Klassisk meny

[awe]

Alfred Cortot utropte ABM til den nye Liszt. Slikt sier en bare ikke blant pianister. Myten Liszt, legenden om transcendent teknikk og innsikt. Vi kan knapt nok forstå rekkevidden av et slikt utsagn i dag, men de kunne det i 1939. I det romantiske kunstsynet var kunstneren den som stod nærmest definitiv innsikt, og Cortot var på mange måter den fremste bæreren av denne tradisjonen. Han er også den som ligner mest på ABM -eller omvendt - i spillestil. (Cortot var kolossal på sitt beste, men ustabil. Interesserte kan skaffe seg "Alfred Cortot II" fra serien "Great Pianists of the 20th Century".)

Liszts spillestil er godt dokumentert. Den var ikke slik enkelte vitsetegnere i samtiden ville ha det til; et virvar av armer og fingre som flyr i alle retninger. Tvert imot. Han holdt alltid fingrene på klaviaturet, med mindre det ikke var helt nødvendig i løfte dem. Dette er uhyre krevende, men gir en rekke fordeler. Ser en etter på opptak av ABM (Scarlatti-opptaket på youtube f. eks.), er dette svært påfallende. Uten denne typen teknikk, hadde det vært umulig å spille slik. Så jevnt, så raskt, så artikulert. Fraseringen blir bedre, og flyten og sammenhengen åpenbar. I tillegg får ABM ufattelig snert og kraft i anslagene. Det skal heller ikke gå an. Det er som om det skulle dukke opp en lengdehopper og slå de andre UTEN tilløp!

Og likevel handler det ikke bare om teknikk. Selvfølgelig. Bak stålkontrollen og det største anslagsregisteret av dem alle, finnes det et overfølsomt sinn i kamp med omgivelsene. Uoppfylte kontrakter, stadige avlysninger, isolasjon fra omverdenen, ustanselig øving i et totalt lydisolert hus, mange og alvorlige sykdomsperioder osv. Mange kontraster og motsetninger, konflikter og fortvilelse. Den konstante mystikken, der flere bruker ordet aura i forbindelse med ham. Den romantiske kunstnermyten. Det meste blir spekulasjoner og spekulativt, men ta nå en titt på den DVDen jeg nevnte ovenfor.

Som filminteressert har jeg ofte undret meg på hvor Fellini og Bergman fant alle de intense ansiktene. ABMs ansikt er et slikt - og litt til. I pausen mellom Beethoven-sonatene og Schubert-sonaten (hvilket program!) tar han imot applaus. Det ansiktet! Både fryktelig og fascinerende.

Bildene kan kun komplettere musikken. Egentlig en krykkeløsning for å sette i gang forestillingsevnen og følelesene. Musikken er hovedsaken. I kommende innlegg om ABM vil jeg la den være hovedtema.

 

[kbwh]

awe, jeg har intet annet ord enn: Takk.

 

[kjoenik]

Nå måtte jeg selvfølgelig høre på Cortot.
Opptakene er fra 1926 og 1935 (concertoen). Han spiller Chopin, og i klaverkonserten dirigerer Barbirolli.
Akkurat nå: Ballade Nr.1 og 2 i g-moll og F-dur, opus 23 og 38.
Deretter piano sonata no.2 og piano concerto no.2.

Men hvor blir det av ABM cden da...det er jo to dager siden jeg bestilte den. Hva er det de somler med i England??
Argh, ventetiden, ventetiden...

 

[nb]

Nå måtte jeg selvfølgelig høre på Cortot.
Opptakene er fra 1926 og 1935 (concertoen). Han spiller Chopin, og i klaverkonserten dirigerer Barbirolli.
Akkurat nå: Ballade Nr.1 og 2 i g-moll og F-dur, opus 23 og 38.
Deretter piano sonata no.2 og piano concerto no.2.

Men hvor blir det av ABM cden da...det er jo to dager siden jeg bestilte den. Hva er det de somler med i England??
Argh, ventetiden, ventetiden...

