Kom på at jeg skal spille en versjon Mozart Requiem i Oslo i desember der Jazzmusikeren Erik Johannsen skal skrive noen nye satser. Spilte Te Deum Carpentier liknende prosjekt der det var improsatser fra Eriks hånd. Har ikke fått noter enda, men kan si ifra hvis det blir bra.
iGrans Mikrokosmos
- Trådstarter iGran
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
På gjenbesøk hos XEtter mitt første besøk i den store stuen i hovedstaden så har jeg og annleggseier holdt kontakten å snakket om å treffes igjen for mer musikk, da vi fort fant tonen. Det er veldig hyggelig å treffe andre som har et langt over middels interesse for klassisk musikk, men som også spiller alt mulig som jeg kan introduseres til. Og som i tillegg har et vel sammensatt anlegg som klarer å presentere slik kompleks musikk på en god måte.
En spennende hornopplevelse
For noen dager siden fikk jeg en tekstmelding med bilde på et par store esker med høyttalere i. Jeg nevnte ikke det i rapporten fra det første besøket, at det fantes et til anlegg i den over middels store stuen. Vi fikk aldri tid til å lytte til det den gangen, men nå var det oppgradering av lydformidlere til hjørneanlegget.
I sine esker veier de rundt 100+kg, så godt at det var noen flere der som fikk de opp for trappene. Med eiers begeistring av nyheten i anlegget bestemtes en dag i kalendern til å treffes på nytt.
Når jeg tatt meg gjennom byen og stått pakket som en sild på offentlig transport var det godt å komme seg in i stuen til X. Der er det luftig og høyt til tak både sett till fysiske parametre og i diskusjoner om anlegg og musikk. Avantgarde Duo SD er ikke akkurat små og diskrete høyttalere som man kan gjemme bort helt. Bilden gjør dem ikke rettferdighet, hornen oppleves enda større. De inngir et solid inntrykk av byggekvalitet når man fysisk tar på de og knakker på kabinettet slik alle audiofiler gjør.
Som de fleste allerede kan se er det ikke verdens optimale plassering, men så er det når man er entusiast og vil ha kule ting i stuen. Men de står nesten 2 meter fra hverandre og det er enda lenger til lyttesofaen og godt om plass bakover til bakveggen. Audiofili med kompromi kanskje man kan si. De hadde nettopp blitt satt opp så det var ikke den endelige justeringen vi lyttet til. Dette er høyttalerversjonen med aktiv bass.
Avantgarde Duo SD har en intuitiv programvare for å kunne justere på forskjellige parametre for å få orden på lyden. Og ifølge eier så er dette en forbedring over eldre høyttaleres dataprogram fra samme merker. Det kreves nok en måling av rommet for å forstå hvordan rommet oppfører seg. Men i det lille så brukte vi ørene våres til å prøve ut noen endringer som ikke gjorde det verre ihvertfall.
Den integrerte rørforsterkeren fra Audio Note Kondo (Japan) med sine EL34 rør er en perle av kvalitet både i design og lyd. Den har nok watt til å drive høyttalerne med sine 107dB følsomhet til øresprengernivå. Man blir lurt av at den ser så enkel ut, men følelsen på volumvred og inngangsvelger er virkelig upper class.
Inni forsterkeren er det ryddig og pent. Det finnes ikke noen auto-bias så det er litt arbeid når man vel skal få det gjort, med livet som innsats. Men når man har gjort det et par ganger så går det nok fint.
Kilde i dette anlegget går på samme linje som i hovedanlegget, det er platespillere som gjelder. En av Avid sine referansespillere med en Ikeda Akiko pickup, ja vi snakker om noen kroner per avspilt plate her i slitasje. Strømforsyningen til Avid er veldig stor og på sikkert 25+ kg så den står på gulvet. Det er også på den som man styrer start/stopp på spilleren, ikke like intuitivt kanskje.
Phonoforsterkeren er en Burmester 100 Phono, som i sin blanke kromete design matcher til Avid spilleren. Den fremstår som en relativt fleksibel komponent utifra hva for instillinger som finnes. I dette anlegget er det kun en arm og pickup som blir brukt, hvilket holder langt utifra lydpresentasjonen.
Anleggseier beygnte med å spille Arnold Schönbergs Verklärte nacht fra boksen utgitt på DG The Original Source. Ikke hver dag man lytter til slik musikk i plenum. Det første som traff meg var at det ikke lå noe høylytt og forstyrrende støy i bakgrunden. For mye støy er noe jeg mener virkelig kan ødelegge hele musikkopplevelsen. Dette har jeg erfart med støyete rørforsterkere, mismatcher, gainproblematikk og ting som det nok har vært feil på siden jeg begynte med hifiriet. Et symfoniorkester som spiller i ppp og seiler i et hav av støy er rett og slett deprimerende. Men heldigvis var det ikke så ille her, litt sus var det men ikke tilstrekkelig for å legge skjul på noe av dynamikken i musikken, eller for den saks skyld forstyrre meg.
