i offshore vind i Nordsjøen passerer investeringene i olje og gass i 2021, ifølge tall fra Rystad Energy. Leverandørindustrien vil oppleve nedgang i olje og gass, men oppgang i offshore vind.
Kullet er på vei ut fra europeisk kraftforsyning. Når kullet er borte, er gassen neste mann ut. Hver ny solcelle og vindmølle betyr mindre behov for gass.
Både EU-kommisjonen og mange EU-land presenterer nå hydrogenstrategier som innebærer oppbygging av betydelig produksjon av hydrogen.
I Skellefteå i Sverige bygges det nå en svær batterifabrikk som skal lage de mest miljøvennlige elbilbatteriene i verden. NorthVolt-fabrikken er en massiv investering – med VW og BMW på eiersiden og finansiering fra Den europeiske investeringsbanken. Batteriene skal produseres med fornybar energi, alt skal kunne resirkuleres og brukes på nytt. Det ligger i den grønne given at EU vil legge mer vekt på å ha mer kontroll med verdikjedene og strategiske produkter. Elbilbatterier et godt eksempel. De produseres nå stort sett i Kina.
Som eksemplene viser: Markedsmulighetene ligger i å utvikle produkter og tjenester som bistår og fremmer en utvikling i grønn og ressurseffektiv retning.
^ Det blir noen runder med "vi skulle gjort noe tidligere". Det rare er at vi har innbilt oss at vi er langt unna de verste konsekvensene, når vi er tettest på dem. Iskalotten forsvinner, gradvis og ubønnhørlig. Det får konsekvenser.
Det konkurreres om å være grønnest slik at ingenting kan skje... kanskje kanskje er det en mose eller noe som skal ødelegge, ingen vet... de har ikke giddet å undersøke en gang .. men når den grønne fantasien løper løpsk så kan alt ødelegges, stanses og hindres.
Lokale energiselskaper vil modernisere og utvide vannkraftverket i Ulvik. – Myndighetene burde sagt ja for lenge siden, sier ordfører Hans Petter Thorbjørnsen.
Oppdagelsen blir betegnet som urovekkende fordi forskerne mener det vil bidra til at Jordens sårbare klima nærmer seg det såkalte «tipping point» raskere enn antatt.
Vi må endre på måten vi lever på men hvordan ?
Det har vært linket til tidligere i tråden hvor lite uberørt natur vi har igjen i verden og hvordan megabyene eser utover.
De store ville dyrene forsvinner og snart er det i hovedsak bare gnagere, flaggermus og småkryp igjen i verdens skoger.
Det får konsekvenser......
Rats and bats that host pandemic pathogens like Covid-19 increase in damaged ecosystems, analysis shows
www.theguardian.com
Bl.a.
The human destruction of natural ecosystems increases the numbers of rats, bats and other animals that harbour diseases that can lead to pandemics such as Covid-19, a comprehensive analysis has found.
The research assessed nearly 7,000 animal communities on six continents and found that the conversion of wild places into farmland or settlements often wipes out larger species. It found that the damage benefits smaller, more adaptable creatures that also carry the most pathogens that can pass to humans.
The assessment found that the populations of animals hosting what are known as zoonotic diseases were up to 2.5 times bigger in degraded places, and that the proportion of species that carry these pathogens increased by up to 70% compared with in undamaged ecosystems.
Kommer aldri til å skje, Svalbard er strategisk svært viktig. Norge må opprettholde stor (sannsynligvis helst større) aktivitet der oppe. I disse områdene sitter Nato og Russland og lurer på hverandre.
Når urørt villmark ( eller tilnærmet) er på stadig vikende front, hvordan skal vi da forsvare ødeleggelsene som vindparkene påfører norsk villmark, som faktisk er det turister ønsker å se.... Når klimaregnskapet for vindparkene i tilleg er av den heller tvilsomme sorten, og vi relativt enkelt ( med noen betingelser) kan bygge/renovere vannkraft til flere ganger vindpotensialet,- hva f@n er det da vi holder på med?
– Det undrer oss at folk ikke er mer opptatt av alle de nye arbeidsplassene som kan skapes her, sier Ove Ingvartsen og Gunnar Vestly.
www.aftenbladet.no
– Se rundt deg. Se på dette enorme området. Du ser ikke en eneste løe. Fordi det er fjellgrunn og dårlig jord. Derfor har ingen valgt å satse her, peker Ove Ingvartsen.
www.nrk.no
www.cbsnews.com
www.nrk.no
www.abcnyheter.no
www.independent.co.uk
www.theguardian.com
www.dn.no