Den påsken, den påsken. Den lidelsen. Langfredag er vel helligdag også i England. Gi de litt tolmodighet og kort ned ventetiden med Bachs store pasjoner, Mattheuspasjonen og Johannespasjonen. Her gjør man svært lite galt om man går for boksen med de to, pluss messen i H-moll og Juleoratoriet på superlavpris fra Archive. Om musikken faller i smak, noe den nok vil gjøre skal du se, kan du supplere med flere innspillinger f.eks fra den "andre" skolen, men stort kor, stort orkester, langsome tempi og mer patos.

 

[Bach_Man]

Alfred Cortot utropte ABM til den nye Liszt. Slikt sier en bare ikke blant pianister. Myten Liszt, legenden om transcendent teknikk og innsikt. Vi kan knapt nok forstå rekkevidden av et slikt utsagn i dag, men de kunne det i 1939. I det romantiske kunstsynet var kunstneren den som stod nærmest definitiv innsikt, og Cortot var på mange måter den fremste bæreren av denne tradisjonen. Han er også den som ligner mest på ABM -eller omvendt - i spillestil. (Cortot var kolossal på sitt beste, men ustabil. Interesserte kan skaffe seg "Alfred Cortot II" fra serien "Great Pianists of the 20th Century".)

Vet ikke helt hvor mye de lignet jeg... Cortot var en av de teknisk sett mest feilbarlige blant de store pianistene, Michelangeli kanskje den mest perfekte. Og i klangen ville jeg nok sagt at den lettflytende Cortot minner mer om Murray Perahia i motsetning til Michelangelis harde blanke flater. Men understatement og klangbeherskelse ligger hos alle tre.

 

[awe]

Michelangelis Mozart på DG

Klaverkonsertene 13, 15, 20 og 25, alle med NDR-symfoniorkester dirigert av Cord Garben.

Hvem er Cord Garben? Han er først og fremst kjent som plateprodusent (for DG) og lieder-akkompagnatør (for mange av de mest kjente sangerne). Det med å dirigere er mer leilighetsvis. Altså neppe noe naturlig førstevalg i forbindelse med en levende legendes comeback. Årsaken er enkel: Garben er Michelangelis største beundrer. Han har skrevet bok om ABM (som inneholder cd med prøver fra Mozart-prosjektet for firhendig klaver). I tillegg mente nok DG at dette høynet sjansene for at et ABM-prosjekt i det hele tatt kunne la seg realisere.

Kritikere deler seg i to i forhold til disse innspillingene. Den negative kritikken konsentrerer seg om solistens egenvillige og besynderlige spillestil, sakte tempi, utstrakt bruk av rubato (variasjoner i tempo for å understreke et musikalsk poeng), tung klangpalett, bevisst desynkronisering av hendene - ja, til og med sviktende teknikk. De snilleste av disse kaller det en høyst individuell spillestil, de mest forargede synes det er et vrengebilde av Mozart. Noen påpeker også det vaklende samspillet mellom orkester og solist.

De positive røstene, og jeg tror de er i mindretall, spenner fra interessant til magisk. Som å oppdage verkene på nytt eller et klaverspill i en klasse for seg.

Det er sjelden en finner så store avvik blant musikkjournalister. Altså er dette polariserende og provoserende innspillinger. Hvem skal en lytte til? Er den negative kritikken så massiv at en helst bør styre unna? I dette tilfellet nytter det ikke å finne svaret i pressen. En må lytte selv, og helst uten for mye importert tankestoff i bagasjen. Hvorfor jeg også avstår fra egne kommentarer inntil de utmerkede herrer selv har fått anledning til å lytte.

 

[nb]

Michelangelis Mozart på DG

Klaverkonsertene 13, 15, 20 og 25, alle med NDR-symfoniorkester dirigert av Cord Garben.

