På besøk hos @The Shy
I en glavahule der ingen kan høre deg skrike
Det finnes et anlegg i Langesund som har hatt mange tilreisende i løpet av dess oppbygging. Det har omtalts som et av Norges beste anlegg, en referanse, og eieren som en nestor innenfor denne type felt av lydbygging. Folk har lagt opp bilder midt i natta når dem sitter og spiller der, med store ord og ekstase i beskrivelsene sine. Over 1.5 miljoner visninger i bloggen til anleggseier, så ja det er ikke et helt ukjent anlegg som har blitt skapet i en kjeller høyt ovenfor et fyrtårn.
Etter at jeg begynte å skrive litt i bloggen min, så har
@The Shy hintet litt om at det skulle vært fint om jeg kunne komme å høre på denne kreasjonen med ørene mine. Så vi avtalte før sommeren å prøve om å treffes i høst. Nå er høsten her og planleggingen var eksemplarisk med både A og B planer for hvordan jeg skulle komme meg sørover. For å gøre ting enklere, og i tillegg hyggelig fikk jeg også med meg
@vim som sjåfør.
Jeg måtte starte tidlig her utenfor allfarvei for å ta meg først inn til hovedstaden og ut til Bærum som første stopp. På en måte en logistisk klassreise fra trailer trash parken inn till bydel med iPad på matvarubutikken. Der ble jeg plukket opp i en blå Hifi-Taxi og ble servert en kopp med varm te med passe mye sukker. Fint å ha en hifikompis som passer på meg.
Det finnes alltid noe å snakke om da sjåføren er konsekvent i sine kjøpstopp med inervaller av mindre impulskontroll. Så med både forsterker som er på vei, og kabler som skal modifiseres ble jeg oppdatert på det seneste som skjer i bøttekottet. Heldigvis kan vi også prate om andre ting slik at vi ikke trenger å debattere DAC-chip og kabler med en annen slags tone.
Med AI og GPS fant vi frem til huset ovenfor fyrtårnet, selvom vi stod og prøvde komme oss inn på feil side boligen. Stormen Amy hadde for lengst passert men vi så både treer og annet som fått seg en skikkelig smell i omgivelsene. På en stor uteterrass ble vi stående en stund for å ta inn landskapet, sammen med Tor som bor her. Her kan man sitte lenge og filosofere om lyd når man lytter til vinden over fjorden. Men nå var det jo en kjeller vi skulle besøke.
Slik som i et amerikanskt hjem så beholdt vi skoen på og gikk nedover en trapp til isoleringscellen. Det lys som finnes er litt som det på en litt skummel biljardhall seint på kvelden i et strøk man skal tråkke litt forsiktig i. Samtidig så skaper det noe spesielt ved lytting da det er en scene som er bygget opp i front, med anlegg og basselementer, sistnevnte er det mange av.
Jeg som med maksimal kapasitet kan sette sammen møbler fra IKEA blir selvsagt imponert over hvordan noen kan bygge noe slik selv, som Tor har gjort i dette rommet. Det kreves mye tid og energi for å få til ting som faktisk ikke bare er skrudd sammen, men som også har noen form av estetikk og symmetri. Alt er bygget av anleggseier det vil si høyttalere, basstårn og subbasser utenom forsterkere og DAC. Subbasserne som er festet ned i grunnfjellet slik at også hele området får ristet med når det er fest.
Bak skjermen og dess innramming står en stasjonær PC som er kilden i lydsystemet, den har også en CD-skuff som jeg spilte min medbragte musikk på. Bare en slik detalj bidrar også til helhetsinntrykket, istedenfor å ha en skjerm på gulvet ved siden av. Som sagt en tømrer som vet hva han driver med.
Baksiden av rommet minner kanskje mer om Langesunds Swingersklubb sine lokaler, men slik som klubben har denne konstruksjonen også sine funksjoner. Det er en bassfelle i midten som tar seg av de lavere frekvensene (alt tekniskt kan leses om i
@The Shy sin egen tråd). Som man fort legger merke til så er det ganske så mye demping i rommet av alle slag, i tak, på gulvet og i vegger. Er det noen som har kontroll på refleksjoner så er det lydbyggern som bor her. Min egen stue blir vel da et drivhus i glass ved sammenligning.
Jeg hadde nok trodd at det skulle være enda mer dempet når man snakker og sosialiserer i rommet, men det var ikke så galt som jeg hadde forestilt meg. Opplevde det ikke særlig rart egentlig, men her finnes det kontroll på etterklangen og null ekko kan man vel trygt si. Stålkontroll på disse parametere.
