|
Klassisk; hva hører du på nå?
- Trådstarter berxter
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Andsnes spiller pianosonate av Leoš Janáček.
Fin tolkning av en ung pianist innspilt i 1990. Virgin Classics digital innspilt, metal mastered. Bildet er Leif Ove slik jeg husker ham. Og fint med vidvinkel på ny telefon.Sist redigert:
Dagens hjertesukk: jeg må bruke kopi-lim-inn fra en nettside for å skrive Leoš Janáček riktig på Mac. Tror jeg.
Mens jeg hører på Daphnis et Chloê av Ravel. Det klarer jeg ihvertfall å skrive.
Sist redigert:
Otare er vel den som behersker disse bokstavene og krummelurene på strak arm etter det jeg har sett over en god del sider her, har samme utfordringer selv på mac, dog skal ikke la det stå som årsak til at jeg ikke lytter/viser til enda mer øst-europeisk musikk i denne tråden.
Vi får utfordre Otare til å gi et miniseminar om tegnsetting på mac
^ Eg har, i eit anfall av petimetri, brukt klipp-og-lim for å tagga alle vestslavarane riktig. Veldig lurt, heilt til eg skjøna at musikkbiblioteket berre har gamaldags søkjefunksjon. Motsett Google, som finn Janáček når du søkjer på Janacek, Janaczek (han kunne jo vore polsk), osb.Anskaffet etter anbefaling her;
Nå nr 7. I går nr 5.
Ganske tunge saker dette her, men slett ikke dårlig.
Må nok høres på noen ganger for å få dem litt mer under huden. Ikke ulikt noen av Mahler sine for eksempel.
Hadde vært spennende å høre live...
Har du noen anbefaling om hvor en bør gå videre med Pettersson etter 5&7? Fiolin konserten er bra ifølge nettet?
Nå går det i op 77 nr. 1 her;
Har lenge likt Leipziger Streichquartett og MDG lyden. Også her.
Så og hørte nettopp Quatuor Mosaïque spille nr 2 live i St.Petri i SVG (kammermusikk festivalen).
Pent men litt kjedelig - jeg har ikke noe problem med tarm strenger og ellers teknikken - det var bare den avdempede stilen jeg ikke synes var så spennende (Ørret kvintetten etter pause belyste godt forskjellen til en mer entusiastisk spillestil, se link over).Jeg har elsket nr 7 helt siden jeg kom over Doratis innspilling en gang sent på 1970 tallet. Den er definitivt en av Petterssons mer tilgjengelige verker, men fanger opp essensen av Pettersson, konfliktene og spenningene som gradvis, nesten umerkelig, løses opp i en fredfull (og lang) katarsis etter en lang kamp .I hvert fall finner man denne strukturen i varierende grad i de fleste verkene. Noen av de er ekstremt lange, ofte ensatsige, 9-eren er vel nærmere 70 minutter i en sats om jeg husker rett. Du skal ikke være veldig opptatt av andre ting når du lytter på dette.
Av og til blir det i overkant kaotisk, som i nr 13 som jeg enda ikke er på talefot med, men som i alle komponister man er opptatt av kan det være interessant å følge reisen. På symfonisiden er nr 8 (det eneste verket av Pettersson jeg kjenner til spilt inn av DG, under Commissiona, og tildelt Polarprisen finansiert av Abbapenger og Stickan Andersson) og nr 6 (første gang under Kamu på CBS) jeg finner mest tilgjengelig sammen med nr 7. Ingen av disse finnes i digital form på CD (Commissiona finnes vel som en Caprice download) og i praksis står det vel mellom BIS (Stort sett Lindberg) og cpo på fysisk format. Jeg har begge syklusene men kan ikke helt si hva som er "best" på stående fot, generelt er jeg veldig begeistret for Lindberg.
Fiolinkonsert nr 2 er en av de virkelig store konsertene mener jeg og har mye av det samme som nr 7. En sats, ca 60 minutter og krever en umenneskelig innsats av fiolinisten. Intens musikk, konflikt og konfrontasjon men bundet sammen av fiolinen før det bunner ut i en ekstremt lang og stillferdig coda basert på en av hans tidlige barfotasånger (Gud går i engen) som danner mye av materialet som hele konserten bygger på, og som gjennom fiolinstemmen binder sammen hele verket. Kjenner man sangen hører man fragmenter av den hele tiden. Er vel innspilt 3 ganger, cpo, BIS og den første, med Ida Haendel under Blomstedt på caprice, som jo er referansen. Igjen, jeg har alle, men er ute av stand til å sammenligne de. Har du muligheter til å høre Haendel, start med den, den er legendarisk og i kortversjon; den beste og mest intense. Lindberg mer transparent og innadvendt IIRC.