Hvem er Cord Garben? Han er først og fremst kjent som plateprodusent (for DG) og lieder-akkompagnatør (for mange av de mest kjente sangerne). Det med å dirigere er mer leilighetsvis. Altså neppe noe naturlig førstevalg i forbindelse med en levende legendes comeback. Årsaken er enkel: Garben er Michelangelis største beundrer. Han har skrevet bok om ABM (som inneholder cd med prøver fra Mozart-prosjektet for firhendig klaver). I tillegg mente nok DG at dette høynet sjansene for at et ABM-prosjekt i det hele tatt kunne la seg realisere.

Kritikere deler seg i to i forhold til disse innspillingene. Den negative kritikken konsentrerer seg om solistens egenvillige og besynderlige spillestil, sakte tempi, utstrakt bruk av rubato (variasjoner i tempo for å understreke et musikalsk poeng), tung klangpalett, bevisst desynkronisering av hendene - ja, til og med sviktende teknikk. De snilleste av disse kaller det en høyst individuell spillestil, de mest forargede synes det er et vrengebilde av Mozart. Noen påpeker også det vaklende samspillet mellom orkester og solist.

De positive røstene, og jeg tror de er i mindretall, spenner fra interessant til magisk. Som å oppdage verkene på nytt eller et klaverspill i en klasse for seg.

Det er sjelden en finner så store avvik blant musikkjournalister. Altså er dette polariserende og provoserende innspillinger. Hvem skal en lytte til? Er den negative kritikken så massiv at en helst bør styre unna? I dette tilfellet nytter det ikke å finne svaret i pressen. En må lytte selv, og helst uten for mye importert tankestoff i bagasjen. Hvorfor jeg også avstår fra egne kommentarer inntil de utmerkede herrer selv har fått anledning til å lytte.

På generelt grunnlag vil jeg påstå at WAMs klaverkonserter er noe man uansett ikke skal styre unna om anledningen byr seg. Skal sjekke ut disse innspillingene når jeg får anledning - takker for tipset.

En enkel musikalsk meny er jo bare å dra gjennom f.eks Mozart 20-23. Førstesatsen i 20 og andresatsen i 23 er i mine ører nær å definere ytterpunktene i Mozarts stemningsregister, men muligens har d'Herrer med mer musikkteoretisk ballast enn meg et annet syn på saken.

 

[Bach_Man]

I tekstheftet til Grieg-konserten hans (BBC) står det en morsom bemerkning: "(...) sharp eared listeners may discern something almost qualifying as a wrong note in the piano's opening flourish (...) a more grievous error than this he never commited in public." Hvilken annen pianist kunne ha inspirert en slik bemerkning? Senere i samme teksten siteres en anmelder som begir seg ut på en ytterst teknisk beskrivelse av en opptreden. Det kan virke som om kritikerne er omtrent like mye i tåken som vanlige lyttere når det gjelder hvordan man ABM sine verste idiosynkrasier skal tolkes. På en måte minner han meg om Glenn Gould, en pianist som på godt og ondt setter sitt bumerke på det som spilles. I likhet med Gould er hans tidlige periode relativt sett mer "spiselig". Ikke bare Mozart, men også en god del av de andre sene innspillingene med DG er stemplet som kontroversielle, selv de som også har fått referansestempel, som Debyssy-preludiene.

 

[kjoenik]

Jeg har disse Bachstykkene på iPoden. Nydelig musikk!
Joda, det tar vel vanligvis omkring 7 dager fra England. Skal ikke skylde på mdt

Når det gjelder ABM, og andre kunstnere for den saks skyld, så er det vel ofte slik at de mest geniale kunstnere ofte har en psyke som grenser til det man kaller patologisk.
Jeg tror at det er denne psyken som skiller de geniale kunstnerne fra dem som bare har talentet og ellers er ganske ordinær, psykisk sett  :  

 

[kbwh]

Her taler medisineren! Uansett: God lese, og jeg venter på ABM-boksen.

 

[awe]

Når en snakker om store pianister, dukker gjerne begrepet teknikk opp før eller senere. Men hva betyr det egentlig? Jeg tror at det er et samlebegrep og at betydningsinnholdet vil variere mye i forhold til kontekst.

