På gjenbesøk hos X
En spennende hornopplevelse
Etter mitt første besøk i den store stuen i hovedstaden så har jeg og annleggseier holdt kontakten å snakket om å treffes igjen for mer musikk, da vi fort fant tonen. Det er veldig hyggelig å treffe andre som har et langt over middels interesse for klassisk musikk, men som også spiller alt mulig som jeg kan introduseres til. Og som i tillegg har et vel sammensatt anlegg som klarer å presentere slik kompleks musikk på en god måte.
For noen dager siden fikk jeg en tekstmelding med bilde på et par store esker med høyttalere i. Jeg nevnte ikke det i rapporten fra det
første besøket, at det fantes et til anlegg i den over middels store stuen. Vi fikk aldri tid til å lytte til det den gangen, men nå var det oppgradering av lydformidlere til hjørneanlegget.
I sine esker veier de rundt 100+kg, så godt at det var noen flere der som fikk de opp for trappene. Med eiers begeistring av nyheten i anlegget bestemtes en dag i kalendern til å treffes på nytt.
Når jeg tatt meg gjennom byen og stått pakket som en sild på offentlig transport var det godt å komme seg in i stuen til X. Der er det luftig og høyt til tak både sett till fysiske parametre og i diskusjoner om anlegg og musikk. Avantgarde Duo SD er ikke akkurat små og diskrete høyttalere som man kan gjemme bort helt. Bilden gjør dem ikke rettferdighet, hornen oppleves enda større. De inngir et solid inntrykk av byggekvalitet når man fysisk tar på de og knakker på kabinettet slik alle audiofiler gjør.
Som de fleste allerede kan se er det ikke verdens optimale plassering, men så er det når man er entusiast og vil ha kule ting i stuen. Men de står nesten 2 meter fra hverandre og det er enda lenger til lyttesofaen og godt om plass bakover til bakveggen. Audiofili med kompromi kanskje man kan si. De hadde nettopp blitt satt opp så det var ikke den endelige justeringen vi lyttet til. Dette er høyttalerversjonen med aktiv bass.
Avantgarde Duo SD har en intuitiv programvare for å kunne justere på forskjellige parametre for å få orden på lyden. Og ifølge eier så er dette en forbedring over eldre høyttaleres dataprogram fra samme merker. Det kreves nok en måling av rommet for å forstå hvordan rommet oppfører seg. Men i det lille så brukte vi ørene våres til å prøve ut noen endringer som ikke gjorde det verre ihvertfall.
Den integrerte rørforsterkeren fra Audio Note Kondo (Japan) med sine EL34 rør er en perle av kvalitet både i design og lyd. Den har nok watt til å drive høyttalerne med sine 107dB følsomhet til øresprengernivå. Man blir lurt av at den ser så enkel ut, men følelsen på volumvred og inngangsvelger er virkelig upper class.
Inni forsterkeren er det ryddig og pent. Det finnes ikke noen auto-bias så det er litt arbeid når man vel skal få det gjort, med livet som innsats. Men når man har gjort det et par ganger så går det nok fint.
Kilde i dette anlegget går på samme linje som i hovedanlegget, det er platespillere som gjelder. En av Avid sine referansespillere med en Ikeda Akiko pickup, ja vi snakker om noen kroner per avspilt plate her i slitasje. Strømforsyningen til Avid er veldig stor og på sikkert 25+ kg så den står på gulvet. Det er også på den som man styrer start/stopp på spilleren, ikke like intuitivt kanskje.
Phonoforsterkeren er en Burmester 100 Phono, som i sin blanke kromete design matcher til Avid spilleren. Den fremstår som en relativt fleksibel komponent utifra hva for instillinger som finnes. I dette anlegget er det kun en arm og pickup som blir brukt, hvilket holder langt utifra lydpresentasjonen.
Anleggseier beygnte med å spille Arnold Schönbergs
Verklärte nacht fra boksen utgitt på DG The Original Source. Ikke hver dag man lytter til slik musikk i plenum. Det første som traff meg var at det ikke lå noe høylytt og forstyrrende støy i bakgrunden. For mye støy er noe jeg mener virkelig kan ødelegge hele musikkopplevelsen. Dette har jeg erfart med støyete rørforsterkere, mismatcher, gainproblematikk og ting som det nok har vært feil på siden jeg begynte med hifiriet. Et symfoniorkester som spiller i
ppp og seiler i et hav av støy er rett og slett deprimerende. Men heldigvis var det ikke så ille her, litt sus var det men ikke tilstrekkelig for å legge skjul på noe av dynamikken i musikken, eller for den saks skyld forstyrre meg.
Det andre som slog meg var den vanvittige detaljeringen og dynamikken som kom frem på en nesten kirurgisk måte. Alt man lytter etter finnes der. Her begynte jeg å tenke litt over dette med vekten av en god kilde. Hva ønsker man å få ut av det avspilte materialet egentlig uansett analogt eller digitalt? Der er vi nok alle forskjellige, men jeg tror at så fort man har hørt noe bedre enn det man har selv, eller utendørs så setter det en ny referanse og øker spektrumet av ting. Heldigvis finnes det komponenter i alle prisklasser slik at alle kan spille musikk og nyte av det på hver sin måte, også jeg i mitt eget hjem.
