Merkelig plassering av en telefonkiosk; helt alene og nær en satanistisk bakke.
Dette var ett av målene i dag; stort lengre sør kommer du ikke hvis du ikke vil legge på svøm.
Her er det også gamle graver, og sammen med de døde fant man haugevis av ørneskjelett derfor antar en at ørnen har hatt en spesiell plass i kulturen, kanskje som en form for totemfigur elns.
Det er langt å gå - og jammen kom det ikke en regnskur og. Stakkars lille meg i den store, vide verden.
Veldig spesielt med de diagonale steinene. Det gir et kraftfult inntrykk.
Man må ake seg på et rullebrett for å komme inn i graven. What a gimmick. Jeg har vært der før og vet at det ikke er rester av noe der inne. Bare betong; gadd derfor ikke å legge meg på rygg i regnværet.
Dramatisk pathway her lengst sør. Og fint å få med seg.
Mat må man ha, og dette stedet kommer ganske høyt på Tripadvisor.
Det ble en litt ihjelkokt fish chowder med hele ett blåskjell i. Og et glass chardonnay. Trenger påfyll til den lange turen hjem. Brukte knappe to og en halv time ned, så vil det vises seg om vindgudene har endret oppfatning av meg eller om jeg fremdeles er lagt for hat.
Det er nesten ikke trehus å se på øyene. Det er ikke rart mtp det røffe været, og mangelen på trær.
Her er et eksempel til venstre der de fornyer arkitekturen men bygger på det tradisjonelle uttrykket.
Enda et skipsvrak, og jeg at oppdaget at jeg har mistet favoritt solbrillene mine. Grrr - ilandsproblemer, asså!
Takk for hyggelige ord, godtfolk.
Jeg reiser jo på tur som regel aleine, det har sine sider, men å lage en tråd som dette blir på et vis å reise sammen med andre. Det er en måte å dele opplevelsene på.
I går tok jeg kamera med på kveldstur, stort sett har det fått ligge hjemme på kveldene. Jeg ville prøve ut Kirkwall Hotel sin restaurant. Den havner på fjerdeplass hos Tripadvisor. Nå er jeg litt tvilende til dette nettstedet etter hvert, og synes ofte at mitt inntrykk spisestedet ikke stemmer med rangeringen.
Litt sliten entrè, korintiske søyler og pilastre i klassisistisk stil. Litt forsoffent.
Skepsisen økte da jeg så dette stolsetet.
Men med en Scapa special på bordet steg humøret en del. Alt går bedre med øl.
Forretten var faktisk veldig god; lokal ost som kunne minne om mild feta, med mango, erter, druer, pinjekjerner og ruccola. Etter kjøkkenets anbefaling ble det et glass Merlot til. Veldig bra kombo.
Jeg klager aldri på maten, men gjør som nordmenn flest; spiser opp, og lar heller være å gå tilbake.
Men da kelneren kom og spurte hva som ikke stemte, klarte jeg ikke holde ironien tilbake; hvis dette er roasted beef, da lurer jeg på hvordan well done ser ut. Det var som en kjedelig norsk søndagssteik, med ihjelkokte grønnsaker.
Hovmesteren kom og beklagde - de solgte mye av denne retten, og den var som den skulle. Hvis jeg ikke var fornøyd kunne jeg velge noe annet.
Men da var tålmodigheten min slutt, og jeg ville bare gå.
Det er ikke grenser for hva vi kan klare med tilstrekkelig støtte her i livet.
Jeg har funnet et fint sted å ta en night cup, The Reel. Her spiller de live hver kveld; mye amatører som slipper til, trekkspill, fiolin og gitar, og musikken er ganske sentimental og enkel folkemusikk. Men i går var det var det litt mer ambisiøse folk som spilte, og publikum ble oppfordret til å være med. En dro frem blokkfløyte og spilte med, mens en annen sang. Riktig kjekt.
Tok en liten videosnutt, men får ikke til å laste opp. Noen som vet hvordan?
Det var regn, regn, regn i dag, det - og med tanke på at jeg moret meg litt for mye i går - gjodre det lite fristende å sykle. Det ble å springe fra sted til sted mellom bygene; vi er jo tross alt langt nord i Skottland Og det regner der.