Et eksempel. Maurizio Pollini ble i et intervju spurt om forbilder og inspirasjonskilder blant tidligere pianister. Han nevner flere, få av dem blir gjerne nevnt i forbindelse med teknisk perfeksjon av skribentene. Journalisten uttrykker forbauselse. Ikke undring, men forbauselse. Dette stemmer ikke med hans skjema for hvem som hører hjemme hvor. Hans bilde av Pollini er det vanlige: Intellektuell, analytisk, kjølig, teknisk krystallklar osv. Han utber seg, det nautet, i grov uforstand en forklaring på det han allerede må ha definert for seg selv som en soleklar diskrepans. Pollinis svar er like klokt som tålmodig. Han forteller at det finnes to forskjellige nivåer av teknikk: Det grunnleggende nivået med å unngå feilslag, og det høyere nivået med å være i stand til å uttrykke det indre og dype innholdet i musikken.

Hadde Pollinis forklaring bare sunket inn blant flertallet av musikkjournalister. Jeg ser ikke sjenerende sterke indikasjoner på det. Stort sett er det ord om annet de samme gamle pikene fra baletten. Intellektuell, analytisk, kjølig osv. Nesten automatisk. Man lager med andre ord et bilde av en musiker, man skaper en profil og et image som selvsagt skaper helt bestemte forventninger og krav fra publikum. Slik skal Pollini spille. Slik spiller Michelangeli. Eller Cortot. Men hvis en hører etter, finnes det stor variasjon hos en og samme utøver - både innenfor kortere og lengre tidsrom.

Cortot, Schnabel og Edwin Fischer, for å nevne tre, har fått det ettermæle at de spilte mye feil. Alle tre hadde høyt utviklet teknikk, Cortots endog kolossal, men det hendte de hadde en del forekomster av feilslag. Mest Fischer, så Schnabel, så Cortot. Det hendte også at sistnevnte kunne spille hårreisende fort og presist. Det er likevel ikke det avgjørende i et større perspektiv. De har alle tre blitt stående som veivisere inn i musikkens dypere innhold, og inspirert flere generasjoner med utøvere og lyttere. Heldigvis.

 

[kjoenik]

Ja, Cortot hadde enkelte skeive anslag på nevnte innspilling av Chopin, uten at det var generende.
Jeg har nok sansen for artister som satser litt.

Kanskje er det en umenneskelig oppgave å utrykke den dypeste mening i musikken, hvis man samtidig skal unngå etthvert feilslag?

 

[awe]

Her må enhver utøver finne sine grenser, sitt uttrykk og sitt temperament i forhold til den musikken og den anledningen han eller hun står overfor, kjoenik. Men at presset er en belastning en må lære å leve med, kan det ikke være mye tvil om. En ting er det mekaniske, noe annet å utlevere seg selv for et publikum. Mange snakker om tomheten etter en konsert, ensomheten etter den mentale utladningen.

Michelangeli skal ha spurt elevene sine "Are you prepared to suffer?" Han gjorde det. Han er kjent for utsagnet om at et feilslag var en fysisk smerte. Han var fullstendig nevrotisk i forhold til mekanisk gangart og intonasjon på det instrumentet han skulle spille på. Mye lot til å kunne gå galt i forbindelse med en opptreden. Små marginer, og trolig aller mest i forhold til seg selv.

Men nå bryter jeg visst alle løfter tidligere i tråden om både monologer og tema. På tide med litt musikk i naboværelset. En liten røyk. (ABM hadde kroniske lungeproblemer og var storrøyker. Hysj.)

 

[kjoenik]

Venter i spenning på mer

 

[awe]

På generelt grunnlag vil jeg påstå at WAMs klaverkonserter er noe man uansett ikke skal styre unna om anledningen byr seg. Skal sjekke ut disse innspillingene når jeg får anledning - takker for tipset.

En enkel musikalsk meny er jo bare å dra gjennom f.eks Mozart 20-23. Førstesatsen i 20 og andresatsen i 23 er i mine ører nær å definere ytterpunktene i Mozarts stemningsregister, men muligens har d'Herrer med mer musikkteoretisk ballast enn meg et annet syn på saken.