Ampene som driver høyttalere og basstårn er fra Dynamic Precision, store amper som har nok med krefter till å drive alt uten å vrenge eller slite med sin oppgave. Med en følsomhet på 105dB så er det nok med watt til å få lyd på nivåer man slutter å høre ting ved, pga man blir døv. Kapasitet i anlegget er jo ganske enorm.
DACen er fra Lynx og fungerer også som forforsterker i systemet. Dette er en DAC fra proffmarkedet, så ikke bli lurt av at det ikke står et fint navn på fronten i gull, eller at den har et chassi på 15kg aluminium. PC er koblet til DAC via USB-kabel.
Selvom temperaturenm i rommet etterhvert gikk oppover så var ikke ampene særlig varme for det, kunne uten smerte legge hånden på topplate og kjøleribber uten å brenne meg. Med tanke på mine delikate pianohender skal det ikke mye til for det. Rommet har heldigvis ventilasjon så vi fikk ikke syrebrist, men med 3 personer i et litet rom på sirka 30kvm med 29kvm isolasjon kan man fort bli varm i klærne.
Rundt anlegget i front så er det subbasser som man ikke skal tråkke på når man går opp på scenen. Disse blir drevet av klasse-D forsterkere. Igjen så er håndtverket veldig godt utført og det er ikke noe som stikker ut eller frem noen sted, et sømløst bygg. Her er det noen som har tenkt før de begynt tydeligvis. Akustikkpanelen over bassene er festet i taket og henger presist i midten bak over scenen.
Det kreves ju litt strøm for å drive et slikt anlegg og rommet har en egen kurs. Det er også en boks fra Shunyata som komponentene er koblet til.
Høyttalerne har mellomtone og diskant fra BlieSma der tweetern er av berylliumtype. Høyttalerne er som sagt også laget av Tor og alt av DSP styres og justeres i programmet Audiolense. Målemikken ligger fremme og brukes frekvent. Dette er ikke autokorrigering og løsninger ved 1 knapp, uten et nok så avansert verktøy for å få frem et like avansert resultat. Mange skulle nok trenge et kurs for å skjønne hvordan det brukes.
Dette er jo en helt annen enklav innenfor hifi enn jeg er vant ved. Ja, det trengs også fokus og lytting til å sette opp et vanlig konvensjonelt anlegg med sine finjusteringer. Men dette blir selvsagt på et helt annet nivå der i prinsipp alt kan justeres, kan nok fort lede til litt stress og neurotiske utslag i hjernen til tider.
Det å skru seg bort har jo flere selv nevnt på forumet som en ikke helt uvanlig situasjon innimellom, på veien til godlyden.
Det finnes også en bakside av selvbygg når det kommer til estetikk, som jeg som ferdig-hifi-kjøper heldigvis slipper unna. Glassfiber er jo noe som minner meg om barndomen, som både klør og støver, så er man astmatikere så bør man kanskje ta med seg sprayflasken før man drar hit.
Vinduer ut er ikke like viktig som vinduet inn i musikken. Her er det gjort tiltak for å ikke bli forstyrret av den ytre verden. Når vi gikk opp for trappa til huset så jeg et gjenbommet vindu, så jeg skjønte direkt at det er der innafor som lytterommet ligger. Utifra disse tiltakene er det nok godt at det er gjort i et egnet lytterom og ikke i stuen. Tor er tross alt en normal mann med både hustru og katt i huset.
Så hvordan spiller et slikt anlegg? Anleggseier ga oss først en demo med litt musikk, før vi selv fikk velge blant 17000 rippede CDs, og egenbragt musikk.
Som den blues-entusiast Tor er så begynte vi der, litt enklere musikk med gitar, bass og sang, med innslag av noen blåsinstrumenter iblant, men også litt jazzigere ting a la Diana Krall.
Det første man merker og som nok er uunngåelig, er kontrollen på bassen. Her er det ikke noe som durer, dundrer eller fladdrer i vei. Alt i det nedre registeret er bergfast. Det er også et trøkk som er vanskelig å sammenligne med noe annet. Når det er tyngre basslinjer så både hør du og føler det på kroppen, men uten å måtte skru opp volymet til ekstreme nivåer.
Faktum er at jeg varslet om å ikke spille for høyt, fordi jeg ønsker å bruke ørene mine noen år til. Tor spiller heller ikke særlig høyt når han er alene, overraskende litt lavere enn meg til og med. Men når folk kommer på demo så kal det jo gjerne spilles høyt, folk imponeres jo av slikt. Mye bass og høy volum er en lydprimats største glede.
