Når jeg var og besøkte RoDa/Storebror her om dagen, ble vi snakkende litt om hvorfor mange opplever at det er en slags lettelse når et hi-fi blad anmelder deres "greier" og gir de godkjent. Litt sånn: "Puh, da hadde jeg rett" eller "Puh, da har jeg en god komponent". Jeg ble tenkende litt på det, fordi jeg kan kjenne litt på det samme selv. Etter at jeg fikk lånt meg aku-platene til RoDa har jeg tenkt enda mer på det. Hvorfor?
Fordi lyden min nå er så annerledes etter aku-platenes inntog! Der det ikke var ordentlig fylt i midten før, er det nå fylt i midten. Det er mer kropp, mer liv, mer bass, mer av det meste, egentlig. Men... er ikke det en bra ting, da? Burde ikke det gjøre meg glad og fornøyd og så kan jeg gå rundt å strutte av stolthet over at jeg har et sabla godt anlegg? Jo, men...
Det er bare det, skjønner dere, at jeg begynner for alvor å innse mine egne kraftige begrensinger i dette gamet. Jeg har, delvis som et resultat av å ha bodd i Tromsø i mange år, omtrent aldri hørt et virkelig godt high-end anlegg over tid. I tillegg, de gangene jeg har vært på messer og demoer og sånt, så spiller de stort sett bare musikk jeg ikke har (og ja, det stemmer, jeg har ikke "Jazz at the Pawnshop", Diana Krall og annet snusk som jeg definerer som hi-fi-jazz i hyllene mine. Dårlig med Kirkelig Kulturverksted-plater er det også). Så referansene fra messer og demoer for å "bedømme" den lyden jeg har i stua, har jeg ikke.
"Ja, men Mbare da, du må jo måle det opp mot det absolutte - akustisk lyd fra en konsert!". Mm. Sa jeg at jeg er født og oppvokst i Nord-Norge, har bodd 10 år i Tromsø og begynte å interessere meg for klassisk musikk for.. tja... et drøyt år siden? Store deler av de delene av musikksamlingen min jeg kjenner best er rock, gjerne i indie-segmentet. Jeg har mye Motorpsycho, Mogwai, Lambchop, Tindersticks, Nick Drake, Led Zeppelin, Velvet Underground, Nick Cave, Mercury Rev, sånne ting. Og joda, jeg har sett mange av de bandene live. Og nei, anlegget mitt høres ikke ut som Mogwai i 120 db på Rockefeller - og takk og lov for det.
Og mange av de artistene jeg nevnte høres strålende flott ut på anlegget mitt, jeg klager ikke over det. Men high-fidelity ville det vært svært drøyt å beskylde Motorpsycho for å være. Ditto med mye annet av jeg nevnte over.
"Men, men, Mbare da, det er jo DIN lyd som er viktigst og så lenge du er fornøyd er det jo ikke et problem!" Jo, det er et problem. Hadde jeg bare drevet med hi-fi for å få til indie-musikken min, kunne jeg stoppet for en stund siden. Men delvis driver jeg med hi-fi for hi-fi'ens skyld, delvis driver jeg med hi-fi fordi jeg nå er begynt å høre mer på jazz og klassisk - og der hører jeg virkelig forbedringer fra oppgradering til oppgradering. Og det er her poenget mitt sparker inn: jeg har ingen referanser å gå på. Jeg aner virkelig ikke hvordan Kleiber sin tolkning av Beethovens 5. høres ut på et high-end anlegg. Aldri hørt det. Ditto for Gielens Mahler. Rostropovich i Haydn sin cello-konserter. Noe av det nærmeste jeg har hørt dette, var hos RoDa her om dagen - men anleggene vår er så forskjellige på så mange måter, at det har noe begrenset verdi.
For eksempel: Hvordan hører jeg dybde i et opptak? Jeg syns jo det høres ut som Coltrane står langt bak og til venstre for venstre HT på "So What" og det er liten tvil om at Miles står i midten og lengre fram enn Coltrane. Men på symfonier da? Jeg har vært på et grand total av 3 symfonikonserter i mitt liv og jeg sliter med å sammenholde hi-fi prosaen/lektyren på området med det jeg hører i Oslo Konserthus. Hvor mye "dybde" hører man der? Og jeg hører i hvert fall ikke hva hver enkelt utøver driver med til enhver tid (gitt at de spiller), men jeg leser i hi-fi bladene at noen er ekstatiske over å kunne plukke ut hver enkelt fiolinist. Jo, sikkert fancy, men er det noen som klarer det under konsert, gitt at det er flere enn 2 fiolinister som spiller?
Så poenget mitt er dette: kanskje grunnen til at noen ønsker at en hi-fi anmelder skal "velsigne" utstyret deres er for å få en bekreftelse? Hvor mange av oss med virkelige gode anlegg (og jeg inkluderer meg selv her, arrogant som jeg er) har så mye referanser å gå på, egentlig? Kanskje det er derfor noen av oss (jeg kan godt kjenne meg igjen i den følelsen) ønsker at noen skal komme å si at dette er virkelig bra, for da kan vi kanskje lene oss tilbake og bare nyte musikken.