Jeg synes det er en meget god ide. De første fem klaverkonsertene er skrevet av et barn, men fra og med nummer 6 er det snakk om mesterverker. Tre forskjellige konserter på en kveld ville nok være maksimum for min del.

 

[nb]

Jeg synes det er en meget god ide. De første fem klaverkonsertene er skrevet av et barn, men fra og med nummer 6 er det snakk om mesterverker. Tre forskjellige konserter på en kveld ville nok være maksimum for min del.

Av Mozarts senere konserter takler jeg store doser med glede, en del av de tidlige greiene til Mozart er dog ikke så mye å rope hurra for. Jeg kjøpte den Mozart-editionen til Philips for en billig penge under mottoet "det kan umulig skade å ha alt av WAM" - det er i høyeste grad en del der som ikke frister til noe dypdykk, det tror jeg ville være å slå hodet hard i bunnen grunnet manglende dybde, men man lærer mens man lever. I aller høyeste grad WAM også.

Kan for øvrig anbefale boksen fra den nenvnte Philip-editionen med konsertariene. Den er nok en av de aller sterkeste boksene i hele serien. Her er det MYE snadder for de som liker vokalmusikk. 8 smekkfulle CDer.

 

[awe]

Mer Michelangeli og teknikk

ABM har uttalt at musikk består av toner med ulik lengde og styrke . Det er er selvsagt en bevisst overforenkling. Ett poeng ved dette utsagnet er selvsagt at hvis en oppnår full kontroll på disse to grunnleggende parametrene, vil en kunne gi et grunnleggende korrekt bilde av hva komponisten har skrevet ned. I virkeligheten er det uhyre krevende, og han var en av de få som fikk det til i praksis og med overveldende effekt, f. eks. i Debussy. Dessverre blir dette helt feilaktig beskrevet som en kald eller mekanisk måte å spille på.

Et annet poeng er at det er en fordel å beherske musikken teknisk før en begynner å tolke den. De fleste er faktisk avhengige av å gjøre "interpretatoriske" grep for å dekke over manglende teknisk mestring. Så er man liksom grepet av musikken, noe som unektelig lyder bedre enn manglende ferdigheter.

Når det er sagt, må en straks legge til at lengde og styrke på tonene på ingen måte kan forklare den egenartede klangen som store pianister er gjenkjennbare på. Eller rettere sagt individuell klangpalett og anslagsregister. Kort fortalt kan en utøver produsere en gitt tone med lik lengde og styrke på mange måter ved ulike typer anslag. Det har med kraftoverføring fra skulder, arm, håndledd og fingre å gjøre. I tillegg er pedalbruk av helt avgjørende betydning. Antall differensierbare typer anslag og pedalbruk skaper en pianists klangpalett, som han kan bruke mer eller mindre musikalsk innsiktsfullt i forhold til ulike komponister.

Hvis en lytter til Debussys preludier, vil utøverens individuelle klangpalett og nyanseringsevne bli blottstilt fullstendig - fordi Debussy var besatt av tanken på klangflater og -farver. Hvorfor er Michelangeli en ener i dette repertoaret? Lån øre til "Des pas sur la neige" ("Fotspor i sneen"), nr. 6 fra "Preludier bok 1". Sterkere og svakere toner samtidig, både i samme hånd og mellom hendene, skaper en tredimensjonal virkning, en kolossal dybdevirkning. Noen toner skal klinge over i hverandre, noen skal være distinkt separate, alt skal være totalt gjennomsiktig. Ekstremt krevende mht. til anslag og pedalbruk. Nå, enhver amatør kan med flittig øvelse spille dette preludiet passe bra, men bare ABM kan spille det så rikt. En hel klangverden på fem minutter. Oh, it's bliss.

 

[awe]

En konstaterer følgende: Jeg, tema, en smule publikum og dette forumet har nådd et metningspunkt allerede for en stund siden. Der gives dog grenser for hva pedagogisk hybris og flammende lidenskap kan avstedkomme.