Det andre som slog meg var den vanvittige detaljeringen og dynamikken som kom frem på en nesten kirurgisk måte. Alt man lytter etter finnes der. Her begynte jeg å tenke litt over dette med vekten av en god kilde. Hva ønsker man å få ut av det avspilte materialet egentlig uansett analogt eller digitalt? Der er vi nok alle forskjellige, men jeg tror at så fort man har hørt noe bedre enn det man har selv, eller utendørs så setter det en ny referanse og øker spektrumet av ting. Heldigvis finnes det komponenter i alle prisklasser slik at alle kan spille musikk og nyte av det på hver sin måte, også jeg i mitt eget hjem.
Med en platespiller som er godt satt opp sammen med en pickup de fleste bare kan drømme om, og en integrert forsterker som matcher og en god plate gjør at det kan fokuseres på andre steder i anlegget for å få det optimalt. I dette fall plassering og justering av høyttalerne. Poenget er at det svakeste leddet ikke blir kilden, som jeg opplever det ofte kan være ellers.
Etter det melankoliske orkesterverket ble det spilt Hank Mobley - Third season. Her kom en annen styrke til Avantgardene frem, livefølelsen og det å sitte nært et band som gir alt på scenen. Rett i fjeset presentasjon der du bare blir dratt inn i musikken uansett hva du selv vil. Tenorsaksofonen til Mobley kan blåse sveisen din bakover (selvom det er sjeldent med hår i hifi-miljøet). Vanvittig dynamikk i anlegget, og både jeg og anlegsseier var litt overrasket der vi satt med smil på munnen.
Vi dro på litt ekstra på volumet og dette er vel i absolutt overkant der jeg pleier å være når jeg spiller musikk, da jeg ønsker å beholde min relativt gode hørsel i noen år til fremover. Men det var moro skal sies, og selvom på høy nivå så falt ikke noe sammen i kollaps i anleggets lydformidling. Det hade fortsatt godt flyt, men ting ble litt hardere skal sies i ørene mine. Her har eier også gjort en del endringer etter mitt besøk som gjort det i mindre grad skarpere i diskanten.
Vi spilte også Dire Straits, og det var godt med slam og trøkk i bassen. Her prøvde vi litt forskjellig på bassinstillingene slik at hele stuen ikke skulle riste sønder gulvet på full volum. Igjen, veldig lett å styre på datamaskinen for å manovrere ting.
Noen finner på flere år etter at høyttalere har stått på samme plass at med små justeringer blir ting til det bedre og gir mer utifra potensialet i dem. Dette anlegget er jo nytt og trenger sin tid å få justeres på. Men imponerende førsteinntrykk var det helt klart. En veldig åpen lydpresentasjon uten noen rare traueffekter.
Noe av det musikalske hovedpunktet denne aften var Beethovens celloverk med pianisten Friedrich Gulda og cellisten Pierre Fournier. Dette avspilt fra en Limited Edition utgivelse på DG. Avantgardene klarte å formidle en nydelig varmere tone og klang i cellon, sammen med den litt rundere pianoklangen. Dette er musikk som ble tatt opp i 1959. Her satt vi begge godt i lenestolene og bare lyttet med entusiasme over denne fantastiske symbiosen av mesterne.
Deretter flyttet vi oss et par metere til hovedanlegget. Her ble det spilt plate nr 2 med Gulda og Fournier, og presentasjonen ble noe helt annet.
Det er jo mye mer plass i hovedanlegget og høyttalere er mer optimalt justert på over flere års tid, ikke bare noen få dager. Størrelsen av lydbildet, den litt mer laidback presentasjonen og en mer tilbaketrukken plassering i lydbildet var litt deilig, etter den mer nærme in your face opplevelsen tidligere.
Godt å kunne bytte mellom to helt forskjellige lydpresentasjoner i samme rom. Hadde vært interessant å hørt Avantgardene i hovedanlegget, der Adyton linjekilder med basstårn står. Da hadde nok potensialen blitt mer realistisk, men det er jo egentelig ikke målet med anskaffelsen av de uansett.
Etter en langt over middels god pizza som ble levert, og trivelig prat ble det mer musikk forsterket av JMF pre, power og phonoforsterker.
Saksofonisten Donny McCaslin som spilt med blant annet David Bowie har laget et ganske så eksperimentellt album. Mye elektroniske lyder og annet som ligger som en teppe i bakgrunnen der saksofonen flyter inn og ut med sine strofer, skikkelig kult! Mange slike ting kan fort bli litt for ubalansert, men dette var veldig godt produsert og gjennomtenkt syns jeg. Vi må nok tilhøre den skjeldne 1% som spiller Schönberg, Dire Straits, Hank Mobley og psykadelisk saksofonmusikk på samme kveld, men musikkmangfold er en fornøyelse.
