Det er skambelagt å snakke om psykiske lidelser, men jeg tror også det har sammenheng med hvordan disse lidelsene oppstår. Det er normalt ikke skambelagt å snakke om en brukket arm, om det da ikke er slik at den er blitt brukket på grunn av noe som har skjedd, og absolutt ikke burde ha skjedd, i nære relasjoner.
For mange i denne ufrivillige sølibat-situasjonen tror jeg ofte det kan handle om ikke nødvendigvis det å bli avvist, men måten og grunnlaget. I ungdomsårene, særlig i ungdomsskolen der miksen av elever stort sett er utelukkende tilfeldig kunne man la seg fascinere og rent ut sagt skremme av hvordan enkelte gutter hevdet seg ved å tråkke på andre for å komme høyere opp. Enkelte hakkefugler ga det ekstra status å være jævlig mot, så disse fikk jevnlig gjennomgå. Klarte en av dem å ta igjen var plutselig maktbalansen gjenopprettet og vedkommende var plutselig inne i varmen. Man kan lett se for seg hvor skjørt dette kunne oppleves for den som ble tatt inn i varmen, men også at det trolig var like skjørt for "den harde kjernen" av mobberne, selv om man på den tiden neppe var klok nok til å forstå hva som foregikk oppe i hodene til disse tilsynelatende onde menneskene. Jentene på sin side virket å være i en helt annen verden. De fleste av dem var anonyme, snille og tydelig modne for alderen på en helt annen måte enn gutta.
Så, ca 5 år senere møter man de samme menneskene ved et lokalt vannhull. Hakkefuglen får en arm rundt skuldrene av en av verstingene som sier "Fy faen, du fikk gjennomgå på ungdomsskolen. Vi dro det nok litt langt et par ganger. Sorry ass, kom så tar vi en øl". Ved bardisken sitter også "hun søte" fra B-klassen på ungdomsskolen. Hun som alltid var så grei. Den gangen var hun søt. Nå er hun rett ut sagt dritfin. Hakkefuglen, fylt av nyvunnen selvtillit, og etter å ha hatt mange år på å legge ungdomsskolen bak seg, setter seg ned ved siden av henne med ølen i hånda. Løfter ølen til en liten hilsen og sier "Halla, åssen går det?"
Hun løfter blikket motvillig fra den viktige meldingsdialogen på mobilskjermen, ser skeptisk på ham, før hun tydelig bestemmer seg og med avsmak og vemmelse malt over hele ansiktet sier hun bare "Fy faen!" før hun løfter paraplydrinken, reiser seg og går avsted med raske skritt i motsatt retning.
Hvor ble det av folkeskikken nå? Hvor ble det av modenheten? Hun som virket å ha alt på stell har plutselig blitt like dyp som en ønskebrønn på et kjøpesenter. Hennes verdiforståelse virker å være på omtrent samme nivå også. Det eneste hun egentlig vet om hakkefuglen er at han fikk gjennomgå på ungdomsskolen. Trenger han virkelig enda mer?
Hadde han fått en samtale med henne hadde hun vært langt hyggeligere mot ham. Han er kanskje godt i gang med studiene sine, som psykolog, eller som antropolig, eller noe annet? Han har lært mye om livet. Mye mer, antakelig, enn hun kommer til å lære om livet innen hun er 30. Men det vet hun ikke. Dels fordi hun vet så lite om livet på dette tidspunktet at hun ikke selv en gang ville forstått det, og dels fordi hun ikke har ofret denne unge mannen tid nok til å bli bittelitt kjent med ham. Den unge mannen forstår raskt at han sitter på "the upper hand", men veloppdratt som han er lar han være å hovere. Han forteller bare kort hva han studerer, og sier noen ord om hva han synes betyr noe i livet. Hun tenker på mobilen sin, at hun burde ha sjekket sminken, og at han fyren her er forbannet kjedelig. Hun tror hun sitter med et slags sosialt overtak, og at hun er utrolig grei som ikke har sendt ham avsted. Tobias fra A-klassen som pleide å banke opp hakkefuglen på skolen sitter noen meter lenger borte. Det ryktes at han er singel. Det ryktes også at det var fordi han mishandlet dama, men det kan neppe stemme. Han er så sykt sexy. Er høy. Har ring i nesa, skikkelig bad ass. Har minst to snus under overleppa. Skikkelig velbygget kar. Hun forklarer til hakkefuglen at han nok er litt for snill for hennes smak. Hun liker nok bedre litt slemme gutter...
I ingen av scenariene over har hakkefuglen fått anledning til å vise hvem han er. Men felles for de begge er at han blir avvist. Et annet viktig trekk som er felles for begge er at han ikke får anledning til å avdekke hvem han virkelig er. Jeg kan ikke si at dette er selvbiografisk skrevet, men du verden som jeg kjenner igjen mekanismene allikevel. Det som er litt interessant er at ens sjanser på "markedet" varierte veldig fra sted til sted. Som om kvinner har ulike seksuelle preferanser alt etter geografi, alder osv. Vitenskaplig sett er det nok lite som underbygger dette. Jeg mener også å ha observert samme kvinne kan oppføre seg totalt ulikt fra én setting til en annen. Det som virker å være en slags fellesnevner er hvilket behov de har for status i øyeblikket, og hvilken risiko du som mann innebærer for at dette statusjaget ikke kan oppfylles. En kvinne som bare har lyst på pikk tar gjerne til takke med nær sagt hva som helst, så det å få sex tror jeg ikke er noe problem uansett hvem man er.
Jeg tror derimot disse "incels" har vært utsatt for en slags mobbing der kvinner har behøvd dem som hakkekyllinger for å kunne klatre opp til høyere status. De ble gjerne valgt ut av jevnaldrede gutter tidlig i ungdomsårene, gjerne også på barneskolen, og etter hvert som de vokste opp tok disse unge kvinnene som allerede kjente historien over stafettpinnen. Jeg kjenner menn som er høye, intelligente, fysisk aktive, mannlige i sin fremtoning, renslige, har orden på livet, økonomien og alt det andre, men som allikevel er evig single. En gang i tiden var de kanskje "han høye, spinkle fyren som alle hakket på". Grunnlaget ble lagt, skaden fikk skje, frøet ble sådd. Mekanismen som gjør at vi kan finne oss til rette i et hierarkisk samfunn ledet av en alfahann virker nå mot dem. De er dømt til en plass så langt ned i samfunnets hierarki at om de skal fungere må de bare akseptere rollen. Drivkraften for å kapre en toppstilling i hierarkiet har evolusjonen sørget for at de kan stenge helt av.
#incels too