Strengelyder i de høyere frekvensene spilte med en veldig god tekstur. Når det ble raspet og gjort glidninger på strengene gikk dette frem på en litt fysisk måte. Jeg prøved å quizze
@vim med hvilken gitar som ble brukt, siden han har mye kunnskap innen det faget, og han hadde sikkert helt rett.
Syngedamer er jo ofte nær-miccet slik at de skal stå helt i fjeset på den middelaldrende lytteren for best mulig videre salg av artisten. Her var også plasseringen slik i lydbildet, med en ganske så åpen presentasjon i øvre del av stemmer. Selvom pianoet til Diana Krall hørtes rart ut på en plate som ble spilt, grunnet rar miccing så var stemmen veldig tydelig og godt presentert. Ble også minnet på under noen låter at når man legger til reverb blir det ikke så naturlig alltid, som når man tar opp ting i rom med større etterklang (som selvsagt også justeres ved mikserbordet).
Men det var også noen ting som jeg merket ved lytting som skurret litt i hvordan lyden ble presentert, men kommer tilbake til dette.
Anleggets eier er ikke bare lydtømrer men også en kvalifisert baker. Etter at demo blitt gjennomført gikk vi opp til stuen der en hjemmelaget kransekake ble tatt ut varm fra ovnen. Ikke noe bilde ble det heller, fordi jeg var sulten. Te med flere sorter honning ga meg enda mer drivmiddel til videre lydinkvisisjon. Noe som var gjennomgående under dagens måltider var hyggelige samtaler med latter og smil. Vi er ikke en gjeng lydsosiopater heldigvis.
Etter vi fått spist magene våres fulle med gjærbaskt så gikk vi rett ned i kjelleren igjen. Denne gange ble det min tur å få spilt noe av musikken jeg hadde tatt med. Man må være litt selektiv når man velger ut klassisk musikk for de som kanskje inte er like vant, å sitte og analysere atonale neomodernistiske komposisjoner krever sitt spesifike og sære publikum. Så Mozart, Chopin, Beethoven Holst og litt Mahler ble det denne gangen.
Begynte med Mahler symfoni nr.1 med Yuri Simonov og Royal Philharmonic. Siste sats der det er ganske så eksplosive frekvenser med mye slagverk og full party. Veldig morsomt når du har stålkontroll på basser som starter og stopper like kjapt som et lyn. Et orkestertrøkk som kommer som en stor lydvegg mot deg i lytterstolen.
Men her begynte også de såkalte svakhetene i anlegget å vise seg. Med en følsomhet på 105dB i kombinasjon med DP ampene så støyet det nok så høyt. Såpass at i alle stille partier suset det som vinden nede ved fyrtårnet. I alt som ikke var fullt klimaks og
forte hørtes orkesteret sammen med denne støyen. Dette trekker selvsagt fra totalopplevelsen, kanskje ikke hvis man har tinnitus på akkurat de frekvensene støyen lå på.
Over til Holst og hans planeter, denne gang
Jupiter. Anleggets tonalitet ligger helt klart mot det varme og kanskje til og med mørke i dette spektraet. Hva det skyldes kan jeg som ikke er tekniker si så mye om. Men det jeg merket her er at mye av detaljer i overgangen fra dypbass og nedre mellombass blir tilsløret. Nyanser i kontrabasser og andre instrumenter som strekker seg nedover blir litt grøtete, og overgangen i bassene kan bli litt ullent.
Det er som om overgangene mellom subbass-bass-mellombass ikke helt flyter sammen, som at de forstyrrer hverandre på en måte. Men denne tilsløringen påvirker hele tonaliteten, utklinging av toner og mikro/makro detaljering. Alt i grader selvfølgelig. Nå skal det sies at det ikke går mest i symfonisk musikk her, men allikevel så gir dette også utslag i ulik grad ved enklere blues og rock.
Videre over til Chopin med Truls på cello og Kathryn Stott ved pianot. Også her opplever jeg en tilsløring av celloens detaljering og mer fysiske tekstur, pianoet blir litt for tilbaketrukket og litt skjeivt i nyansene. Her tror jag kanskje mange ikke tenker eller bryr seg så mye om på dette, men mine ører ble jo tilkalt hit av en grunn. Kanskje er dette mitt første riktige lytteoppdrag (les dette med litt ironi blandet med superalvor).
Det som er fint med Tor er at han ikke har personifiert seg selv med anlegget helt og i tilleg er ydmyk. Hvilket jeg nok skulle gjort hvis jeg bygget noe selv fra bunn. Uten noen problemer, forsvarstal eller fornærmelse kunne han forklare hva han trodde lå bak de årsakene jeg presenterte utifra hva jeg hørte. Men også hva som muligense kunne løse disse tingene. Og han var overraskende positiv til at jeg beskrev de tingene jeg opplevde. Som sagt jeg kan ikke si ting i teknisk tale hva som foregår, men da er det fint at både eier og Vim kan oversette til graftale. Og jeg lærer meg mye i en slik samtale hvordan ting henger sammen.