En merkelig forretning, som fra gata så ut som om det var en matvarebutikk.
Litt lengre inne er det kjøkkenutstyr og div skrot.
Så kommer vi til planteavdelingen.
Så kommer vi til nøkkel- og stokkeavdelingen.
Så jakt- og fiskeavdelingen. Nyt takdekorasjonen; sikkert for å bringe fiskelykke.
Så er vi i hageavdelingen.
Det finnes ikke kjøpesentre på Orknøyene, så dette er nok det nærmeste vi kommer. Minner meg om butikker en kunne finne litt ut på landet, for noen år siden.
Skjønner jo det er noe med orkingene og diskresjon, men hva disse skal symbolisere for en organisasjon for leversyke fatter jeg ikke helt.
Skikkelig fine, håndstrikkede gensere. Ikke dyre heller, £75. Men mønstrene minner mer om Shetlandsgensere.
Vi er jo i Skottland, selv om fargene kanskje ikke er helt vanlige.
Legg merke til skoene, de er forløperne til brouges; de skoene jeg bruker oftest. Opprinnelig var skoene perforerte for at vann skulle renne fort ut av dem. Særlig varme kunne de dog ikke være.
Stemningsbilde fra ett av Kirkwalls mange streder.
Byen er ikke stor, kun 8.000 innbyggere. Hele arkipelaget har 20.100 beboerer.
Kirken er et greit sted i drittvær. Her ser vi hvor slitt sandsteinen er. Kirken slik den står er resultatet av omfattende restaurering i begynnelsen av 1900-tallet, mye av interiøret ble da skiftet ut. Spiret er fra ca 1920.
Sånn sett har den klart seg bedre enn Nidarosdomen som jo er resultatet av en arkitektkonkurranse på slutten av 1800-tallet. Før det lå det meste i ruiner.
På et bord foran koret lå en bibel på nynorsk, oppslått på Jobs bok. Hm... Job ble jo prøvet og prøvet av Gud, og mistet til slutt alt. Absolutt alt. Husker ikke slutten, men antar at han ble ganske sur på Gud...
Men de kan mer på disse øyene, de kan også lage gin.
denne fikk jeg anbefalt i hotellbaren. Smooth og slettes ikke dum.
Hotellet viser seg å være drevet at to godt voksne herrer, kjærester og litt i tottene på hverandre hele tida. De har solgt hotellet og til høsten skal de begynne med b&b like utenfor Inverness.
Han her i baren er litt lav og ganske overvektig, ble lei av å sette opp musicaler, og må ofte ta på meg når han går forbi, noe som ikke plager meg, men litt pussig er det nå likevel. For to dager siden sovnet han i baren kl 18:00 mens han så på såpeopera. Makkeren er en del eldre, og en litt sintere og kanskje også en litt bitter herremann. Det er han som vil tilbake til sine hjemtrakter, mens partneren gjerne vil bli boende her hvor han er i fra.
Fikk hele historien i går. Det er nok ikke så lett å leve sammen i dette lille samfunnet, det aner meg at det kan tære på å være annerledes under så små forhold.
Så vidt jeg husker fra bibelhistoria: Det er en diskusjon mellom Gud og Satan. Satan hevder at Job kun tror fordi Gud beskytter han. Gud motbeviser dette ved at Job mister alt, men taper alikevel ikke troa på Gud. Som belønning gir Gud han ny velstand og ny familie.
Jeg er ikke bevandret i Bibelen, så du har gjerne rett.
Tante Wiki sier det handler om problemstillingen hvorfor rettskafne skal måtte lide; hvorfor lar Gud det regne på både rettferdige og urettferdige.
Et relativt sentralt spørsmål i en hver religion vil jeg tro.
Ellers takk for fine ord. Det er faktisk en glede å dele.
I morgen er det bye-bye Orkneys (for now) og wellcome England.
Mandag er det graduation, og jeg kjenner på meg at dagen kan bli mer enn et lommetørkle lang.
Takk, takk Ingeniøren.
Jeg reiser alene, og det er greit nok. Litt vrient noen ganger når jeg skal spise - både å få bord og sette meg ned og spise, men ikke mer enn at jeg alltid får meg mat.
Takk, takk Ingeniøren.