Videre lyttet vi på Brandenburgkonserter av Bach med Karl Richter som dirigent ved cembalon, barokk´n Roll, kan man nok si. Det var gjort litt endringer i hovedanlegget siden siste gang jeg var her, litt mer volum på basstårnen, men vi begge var nok enige om at på noen ting kunne det bli litt mye. Vanskelig det der når man lytter på så mye forskjellig, og i tillegg til variasjoner på innspillinger. Men slik er det å vandre på HiFiens smale vei mot lydfrelsen.
Enda en hyggelig treff med mange timers musikk og testing på de to meget ulike anleggene. Blir interessant å lytte til endringene som blir gjort i mellomtiden neste gang mine ører er på besøk. Takk til anleggseier for denne gang!
Igjen et flott innlegg fra deg Mr og lekkert oppsett
mvh
Denne boksen var priset til 219kr på nett. Tenkte at det kunne ikke være helt riktig for 88 discer, men kjøpet gikk igjennom å den ble levert til pakkeboksen ikke langt unna.
Nå ser jeg at de har endret boksen til riktig pris. Hadde ikke en anelse om hva som var i boksen, men etter å ha fått sjekket er faktisk alt av interesse. Nå spilles Bartók!
Til og med Boulez hele Mahler syklus er med
.
Kult med CD iblant
.
Gratulerer med røverkjøp.
Ser at du aparte 2300 kr i fht hva prisen er nå på iMusic.
Da har du penger til overs.
Det er alltid en fantastisk følelse når man kan spare penger ved å kjøpeGratulerer med røverkjøp.
Ser at du aparte 2300 kr i fht hva prisen er nå på iMusic.
Da har du penger til overs.
.
Ja.Det er alltid en fantastisk følelse når man kan spare penger ved å kjøpe.
Vi burde antagelig kjøpe mye mer...
Denafrips Terminator 15thFørste gang jeg fikk muligheten til å lytte til Denafrips Terminator 15th DAC var på Oslo Hifi Show i år. Det var et av de anleggene i et litet hotellrom som det var velig behagelig å lytte til, men jeg kjente ikke anlegget, og si hva som gjorde hva i lyden ser jeg som umulig. Men for en tid siden kontaktet jeg @Sentrum Audio for å høre om det var mulig å få teste Terminatorn i eget anlegg da dette har vært en komponent jeg lenge hatt på DAC-listen min.
Muskuløs robotlyd?
Forrige fredag så kom en av de to som driver Sentrum Audio i Moss og leverte den på døra, eller hele veien in i stuen faktisk. En hyggelig prat om om den relativt nystartede butikken, men også gjennomgang av mitt anleggs komponenter. Så fikk vi løftet den 19kg tunge metallboksen i hyllen og plassert dempeføtter under som følger med.
Igjen kan man ju lure på hvis man kan beskrive en DAC for seg selv, men muligens noe enklere i denne konteksten, da jeg kjenner komponentene mine ganske så godt. Det som er seneste nytt i anlegget er Teac VRDS 701T CD-transporten som kanskje bidrar til noen form av mer klarhet, så skal ikke forringe det. Teac er koblet via Coax inn i Terminator, så den som lurer på hvordan I2S er kan godt lure videre. Matrix Element S streamern er koblet inn via USB.
Når Terminator kom inn gjennom døren var den kald, og de første 2-3 timene opplevdes lyden litt ujevn og ikke helt kontrollert. Tenkte at det kanskje hadde med at klokken inni må ha optimal temperatur eller lignende, fordi dette forsvant etterpå for å ikke komme tilbake. Også dagene etter da den vært i standby etter endt lyttesession.
Jeg har jo lest om at Denafrips skal ha en mer "analog lyd" og med sin R2R topologi og gi en annen slags lydpresentasjon. Jeg har tidligere kun hørt den eldre innstegsmodellen Ares II hos en venn en hel del. Han trives veldig godt med den, men for meg er den litt for behagelig hvis jeg kan si det på den måten. Det vil si at det går an å spille nesten alt uten at det blir slitsomt for ørene, og man kan godt lene seg tilbake og bare spille musikk. Men savner en hel del når det kommer til oppløsning og detaljering, hvis det er det man verdsetter. Men så har det kommet mange iterasjoner av Ares siden den gangen, men virker som de holder på 15th en stund fremover.
