Menn forventes å måtte klare seg selv.
Selve cruxet i hele kjønnsdiskusjonen, spør du meg. Og det slår begge veier.
For å karikere og overdrive litt.
Menn ses, og ser seg selv, som subjekter. Her er det værsågod å føle skam over hvordan det står til. Det er værsågod å ta ansvar for å skape den fremtiden en ønsker seg.
Tungt å bære til tider, og det for mange. Men så ligger kanskje løsningen her også?
Kvinner ses, og ser seg selv, som objekter. Her er det værsågod å sørge over egen avmakt, over alt som er galt, og alt som resten av samfunnet gjør med en. Her er det bare å be om at 'noen' forandrer samfunnsstrukturene som gjør at det går dårlig.
Det er noe bekvemt ved å ha noen andre å bebreide for egen elendighet. Men kanskje ikke særlig konstruktivt?
Mitt inntrykk er at dagens feminisme har har så til de grader gått seg fast i å være 'kampen for kvinners frihet og rettigheter' at den har mistet grepet om den grunnleggende mekanismen som styrer kjønnene mot hver sin skjebne (ingen av dem gode, i hvert fall ikke så gode som de kunne vært). Dermed har den moderne feminismen mistet mye av sin potensielle kraft for det gode. Den har ikke gått for langt som mange sier, den har bare mistet retningssansen. Kanskje på tide å grave fram Susan Faludi/ Stiffed igjen? Den ligger halvlest ett eller annet sted...
Et artig speilbilde av synet på individets frihet og samfunnets begrensninger i politikkens "høyre/venstre" også. Kvinner betraktes med venstresidens blikk, menn med høyresidens.
For ordens skyld: Jeg har ikke mistenkt deg for å rettferdiggjøre incel-perspektivet. Føler bare et ganske sterkt behov for å dele ut en verbal ørefik i retning av fenomenet.
