Det var på ingen måte ment som noen fornærmelse. Forsterkeren din har noen egenskaper som de fleste transistorforsterkere ikke har. Det er ikke snakk om verken kvalitative egenskaper eller det motsatte, bare egenskaper. Litt som at det finnes pene blondiner og pene brunetter. De er forskjellige, men ikke like.
Neida, det var litt humoristisk ment, selv om det hadde vært innafor hvis det var utslag av litt sær humor å konkludere med at jeg ikke ville ha en
bra forsterker, men en som passet til mitt oppsett.
La oss ta et bittelite tankeeksperiment:
Eksempel: Du bytter til en beviselig "bedre" forsterker, og får klart dårligere lyd. Da må det være noe som endrer lyden som ikke har direkte med kvaliteten å gjøre. Jeg synes ofte det blir for enkelt å si at "ja, da liker du vel dårligere lyd da", for så god oversikt over dette samspillet er det veldig få som har, og de skriver gjerne ikke med store bokstaver på diskusjonsfora.
Så, om vi sier at en forsterker har 2 egenskaper. Den ene er harmonisk forvrengning, den andre er utgangsimpedans. Da blir spørsmålet hvor viktig det ene og det andre er. Vil man få totalt sett bedre lyd om man aksepterer høyere forvrengning hvis det er det som skal til for å få riktig utgangsimpedans? Vil man automatisk få bedre lyd om man reduserer forvrengningen, uansett hva man ender opp med av utgangsimpedans?
Vel, svaret er helt eksepsjonelt komplisert, men la oss ta superkortversjonen:
Når man kobler en høyttaler til en forsterker med høy utgangsimpedans går forvrengningen i selve høyttaleren som regel ned. Men da har man plutselig fått seg et definisjonsspørsmål. Er det forvrengningen på strømversjonen av signalet, eller forvrengingen på spenningsversjonen av signalet vi måler? Vel, om forsterkeren har 100% strømdrift, altså uendelig høy utgangsimpedans, så betyr ikke spenningsforvrengningen noe, men det er alltid den vi måler. Så da ender vi opp med følgende som en praktisk tommelfingerregel:
Selv om høyere utgangsimpedans gir høyere forvrengning i forsterkeren er det ikke det samme som at den totale forvrengningen går opp. I mange tilfeller vil den gå ned. Og om man velger feil forsterker til høyttaleren slik at høyttaleren "ser helt feil last" (forsterkeren er lasten på høyttaleren), så låter det sjelden bra. Derfor mener jeg at du må finne rett synergi, ikke forsterkeren som har flest fans, som er dømt til å være "mest musikalsk" eller liknende.
Det er jo ikke helt ukjent at det kommer utsagn som "ja, da liker du vel farget lyd da", men det du sier her er vel rett og slett at den "fargingen" eller de elektriske egenskapene som skaper den er nødvendig under visse omstendigheter.
Jeg har ganske lite peil på elektronikkteori, men hadde en forestilling om at det stort sett alltid var en fordel med lav utgangsimpedans og høy inngangsimpedans på ting. Det er først de siste årene jeg har fått en vag forståelse av at det ikke nødvendigvis er tilfelle med samspillet mellom forsterkere og høyttalere.
Men hvordan kan man navigere i dette, bortsett fra å velge rørforsterkere med utganstrafoer, fordi de har høy utgangsimpedanse by default? Og hvordan vet man at en høyttaler låter best sammen med en forsterker med høy utgangsimpedanse? Kan f.eks. ikke huske å ha sett forsterkerprodusenter oppgi utgansimpedansen på høyttalerterminalene særlig ofte. Det merkes sikkert på spørsmålene mine at jeg egentlig ikke helt forstår teorien bak dette.
Råskapen i et gitt oppsett vil alltid være en slags synergi mellom forsterkeren og høyttaleren. Så lenge høyttaleren er gitt må du velge den som passer, ikke den som i teorien ville gitt mest råskap på en høyttaler som passet optimalt til nettopp den forsterkeren. Grunnen til at jeg begynte å produsere forsterkere i 2004 var at jeg hadde planer om å lage høyttalere, men det var så stort spenn i forsterkere der ute, så jeg ville ha kontroll på den siden også slik at jeg visste hva jeg optimaliserte høyttalere for.
Naturligvis, men som denne tråden handler om er det ikke så enkelt å finne akkurat den forsterkeren som passer best.
Så lenge ting er i balanse så er det bra, og det høres kanskje ikke ut som at det var det med Krellen. Da hjelper det ikke om den har mer kontroll, for det blir simpelthen for mye kontroll. Det er det samme med bassdrivere og magneter. Altfor mye magnet gir altfor mye kontroll, og shiten ruller plutselig av ved 400Hz.
Krell var på andre høyttalere som i utgangspunktet ble utviklet i rørforsterkernes dager, og det var med de jeg etterhvert skjønte at skuddsikker og tyrannisk transistorforsterker ikke var det optimale på enhver høyttaler. Som du sier, så opplevdes det som at lyden ble for kontrollert og stiv, selv om det kunne trikses med plassering i hjørner og ting som det. Men i lengden måtte jeg bare innse at jeg ikke var i mål med den løsningen.