Men Terminator 15th er noe helt annet. Jeg hadde kanskje trodd at den skulle være mer laidback og rund i kantene, være snill mot litt dårlige innspillinger. Men ikke utifra det jeg har fått spilt i disse dager. Lydbildet har gode perspektiv når det kommer høyde, bredde og dybde. Ikke overdrevent men godt nok til at man legger merke til det.
Det som kanskje traff meg først var hvilken slam som kom frem i bassen, tenke seg at man kan lytte til Mozart pianokoserter med litt slam. Det er en rytmisk presentasjon som har tyngde nedover i toneregisteret, men ikke slik at det blir ullent.
Det samme kanskje går å si om det som skjer oppover, det er ikke noe som ruller av for tidlig, og da har jeg spilt på NOS - Non oversampling i hele perioden, fordi det er mer min greie. Det finnes tegn i forskjellige tester på at det ikke er helt "ekte" NOS men det er ihvertfall en merkbar forskjell på det og OS - Oversampling når man switcher til det med en knapp. Overtoner på violiner og klingende cymbaler finnes der uten at de oppleves alt for snille og avrundet. Får inntrykket at liksom det er et slags slam i bassen er det også det på en måte noe lignende oppover, men uten at det er for lyst eller påtrengende. En slags vektlegging som strekker på seg. Analog er ikke ordet jeg skulle bruke, hvis jeg sammenligner med platespilleren i samme benk.
Når jeg lyttet på albumet til Hiromi, der det er veldig mye som skjer, uten overdubs og bare rett på i innspillingen så kommer detaljer og separasjon av instrumenter godt frem. Det er ikke noe som flyter sammen og blir tykkt. Når det er som verst kaos i bandet får du også følelsen av det. En jazzpianist som virkelig kan leke på pianot med stålkontroll. Denne platen kan bli litt på med berserk på trommesettet, og det kommer godt frem. Ikke noe for de nervesvake muligens.
I større verk som Bruckner 8 med Boulez og Wiener Philharmoniker er lyden stor og mastodontisk, selvom god innsyn i de forskjellige delene i orkesteret så er det fokus på en helhetlig lydtsunami som treffer meg i stolen. Og det er nok litt av hovedfokuset hos Terminatorn, en mer helhetlig presentasjon av musikken men med mulighet for analyse ved interesse. Når Charlie Haden og Pat Metheny spiller sammen så er det både groove og finstemt samspill som kommer frem, kontrabassen har både trøkk og finesse og balansen er god mellom de to.
På stemmer og større kor så er presentasjonen både klar og luftig rundt stemmene som på en måte henger i luften i Berlioz Tristia, men med god slam fra slagverk når de tar plass. For et øyeblikk glømte jeg at jeg satt og testet en DAC, uten bare ble dratt inn i musikken. For meg er det et godt tegn på at ting henger sammen da jeg automatisk slutter og tenke på hva som foregår. Musikken er vel det aller viktigste egentlig.
Murray Perahia har en meget følsom og modest touch vid pianot når han spiller Bach, det er mange mil fra Goulds fantastiske men til tider ego-opplegg. Men selvom følsom er det en distinkt tone i Perahias anslag og tolkninger så kanskje derfor jeg liker dem så godt. Vil man lytte til Bach uten for mye frijazz-synging er dette en klar Go To. Klaviaturet er godt skilt fra orkesteret, men ikke så mye at det begynner å bli for analytiskt, slik at de føles for separert fra hverandre. Det finnes en god samklang som strømmer ut fra mine Dynaudio C20 som får en til å lure på om det virkelig er flere hundre år gammel musikk som avspilles. Her er det også litt slam i bunn som gir en slags fylde til det litt mindre orkesteret.
Jeg tror at Terminator 15th er en DAC som mange kan leve godt med som ikke vil styre blant masse filter og digitale innstillinger. Det finnes 2 filter hvis man bruker Oversampling. Men ellers er det bare å slå på ON knappen og spille musikk. Det finnes andre utstyr som eksterne kloker å koble på, men ikke noe jeg har prøvd. Musikken i fokus, men med lagom nivå av detaljer og muligheter for å nerde i forskjellige parametere du hører, uten å miste deg helt i slike ting.
I'll be DAC.
DACen reiser tilbake til Moss om få dager, så jeg får si takk for lånet. Mye musikk har det blitt, flere timer hver dag faktisk. Det finnes jo også en til DAC i hierarkiet over denne, Terminator Plus 15th. Hvis jeg får mulighet til å oppleve den en gang, så er jeg positiv til det, med tanke på hva denne DACen har vist opp under en ukes tid. Robotlyd var det ihvertfall ikke, men en litt muskuløs slam og groove finnes absolutt med i oppskriften på Terminator 15th.
Med sekken pakket med mat og musikk går turen til @soundscape, for å sjekke ut om det nye drivverket er fra Temu
. -
Laster inn…
.
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…