Forøvrig må high-end-eliten gjerne ta dette som en invitasjon å komme hit å velsigne anlegget mitt, eller invitere meg på besøk så jeg kan velsigne anlegget deres.
Fordi lyden min nå er så annerledes etter aku-platenes inntog! Der det ikke var ordentlig fylt i midten før, er det nå fylt i midten. Det er mer kropp, mer liv, mer bass, mer av det meste, egentlig. Men... er ikke det en bra ting, da? Burde ikke det gjøre meg glad og fornøyd og så kan jeg gå rundt å strutte av stolthet over at jeg har et sabla godt anlegg? Jo, men...
Det er bare det, skjønner dere, at jeg begynner for alvor å innse mine egne kraftige begrensinger i dette gamet. Jeg har, delvis som et resultat av å ha bodd i Tromsø i mange år, omtrent aldri hørt et virkelig godt high-end anlegg over tid. I tillegg, de gangene jeg har vært på messer og demoer og sånt, så spiller de stort sett bare musikk jeg ikke har (og ja, det stemmer, jeg har ikke "Jazz at the Pawnshop", Diana Krall og annet snusk som jeg definerer som hi-fi-jazz i hyllene mine. Dårlig med Kirkelig Kulturverksted-plater er det også). Så referansene fra messer og demoer for å "bedømme" den lyden jeg har i stua, har jeg ikke.
"Ja, men Mbare da, du må jo måle det opp mot det absolutte - akustisk lyd fra en konsert!". Mm. Sa jeg at jeg er født og oppvokst i Nord-Norge, har bodd 10 år i Tromsø og begynte å interessere meg for klassisk musikk for.. tja... et drøyt år siden? Store deler av de delene av musikksamlingen min jeg kjenner best er rock, gjerne i indie-segmentet. Jeg har mye Motorpsycho, Mogwai, Lambchop, Tindersticks, Nick Drake, Led Zeppelin, Velvet Underground, Nick Cave, Mercury Rev, sånne ting. Og joda, jeg har sett mange av de bandene live. Og nei, anlegget mitt høres ikke ut som Mogwai i 120 db på Rockefeller - og takk og lov for det.
Og mange av de artistene jeg nevnte høres strålende flott ut på anlegget mitt, jeg klager ikke over det. Men high-fidelity ville det vært svært drøyt å beskylde Motorpsycho for å være. Ditto med mye annet av jeg nevnte over.
"Men, men, Mbare da, det er jo DIN lyd som er viktigst og så lenge du er fornøyd er det jo ikke et problem!" Jo, det er et problem. Hadde jeg bare drevet med hi-fi for å få til indie-musikken min, kunne jeg stoppet for en stund siden. Men delvis driver jeg med hi-fi for hi-fi'ens skyld, delvis driver jeg med hi-fi fordi jeg nå er begynt å høre mer på jazz og klassisk - og der hører jeg virkelig forbedringer fra oppgradering til oppgradering. Og det er her poenget mitt sparker inn: jeg har ingen referanser å gå på. Jeg aner virkelig ikke hvordan Kleiber sin tolkning av Beethovens 5. høres ut på et high-end anlegg. Aldri hørt det. Ditto for Gielens Mahler. Rostropovich i Haydn sin cello-konserter. Noe av det nærmeste jeg har hørt dette, var hos RoDa her om dagen - men anleggene vår er så forskjellige på så mange måter, at det har noe begrenset verdi.
For eksempel: Hvordan hører jeg dybde i et opptak? Jeg syns jo det høres ut som Coltrane står langt bak og til venstre for venstre HT på "So What" og det er liten tvil om at Miles står i midten og lengre fram enn Coltrane. Men på symfonier da? Jeg har vært på et grand total av 3 symfonikonserter i mitt liv og jeg sliter med å sammenholde hi-fi prosaen/lektyren på området med det jeg hører i Oslo Konserthus. Hvor mye "dybde" hører man der? Og jeg hører i hvert fall ikke hva hver enkelt utøver driver med til enhver tid (gitt at de spiller), men jeg leser i hi-fi bladene at noen er ekstatiske over å kunne plukke ut hver enkelt fiolinist. Jo, sikkert fancy, men er det noen som klarer det under konsert, gitt at det er flere enn 2 fiolinister som spiller?
Så poenget mitt er dette: kanskje grunnen til at noen ønsker at en hi-fi anmelder skal "velsigne" utstyret deres er for å få en bekreftelse? Hvor mange av oss med virkelige gode anlegg (og jeg inkluderer meg selv her, arrogant som jeg er) har så mye referanser å gå på, egentlig? Kanskje det er derfor noen av oss (jeg kan godt kjenne meg igjen i den følelsen) ønsker at noen skal komme å si at dette er virkelig bra, for da kan vi kanskje lene oss tilbake og bare nyte musikken.
Forøvrig må high-end-eliten gjerne ta dette som en invitasjon å komme hit å velsigne anlegget mitt, eller invitere meg på besøk så jeg kan velsigne anlegget deres.