Vurderte lenge å bruke Krell'en og å finne en forforsterker som hadde de egenskapene jeg var ute etter, men var redd det bare ville blitt et dyrt og langvarig prosjekt å prøve pre etter pre til det 'satt', så løsniningen ble å prøve rør. Og det var mildt sagt vellykket lydmessig.
Du er avhengig av en faktisk heving i bassen. Dersom den ikke kommer i synergien mellom høyttaler og forsterker (altså som en direkte følge av høyttalerens impedanskurve og samspillet med forsterkeren) må man rett og slett ha en form for EQ som du sier. Det er jo ikke umulig at klasse D + DSP er veien å gå for deg. Kanskje en god DSP sammen med en Eigentakt-forsterker er det absolutt råeste du kunne putte i oppsettet ditt, men det trenger absolutt ikke være fasiten.
Ser på en måte ikke bort fra at du er inne på noe her, men jeg "hater" alt som er digitalt og knotete, jeg får nesten krøller på hjernen min av alt som har en eller annen forsinkelse innebygd fra man trykker på en kommando og til den starter opp. PC i anlegget er helt uaktuelt fordi jeg bare vil ha noe som virker uten å være irriterende og tvetydig.
Altså, hvis jeg skulle hatt DSP og Eigentakt-forsterker så måtte det vært en løsning som var ferdig utviklet og mer eller mindre plug & play for at jeg skal orke. Når jeg først setter meg foran anlegget så vil jeg at ting bare skal virke med en gang. Orker ikke tanken på å bla meg gjennom menyer og undermenyer med hundrevis av funksjoner jeg ikke forstår bare for å spille musikk eller se en film.
De som tapte Thule-agenturet til HiFiKlubben hevdet i sin tid at de hadde vært oppe i 55% feil, og det aller meste var kondensatorer som tok kvelden lenge før tiden. Det er mange faktorer som spiller inn, og jeg kan ikke egentlig se noe i det bildet som entydig skulle si at SMPS lider under dette. Men er ting underdimensjonert, går varmt, og ventilasjonen er dårlig så går det til H ganske raskt uansett.
Ja, det var det jeg også ble fortalt sånn jeg husker det, at kondensatorene i SMPS'er var det som kunne ryke, og at det egentlig skjedde på utstyr i nær sagt alle prisklasser. Så selv om det ikke skjer med alt utstyr så er usikkerheten rundt dette nok til at jeg ikke vil kjøpe noe i high-end prisklasse som har dette implementert før jeg føler meg trygg på at man har tatt det på alvor.
På rimeligere utstyr tenker jeg at det kan være greit, spørs litt hva det koster og hvor lenge jeg forventer å bruke det.
Bare hyggelig, du vil kanskje ikke tro det men temaet interesserer meg
Jeg tror deg.
Nei, da tolker du meg nok litt feil. Det jeg mener å si er at du må finne den egenskapen i den forsterkeren du allerede har som gjør at du liker det du hører, også må du prøve å finne kandidater som har liknende egenskaper. Det velter jo inn med kandidater folk mener du bør prøve, men disse er stort sett helt sikkert vellydende i en eller annen sammenheng, kanskje bare ikke akkurat i oppsettet ditt? Når sant skal sies så er det en kjennsgjerning at det ikke er mye å velge i som minner veldig om karakteristikken til en SET. Men du ser selv inne på at det kan finne andre måter å hente frem det ultimate skyvet på også, og det synes jeg du skal se nærmere på, men ikke bli overrasket om den veien leder deg rett inn i DSP, og om du er allergisk mot DSP så kan det hende du må jobbe ganske hardt for å finne en kandidat til SET-en din.
Det jeg først og fremst tenker på som framtredende egenskaper ved SET er hvordan jeg opplever mellomtonen som åpen, transparent, og uten dynamisk kompresjon, samtidig som den er smooth og ørevennlig på den måten at det ikke tipper over til å for skarpt selv ved dynamiske peaker og utsving. På transistorer har jeg ofte tenkt at lyden er litt "grå" og høres litt klemt ut, akkurat som det er lavt under taket. På SET føles ting mer fritt og ubegrenset. Samtidig fikk jeg en helt annen tyngde og trøkk i bassen med SET enn jeg hadde med transistor, selv om transistor åpenbart hadde mer krefter og kontroll. Hadde jeg funnet noe som kunne kombinere de gode SET egenskapene med mer kraft og kontroll og samtidig unngått den ekstreme varmeutviklingen, så hadde det vært helt genialt.
Virker ikke helt innlysende hvordan jeg skal finne dette, uten å prøve samtlige av forslagene som har dukket opp.
Kan være at en mellomløsning blir å beholde SET og skaffe en billig klasse D til sommerbruk i tillegg. Som
NAD 368 f.eks. Noen ganger vil jeg ha noe som bare kan stå på lenge mens jeg går litt til og fra, og som ikke lager badstu på loftet i sene sommerkvelder.