Tenkte det var greit å markere en naturlig avrunding, slik at temaene ikke blir hengende i luften på ubestemt tid. Måtte spilleplaner og Michelangeli bekomme dere fire, fem vel.

Mvh

 

[kibsgard]

Jeg m å jo også si at jeg setter pris på disse innleggene dine, Awe (så har du et litt større publikum) - mye interessant og lærerikt her. Min favoritt pianist er Richter (men jeg liker jo så mange, og Michelangeli er selvfølgelig blant dem...). Du kan sikkert si mer om ulikhetene mellom Michelangeli og Richter i spillestil hvis du orker. Richter var vel innom (og behersket) mange ulike komponister i løpet av sin lange karriere.

 

[awe]

Ok, seks da, kibsgard. Og takk skal du ha. Richter er en av mine favoritter også. Selvfølgelig. Ganske visst en av de mest ruvende skikkelsene i klaververdenen i det 20. århundre. Han trosset forresten sin dype flyskrekk for å høre Michelangeli, som på sin side brøt ut av sin isolasjon for å høre Richter. Det må ha vært verdifullt for dem å høre hverandre.

"Monologer" om Richter blir det ikke. Jeg har det rett og slett for travelt til så kraftkrevende idrett. Men spredte bemerkninger i ny og ne kanskje, hvis flere bidrar.

 

[kbwh]

I tekstheftet på DGs Michelangeliboks står det at man faktisk kan høre en eneste liten upresishet ett sted på de 8 platene. Jeg kommer ikke til å lete, bare nyte. Takk for anbefalingen, awe.

 

[Bach_Man]

En konstaterer følgende: Jeg, tema, en smule publikum og dette forumet har nådd et metningspunkt allerede for en stund siden. Der gives dog grenser for hva pedagogisk hybris og flammende lidenskap kan avstedkomme.

Jeg har notert meg disse reservasjonene du har kommet med noen ganger nå, og som også forekom før du trakk deg fra forumet forrige gang, disse antydningene om at vi kanskje ikke kommer til å høre så mye mer fra deg (om jeg tolker det riktig). Jeg vet ikke helt hvilke mål du har for forumdeltagelsen, men er ikke det en tilfredstillelse om du kan formidle noe til en liten håndfull medlemmer? Svar og motinnlegg på samme nivå innen relativt esoteriske temaer som du åpenbart har tenkt på i en årrekke er jo ikke å forvente. Mulig vi burde gi mer tydelig anerkjennelse, men personlig er jeg ikke en som trives med å skrive innlegg "bare for å svare".

 

[kibsgard]

Et alternativ, awe, er jo om du øser litt av din kunnskap på forumet www.good-music-guide.com/community/index.php. Der er det i alle fall en del flere som har mye kunnskap innen klassisk musikk, og det er liten fare for at du ender opp med monologer.
I tillegg kan slike som meg lære en del nytt.

 

[nb]

Setter også meget stor pris på innleggene til awe, men han(?) er ganske enkelt på et helt annet nivå enn meg, så som bach_man sier, vanskelig å komme med svar og kommentarer på samme nivå. Dette er jo også en av de avkrokene på forumet hvor stemningen er meget god, det er noe å ta med seg det også.

 

[berxter]

En til; selv om jeg må medgi at jeg setter Richter, Gilels, Arrau, Gulda, Schnabel, Gieseking(i hans repertoar)... minst like høyt som ABM.
Hvor mange er vi nå? 10?

Bernt K

 

[awe]

Litt ståhei for ingenting. Jeg mener jeg skrev ganske likefrem at det kunne virke som om temaene i denne tråden hadde nådd et metningspunkt, og at de slik sett ikke var særlig produktive mer. Deri lå ingen (an)klage mot noen fra min side. Hvis noen skulle ha blitt kritisert negativt, måtte det i så fall ha vært meg selv - for å ha drevet temaene over på spor som var for spesialiserte eller uaktuelle for dette forumet. Som trådstarter syntes jeg det var ryddig å konstatere og å melde tilbake. Ingen skuffelse, ingen dramatikk. Ok?