En slik tilnærming og forståelse av noen slags kritikk er fint. Mange i hifimiljøet blir sin egen forsvarsadvokat eller andre sin alt for ofte, mener da jeg. Jeg spurte Tor hvis noen har nevnt disse tingene før, men det virket ikke slik. Og det har ikke vært mangel på folk som har besøkt anlegget.
Her kommer mine tanker om hvordan man lytter inn, dels at man fokuserer på andre ting i sine preferanser, ikke bryr seg i det jeg anmerket, men også at det er lett å bli imponert over det man selv ikke har hjemme. Kanskje i blant litt for mye. Det handler ikke om noen slags hifi-korrekthet, men mer hvordan man lytter etter ting i et større spektra, fra grunnfjell opp til skyene. Jeg vil nok tro at hvis disse punktene blir forbedret, spiller nok også blues og rock enda bedre. Det er også mye demping i rommet, som muligens også påvirker livligheten i øvre frekvenser. Men vanskelig å ha kontroll på alt.
Man får lov til å ha lyden som man vil og ønsker, som jeg nok sagt litt for mange ganger snart. Men i denne samtalen så var anleggseier enig med meg i min beskrivelse.
So please hold your horses!
Nevnte ting gør også at lydbildet kan bli litt kompakt og ikke puster så godt, såkalt luft kring instrumenter, plass på scenen i avstand mellom ting, (alt såklart avhengig av innspilling). På noen ting merkes dette i mindre grad, men i mer kompleks musikk blir det tydligere. Slik som i Beethovens 9:e med kor og orkester under Fritz Reiner. Sammenligning med samme innspillinger har jeg jo da gjort tidligere hjemme i eget anlegg, og hos andre som jeg frekventerer. Så det er ikke første gang jeg hører disse innspillingene. Det hadde vært litt dumt.
Morsomt var det å lytte til Tchaikovskys 1812 Overture etter litt leting i biblioteket til lydmaskinisten. En for øvrig veldig klønete måte å finne ting uten riktig søkefunksjon på i JRiver, dette har nok ganske så stor forbedringspotensiale tenker jeg. Samtidig så er eiern så vant ved å scrolle i alfabetet blant 17000 rippede CDs i forskjellige mapper at det kanskje ikke gjør så mye. Men effektivitet er jo alltid et fint mål. En streamer kommer nok ikke inn her i det nærmeste århundrede. Men med det biblioteket som finnes klarer man seg nok godt uten også.
Kanonene i Overturen sprengte både hull i glava og vegg, den kapasitet som finnes i anlegget er jo nesten litt ekstremt obskøn. Kan det bli for mye av det gode? Alt som har med eksplosive moment i musikken er dødskul i dette anlegget. Du føler det skikkelig på kroppen. Men jeg tror jo at hvis det blir en jevnere presentasjonen i hele frekvensspektraet så kommer ting til å åpne opp enda mer, for her finnes det ihvertfall potensiale. Og bak dette står en mann med byggkvalifikasjon som er løsningsorientert, med stor fagkunnskap og har evne til å utføre ting på riktig måte.
Etter musikk og anlegg var vel lyttet på med lupe og forstørrelsesglass ble det middag på det lokale Kina-stedet i Langesund sentrum. Lengesiden jeg spiste slik mat, men godt var det og mange nivåer over siste matopplevelse i Horten. Her gikk samtalen kring konserter og mer menneskelige temaer. Veldig trivelig avsluttning på en meget givende og inspirerende dag sammen.
Med en reality check at dette anlegget har blitt bygget fra bunn av en entusiast, så er det veldig imponerende. Norges best kontrollerte bass finnes nok her. Og jeg gleder meg til å høre fortsettelsen i utviklingen og tweakingen av Glavahulen i Langesund videre. Og jeg ønsker Tor det aller beste på veien mot lydnirvana!
Tusen takk for invitasjonen og en meget trivelig dag sammen
@The Shy!
Jeg både skulle ønske - men er også litt lettet over at jeg ikke har disse mulighetene i min egen stue. Mest fordi jeg vet med meg selv at jeg aldri hadde blitt helt ferdig med å flikke og skru. Men , det er kanskje en del av moroa ….Imponerende er det i alle fall . 
. Jeg tror ikke den perfekte lyden finnes, selv hvis det skulle bli oppnådd vet man ikke om det. Fordi slik er mennesket, i bestandig søken etter forandring.