Med en platespiller som er godt satt opp sammen med en pickup de fleste bare kan drømme om, og en integrert forsterker som matcher og en god plate gjør at det kan fokuseres på andre steder i anlegget for å få det optimalt. I dette fall plassering og justering av høyttalerne. Poenget er at det svakeste leddet ikke blir kilden, som jeg opplever det ofte kan være ellers.
Etter det melankoliske orkesterverket ble det spilt Hank Mobley -
Third season. Her kom en annen styrke til Avantgardene frem, livefølelsen og det å sitte nært et band som gir alt på scenen. Rett i fjeset presentasjon der du bare blir dratt inn i musikken uansett hva du selv vil. Tenorsaksofonen til Mobley kan blåse sveisen din bakover (selvom det er sjeldent med hår i hifi-miljøet). Vanvittig dynamikk i anlegget, og både jeg og anlegsseier var litt overrasket der vi satt med smil på munnen.
Vi dro på litt ekstra på volumet og dette er vel i absolutt overkant der jeg pleier å være når jeg spiller musikk, da jeg ønsker å beholde min relativt gode hørsel i noen år til fremover. Men det var moro skal sies, og selvom på høy nivå så falt ikke noe sammen i kollaps i anleggets lydformidling. Det hade fortsatt godt flyt, men ting ble litt hardere skal sies i ørene mine. Her har eier også gjort en del endringer etter mitt besøk som gjort det i mindre grad skarpere i diskanten.
Vi spilte også Dire Straits, og det var godt med slam og trøkk i bassen. Her prøvde vi litt forskjellig på bassinstillingene slik at hele stuen ikke skulle riste sønder gulvet på full volum. Igjen, veldig lett å styre på datamaskinen for å manovrere ting.
Noen finner på flere år etter at høyttalere har stått på samme plass at med små justeringer blir ting til det bedre og gir mer utifra potensialet i dem. Dette anlegget er jo nytt og trenger sin tid å få justeres på. Men imponerende førsteinntrykk var det helt klart. En veldig åpen lydpresentasjon uten noen rare traueffekter.
Noe av det musikalske hovedpunktet denne aften var Beethovens celloverk med pianisten Friedrich Gulda og cellisten Pierre Fournier. Dette avspilt fra en Limited Edition utgivelse på DG. Avantgardene klarte å formidle en nydelig varmere tone og klang i cellon, sammen med den litt rundere pianoklangen. Dette er musikk som ble tatt opp i 1959. Her satt vi begge godt i lenestolene og bare lyttet med entusiasme over denne fantastiske symbiosen av mesterne.
Deretter flyttet vi oss et par metere til hovedanlegget. Her ble det spilt plate nr 2 med Gulda og Fournier, og presentasjonen ble noe helt annet.
Det er jo mye mer plass i hovedanlegget og høyttalere er mer optimalt justert på over flere års tid, ikke bare noen få dager. Størrelsen av lydbildet, den litt mer laidback presentasjonen og en mer tilbaketrukken plassering i lydbildet var litt deilig, etter den mer nærme in your face opplevelsen tidligere.
Godt å kunne bytte mellom to helt forskjellige lydpresentasjoner i samme rom. Hadde vært interessant å hørt Avantgardene i hovedanlegget, der Adyton linjekilder med basstårn står. Da hadde nok potensialen blitt mer realistisk, men det er jo egentelig ikke målet med anskaffelsen av de uansett.
Etter en langt over middels god pizza som ble levert, og trivelig prat ble det mer musikk forsterket av JMF pre, power og phonoforsterker.
Saksofonisten Donny McCaslin som spilt med blant annet David Bowie har laget et ganske så eksperimentellt album. Mye elektroniske lyder og annet som ligger som en teppe i bakgrunnen der saksofonen flyter inn og ut med sine strofer, skikkelig kult! Mange slike ting kan fort bli litt for ubalansert, men dette var veldig godt produsert og gjennomtenkt syns jeg. Vi må nok tilhøre den skjeldne 1% som spiller Schönberg, Dire Straits, Hank Mobley og psykadelisk saksofonmusikk på samme kveld, men musikkmangfold er en fornøyelse.
Videre lyttet vi på Brandenburgkonserter av Bach med Karl Richter som dirigent ved cembalon, barokk´n Roll, kan man nok si. Det var gjort litt endringer i hovedanlegget siden siste gang jeg var her, litt mer volum på basstårnen, men vi begge var nok enige om at på noen ting kunne det bli litt mye. Vanskelig det der når man lytter på så mye forskjellig, og i tillegg til variasjoner på innspillinger. Men slik er det å vandre på HiFiens smale vei mot lydfrelsen.
Enda en hyggelig treff med mange timers musikk og testing på de to meget ulike anleggene. Blir interessant å lytte til endringene som blir gjort i mellomtiden neste gang mine ører er på besøk. Takk til anleggseier for denne gang!
På gjenbesøk hos XEtter mitt første besøk i den store stuen i hovedstaden så har jeg og annleggseier holdt kontakten å snakket om å treffes igjen for mer musikk, da vi fort fant tonen. Det er veldig hyggelig å treffe andre som har et langt over middels interesse for klassisk musikk, men som også spiller alt mulig som jeg kan introduseres til. Og som i tillegg har et vel sammensatt anlegg som klarer å presentere slik kompleks musikk på en god måte.
Igjen et flott innlegg fra deg Mr og lekkert oppsett
. 
.
.