Jeg har ikke trukket meg fra forumet eller noe annet i den duren. Jeg har simpelthen konstatert at monologer neppe er rett sjanger fordi det fungerer som en kommunikasjonsdødare. Et eksperiment kan en vel kanskje kalle det. Et mer tidkrevende sådan. I påsken hadde jeg tid til overs for det (var syk og måtte holde meg i ro og innendørs), nå har jeg ikke det lenger. Veldig enkelt.

At Bach_Man ser seg om etter et mulig alibi for å hisse seg opp over det jeg skriver, er like uvanlig som at solen står opp. Sorry, Old Grumpy, not this time. Det er ikke noe å hisse seg opp for, ihvertfall stemmer ikke det du har kokt i sammen i siste innelgg med det som er mine hensikter og oppfatninger.

Og dermed kan vel alle sette seg velbehagelig til rette og bare kose seg videre med Mozart og Michelangeli. Og Bach, forhåpentligvis.

 

[awe]

En til; selv om jeg må medgi at jeg setter Richter, Gilels, Arrau, Gulda, Schnabel, Gieseking(i hans repertoar)... minst like høyt som ABM.
Hvor mange er vi nå? 10?

Bernt K

Ikke Arrau og Gulda vel? Det svir! Nei da, det er akkurat det som er så spennende: Å komme over utøvere som treffer et eller annet som andre ikke gjør. Anbefal et par innspillinger med Arrau og Gulda for de ikke-troende, berxter.

Ja, nå er jeg sannelig ikke sikker på om vi ikke begynner å nærme oss 11.

 

[tkr]

Jeg leser ALLE innlegg på denne tråden! Har bare så ufattelig lite å bidra med her.
Men, jeg snapper opp navn på utøvere og innspillinger, og bestiller musikk flittig vekk, i et tempo som gjør at jeg nå bokstavelig talt ikke har plass til en eneste cd til i hyllene mine.
mvh

 

[awe]

Fint å høre, tkr. Jeg går og venter på nye rør om dagen. Sparker småstein og hogger ved. De kommer ikke likevel.

Mvh

 

[tkr]

Fint å høre, tkr. Jeg går og venter på nye rør om dagen. Sparker småstein og hogger ved. De kommer ikke likevel.

Mvh

Tålmodighet skal visstnok være sin egen belønning ;D
mvh

 

[berxter]

Ikke Arrau og Gulda vel? Det svir! Nei da, det er akkurat det som er så spennende: Å komme over utøvere som treffer et eller annet som andre ikke gjør. Anbefal et par innspillinger med Arrau og Gulda for de ikke-troende, berxter.

Ja, nå er jeg sannelig ikke sikker på om vi ikke begynner å nærme oss 11.

Arrau fordi han var den jeg først fikk kontakt med Beethovens sonater med, og det er noe eget med den første "øyeåpneren". I ettertid ser jeg jo at innspillingene, fra '60-tallet, i stor grad er overgått av andre, men han har fortsatt affeksjonsverdi. Hvis jeg skulle anbefale en av dem måtte det være "Hammerklavier" op 106.
Gulda fordi han gjorde mye av det samme for Mozart-konsertene; jeg hadde jo hørt en del av dem i Andas versjon, og jeg mente og mener at Gulda-karen "spreket" opp uttrykket og ga meg en ny WAM. Aner ikke om den fortsatt er tilgjengelig, men han gjorde en utmerket K467 og K595 med Abbado.
Når det gjelder Signor Michelangeli har jeg ikke det helt store sammenligningsgunnlaget (jeg skal kjøpe boksen anbefalt over), i det lille jeg har føler jeg han blir litt for aristokratisk og kjølig (sier jeg som liker Arrau..), og, vel, det er vel et spørsmål om timing; jeg gjorde de store innkjøpene av vinyl på slutten av 70-tallet, og utvalget her i Trondheim var vel ikke det største.
Som du ser, det er høyst subjektivt og mer en følelsesting enn objektiv vurdering, men jeg er åpen og skal prøve mer ABM. Cortot ble jeg skremt unna med en forferdelig LP med Chopinvalser fra Italiensk EMI. Ikke bare vrimlet det med "finger malfunctions", men selve plata var/ er stappfull av wow/ flutter og jeg vart skræmt.

