Et par kommentarer her:
Strømforsyninger: Her vil det variere hvordan man har tenkt. For eksempel vil man med en stor transformator og en mindre kondensatorbank hente mer av det dynamiske strømforbruket fra transformatoren, mens når det er omvendt henter man mer fra kondensatorene i korte perioder. Energiforbruket til en forsterker er ikke det samme som utgangseffekten. For det første vil utgangseffekten alltid være lavere enn energiforbruket momentant. Dessuten vil energiforbruket over tid være vesentlig lavere enn effekten som kreves for transienter. Sist, men ikke minst, en 650VA transformator kan levere langt mer enn 650W, men da med et ganske betydelig spenningsfall og ikke over særlig lang tid. Det er først i det man får en kjerne i metning, eller når spolene smelter, at man oppnår noe som minner om en absolutt grense for hva man kan levere av strøm.
Dobling av effekt: Når man halverer lastimpedansen på en forsterker er det flere faktorer som er interessante. Den første er at en forsterker av natur har en tendens til å øke forvrengningen når impedansen reduseres. Det er ikke så dramatisk som det høres ut da dette er relativt små forskjeller i praksis. Men det betyr altså at man ikke kan måle den maksimale effekten ved en gitt forvrengningsgrense i 8 ohm og så oppnå en dobling til 4 ohm. For å få slike tall er man nødt til enten å øke THD for den halverte lasten, eller å sette grensen i 8 ohm høyere enn den faktiske forvrengningen.
Videre er det ulike faktorer som kan begrense hvor mye effekt man får ut av en forsterker. Den vanligste er spenningssvinget, altså den maksimale signalspenningen man får ut på høyttalerterminalene. Når man overstiger spenningen i strømforsyningen vil man ikke kunne levere den nødvendige spenningen ut, og klipping oppstår. De fleste forsterkere når sin spenningsklipping i 8 ohm om man presser dem. I 4 ohm er det mange som ikke har kapasitet til å levere den dobbelte mengden energi fordi forsterkeren ikke har tilstrekkelig kraftig strømforsyning. Da er det strømkapasiteten som setter grensen. Det er heller ikke uvanlig at forsterkere, og da spesielt klasse D, har en innebygget strømbegrenser. Klasse D er jo ganske ekstreme på det at de har en avsindig strømkapasitet om den ikke begrenses, og ved kortslutning kan det hele bli ganske stygt. Strømbegrenseren er da gjerne satt slik at forsterkeren skal kunne jobbe helt uforstyrret med alle laster den er konstruert for, og forsøker man å trekke mer så blir det hele stoppet av strømbegrenseren.
Det kan også være andre konstruksjonstekniske faktorer som begrenser utgangseffekten ved lavere impedanser. Eksempelvis vil effekttransistorer som utsettes for høye effekter (relativt til deres kapasitet) bli så varme at strømkapasiteten faller dramatisk. Dette er hva jeg på godt norsk ville kalle ubrukelige forsterkere, men av uforståelige grunner blir også enkelte slike forsterkere omfavnet med kjærlighet.
Klasse D og høy effekt: Det er mulig enkelte har fått med seg at en forsterker som ICE 1000A har begrenset båndbredde. 1000ASP skulle i sin tur få full båndbredde. 1000A var i prinsippet lik 500A og 1000ASP, men ble altså ikke konstruert for å spille fullfrekvent. Når man konstruerer en klasse D-forsterker må man ta hensyn til forholdet mellom forsterkerens virkningsgrad, levetid, risiko for plutselig feil, og dens forvrengning. Det sitter jo som kjent 2 transistorer som jobber mot hverandre, og som i høy hastighet åpner og lukker. Dersom begge transistorene skulle være åpne samtidig ville man kortslutte strømforsyningen og forsterkeren går opp i røyk. Dersom man åpner transistor nr 2 for raskt etter at transistor nr 1 har lukket vil ikke strømmen på vei fra transistor nr 1 ha rukket å stoppe fullstendig, og vil derfor "skyte" gjennom transistor nr 2. Man legger dermed inn en dødtid for å sikre mer stabil drift og høyere virkningsgrad. Denne dødtiden har også en ganske naturlig sammenheng med hvor mye harmonisk forvrengning man får. Med lang dødtid får man høy virkningsgrad og stabil drift, men også høy harmonisk forvrengning. Heldigvis er det en del faktorer som gjør at man kan redusere dødtiden men opprettholde stabil drift og høy virkningsgrad. Disse faktorene er nært knyttet til selve transistorene. Det var med andre ord introduksjonen av nye transistorer som gjorde at man på slutten av 90-tallet begynte å produsere forsterkere som kunne levere 5-600W i 8 ohm med svært god audiokvalitet i hele frekvensområdet. Så hvorfor ikke høyere?
Når transistor nr 1 er åpen og transistor nr 2 er lukket så ligger både minus og plusspolen av strømforsyningen på hver sin pinne på transistor nr 2 (som altså er lukket). Dersom spenningen i strømforsyningen er høyere enn sperrespenningen transistor nr 2 er klassifisert for vil den bryte sammen. Utgangsspenning er og blir direkte ekvivalent med utgangseffekt (eksponensielt forhold) såfremt lasten er gitt. Det betyr altså at om man har en transistortype med en gitt sperrespenning, så er også den maksimale utgangseffekten gitt av at strømforsyningen må holdes under en bestemt spenning. Dersom man ser på egenskapene til transistorer med ulike sperrespenninger vil man se at når spenningen øker så minker utvalget av komponenter som egner seg til audiobruk. For ca 10 år siden gikk det en ganske definitiv grense ved ca 120V strømforsyning. I dag ser denne ut til å ligge rundt 160-170V. Vi kan trekke fra omtrent 20% av spenningen for en typisk konstruksjon, så for en brokoblet forsterker vil dermed forholdet bli omtrent som følger:
(((120V-20%)/sqrt2)^2)/8=576W
(((160V-20%)/sqrt2)^2)/8=1024W
Hvor mye tap man legger inn avhenger av konstruksjonen, strømforsyningen og hvilken forvrengningsgrense man setter, men det skulle altså bety at det nå er duket for klasse D i ultra high end segmentet som kan levere over 1kW i 8 ohm og det dobbelte i 4 ohm.
