Disse så langt i dag:
Charpentierplaten lider av litt for høy mastring, slik at det faktisk er litt forvrengning på platen, men det er en fantastisk flott kontratenorsteme med. Musikken er typisk for perioden.
Stanfords fiolinkonsert og fiolinsuite er godt håndverk, men det er ikke noe som får meg til å sette meg opp i stolen og fokusere nærmere på musikken. Velskrevet og velspilt, men ikke mer.
Jeg var forøvrig på konsert i Olavshallen i går og hørte vår nye sjefsdirigent - Adam Hickox. Konserten var litt forvirrende. Det startet med Ravels La Valse. Et verk jeg aldri har fått taket på. Alle innspillingene jeg har hørt har på meg framstått som litt usammenhengede, og slik var det også i går. Orkesteret spilte godt, men de fikk det ikke til å henge helt sammen. Er det meg eller er det verket det er noe galt med?
Så fikk vi en urfremføring - Kim-André Arnesens Hardingfelekonsert med Ragnhild Hemsing som solist. Flott verk som i mitt hode fikk fram bilder av vestlandet med fjell og fjorder, men også minnet mye om skotsk folkemusikk. Men det var vanskelig å høre hardigfela! Enten er det akustikken i Olavshallen som ikke er bra nok, eller så har komponisten orkestrert verket for for stort orkester. Eller dirigenten klarer ikke å tøyle orkesteret slik at solisten blir tydelig. Uansett fikk det meg til å tenke på hvor annerledes det lyder enn på en plateinnspilling der solisten trer tydelig fram i forhold til orkesteret. Det har slått meg tidligere også når jeg har hørt fiolinkonserter live.
Etter pause spilte de Mussorgskis Bilder fra en utstilling. Det var helt strålende. Et par feilslag i det franske hornet og i tubaen underveis, men det spiller liten rolle. Imidlertid ble det ikke nevnt i programmet at det var Ravels orkestrering som ble spilt (i og med at verket jo fra Mussorgskis hånd er et klaververk).