Bernt K

 

[kbwh]

Gulda var min introduksjon til KV466. KV467 på side 2 ble ikke like mye spilt.

 

[awe]

Takker for fint svar, berxter. Arrau kunne være ganske livlig i yngre dager, men ble i mine ører noe tung og sakte mot slutten. Men han har noe stort over seg, og jeg lytter til ham fra tid til annen. Min Arrau-favoritter er Brahms klaverkonserter med Colin Davis på Philips.

Gulda har jeg hatt mye glede av. Argerich kan ikke få fullskrytt ham nok. Mozart med Abbado på DG er fine saker. Brilliant Classics har utgitt Beethoven-sonatene med ham. Har ikke hørt de innspillingene, men har en del av disse sonatene på Decca. Meget bra. Men han var sprø! Kom en periode naken på scenen, og annonserte sin egen død for å teste reaksjonen. Spilte bra til det siste, der særlig Mozart-sonater var spennede tolkninger.

Og ja, vi har nok alle blitt utsatt for fæle presninger. Ikke spøk. Opptakene med Cortot varierer stort i teknisk kvalitet, men en del transfers til cd låter akseptabelt. Da tenker jeg på lyden i ca. 10 sekunder, før musikken får overtaket.

Leser det du sier med interesse fordi du er subjektiv og har noe på hjertet.

 

[berxter]

Jepp, han gjorde vel også en del jazz og jazzlignende greier. Jeg var nok også ung og gal nok til å få med meg den opprørske biten.

Bernt K

 

[awe]

Gulda var min introduksjon til KV466. KV467 på side 2 ble ikke like mye spilt.

Slik var det for meg også. Det må være noe melankolsk der. Hm. Med Michelangeli blir jo KV 466 et eksistensielt verk, selv om han lever sitt eget liv på kanten av orkesteret av og til. Ikke heart-on-sleeve, men høyreist og sårbart på samme tid. Like paradoksalt som livet selv.

 

[Bach_Man]

At Bach_Man ser seg om etter et mulig alibi for å hisse seg opp over det jeg skriver, er like uvanlig som at solen står opp. Sorry, Old Grumpy, not this time. Det er ikke noe å hisse seg opp for, ihvertfall stemmer ikke det du har kokt i sammen i siste innelgg med det som er mine hensikter og oppfatninger.

Haha!

Men jeg tror de fleste som er inne i denne tråden liker monologene dine. Vet ikke om du frekventerer det nevnte good-music-guide-forumet, men der finnes det f.eks. en debattant som ofte skriver lange anmeldelser og sammenligninger fra sin enorme Beethoven-samling til glede for mange, selv om få har hørt mange av innspillingene det er snakk om. Vi har ikke så mye bruk for å lese ting vi allerede vet, så fortsett med monologene, gjerne uten disclaimeren. Jeg trenger jo også mer materiale å analysere for å avdekke din skjulte agenda.

 

[Parelius]

Fred, gutter. Jeg lærer for mye her til at tråden skal ad undas. Tenk på oss andre, vi vil ha sugerør inn i deres erfaringer og vurderinger.

 

[kbwh]

I second that.

 

[awe]

La gå, Bach_Man, kanskje en liten monolog neste gang jeg blir syk, men de skjulte agendaene må vi for enhver pris holde for oss selv. Ellers blir det et forferdelig kaos.

 

[Bach_Man]

Hvorfor all denne freden? Er ikke nettopp det det som gjør musikk interessant? At det ikke er fred hele tiden. Hva ville Beethovens 3. symfoni være uten brytninger, vold og begravelsesmarsj?

Fra spøk til alvor, jeg forsikrer at det ikke er noen malise her fra min side, jeg bare moret meg over awe sin velformulerte karakteristikk.