Den eneste fiolinkonserten som kan matche denne i intensitet for meg er Shostakovich nr 1. Tror jeg spilte Haendels versjon 3 ganger på en uke sist vinter.Sist redigert:Nesten all klassisk her er dessverre nondescript, så jeg har gitt hele seksjonen ei svær CD-mappe. I så måte har jeg tross alt spilt endel og. Sist ut er en Warner Redline av The 4 Seasons/Mutter..Merkelig nok min første CD av dette stykket komplett. Tre av Chopins pianosonater, spilt av Leif Ove , er heller ikke feil. Også den Redline. I det hele tatt lønner det seg nå stort for klassiskfolket å sjekke Platekompaniet. Hundrevis av gode utgaver under femtilappen
- Ble medlem
- 06.02.2005
- Innlegg
- 1.101
- Antall liker
- 1.328
Enig med mye av det Erato sier i posten over. Det er hans midtre symfonier som er lettest å få under huden, og de som har fått mest oppmerksomhet. Ellers er hans "Barfotsanger" heller ikke å kimse av. En som har vært advokat for Pettersson i mange år er Leif Segerstam. Ikke sikker på hva som finnes å streame med Segerstam, men innimellom dukker det opp både CD'er og LP'er på ymse bruktmarkeder.
Når det gjelder den syvende symfonien, må du gi den noen gjennomlyttinger, og da skal jeg love deg at du vil oppdage, at dette er intet mindre enn et fantastisk verk. Dorati/Stockholm er min preferanse.
Steen
Skal godt gjøres at jeg skal se serien, men brukte 2 1/2 time på den nye musikken fra serien nå i formiddag.
Serien slippes 2. sept.
Mye flott - og masser av klisjeer.....
Er nok en gang glad for å ha et oppsett som også tar med det meste nedover.
The Rings of Power; Bear McCreary
Hadde Hans Zimmer levd på 1800 tallet hadde han...
Utvalgte ting herfra... Heh, det var en gang for lenge siden at M Andrè var selveste profeten i trompetblåsing for oss som ikke selv var i "bransjen". Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men han har ikke helt det samme navnet i dag. Det er klart; det har dukket opp nye og friske stjerner på trompethimmelen, men Andrés innspillinger synes jo å ha tålt tidens tann rimelig greit, for en lekmann synes teknikken å være framifrå, og repertoaret var jo upåklagelig... Vil noen gå grundigere inn på det? Vel.
Har prøvd å høre på litt forskjellige utøvere av Rach 3.
Liker Andnses sin versjon. Den spilles mye. Gamle innspillinger har for mye sus og støy dessverre.
Så har jeg kikker litt på YouTube og duverden hvordan han unge mannen her har hastigheten som trengs, og god variasjon i styrke og tempo. Ikke spillern feil heller (selv om det er tillatt med Rach3, bare hør Vladimir Horowitz som forøvrig egentlig har stålkontroll med de enorme henda)
Goldberg-variasjonene blir bare vakrere og rikere jo mer man hører, og jo flere man hører. Både unge rock’n roll og modne avmålte Gould er jo selvsagte, Ito Ema er atmosfærisk, harpsicord som de egentlig ble skrevet for er lyttemessig noe «utfordrende», mange innspillinger er rent forglemmelige. Murray Perahia spiller nesten romantisk vakkert med en klangmessig dybde så man kan forledes til å se måneskinn den mest regntunge natt, men samtidig får han elegant strukturene i og variasjonen mellom nettopp variasjonene til å fremtre glassklart.
MOV skal ha skryt for å plukke frem denne, men pressingen er nok skjemmet av enkelte ticks i noen partier. Innspillingskvaliteten er dog helt nydelig!
Sist redigert:Pparafinoksen
Gjest
Siste Fretex-ervervelse:
Spiller Benjamin Britten-delen nå. Spennende musikk! Dynamikk så det holder!
Joda det står en Kenwood KD700D der, fin til å legge plater og omslag på. Hatt den siden 1985. Den har litt slark i armlager, men er tiltenkt min datter (du vet hvordan det er) som ikke har hatt plass/forhold for denslags så langt. Men pen, og 100% original stand, så jeg er litt for glad i den.Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…