Jeg reiser alene, og det er greit nok. Litt vrient noen ganger når jeg skal spise - både å få bord og sette meg ned og spise, men ikke mer enn at jeg alltid får meg mat.
At det kan være litt stusselig noen ganger å spise alene har vi all opplevd, om ikke annet når man er på reise, men sier du at de noen ganger er motvillig til å gi deg et bord om du kommer alene ?
Takk, takk Ingeniøren.
Jeg reiser alene, og det er greit nok. Litt vrient noen ganger når jeg skal spise - både å få bord og sette meg ned og spise, men ikke mer enn at jeg alltid får meg mat.
At det kan være litt stusselig noen ganger å spise alene har vi all opplevd, om ikke annet når man er på reise, men sier du at de noen ganger er motvillig til å gi deg et bord om du kommer alene ?
Jeg er jo også interessert i kropper, ikke minst i kroppspryd. Synes denne uglen var fin.
Servitør på Lynnsfield.
Denne er Marylin før hun ble blond. Mange måter å vise seg frem på.
Men maten var god.
Lam er ikke alltid bare lam. På Orknøyene har det funnet ut at det går an å kalle dyr som er for gamle til å være lam, men enda ikke gamle nok til å være sau for 'mutton'. Smakte helt greit, minte i grunnen om får-i-kål...
Så var det tilbake til The Reel, og der spiller de samme melodien igjen og igjen. Kanskje litt ulik takt. Kanskje.
Så vidt jeg husker fra bibelhistoria: Det er en diskusjon mellom Gud og Satan. Satan hevder at Job kun tror fordi Gud beskytter han. Gud motbeviser dette ved at Job mister alt, men taper alikevel ikke troa på Gud. Som belønning gir Gud han ny velstand og ny familie.
Siste timer i Kirkwall, og en liten byvandring sammen med denne karen her.
I dag har det vært transportetappe, noe som er en påkjenning i seg selv. Det er også vemodig å forlate Orknøyene, og jeg lurer på hva det kan koste å kjøpe seg en sommerbolig her. Denne lille tassen er det som skal ta oss over til Skottland. Jeg er vanligvis ikke redd for å fly, men i dag kjente jeg på uro når turbulensen herjet med flyet. Eller kanskje det bare var sorg over å måtte reise?
Men reising gir i alle fall mulighet til litt whiskysmaking - ikke akkurat ueffent når man skal skifte fly i Aberdeen.
Denne sa lite og smakte mindre og etterlot ingen varige minner.
Det ble denne; lite, om noe røyk, god fylde og mer mot det søte. Ikke så ulike Oban 14, men fyldigere, ikke så feminin som Oban er.
På Heathrow møtte jeg den forlorne sønnen og hans søte kjæreste, og sammen dro vi til Oxford for å møte hans mor og hennes mann; modern times.
Utsikt fra vinduet mot Brasnose college og Broad street.
I morgen braker det løs, da er det den store dagen. Dette har han jammen jobbet hardt for å få til, og pindø kom han ikke i mål så det suste. Nå er det graduation med pomp and circumstance som står for tur. Og far og mor er stolte, og i alle fall jeg har klump i halsen. Sikkert hun og, kjenner jeg henne rett.
Skjortene er strøket, jeg har fått laget ny dress for anledingen og alt er klar til en stor begivenhet i morgen. Hovedpersonen, som ikke er klesinteressert overhode, har fått klar instruksjon fra universitetet om at han må komme i eksamensantrekket; mørk dress, hvit skjorte og hvit sløyfe, sorte strømper og sorte sko - og over må han ha den akademiske kappen, sub fucs. Han vil bli nektet adgang om han kommer i andre klær.
Hatten, den firkantede, kan han i løpet av seremonien i morgen endelig få lov å ta på. Inntil nå ville det medført bot å sette den på hodet. Oxford, asså!
Og i kveld feiret alle fem på Zheng, favorittrestauranten i Oxford. De er kjempegode og åpner nå filial i London for den som vil prøve.
Det har blant annet en greie med at for et sted mellom £20 og £30 pr person, alt etter som, så lager kjøkkenet det beste de får til den kvelden. Tror vi hadde ca 20 retter i kveld, og det var jo selvsagt ikke mulig å spise opp. Tok med doggybag og ga restene til hjemløse.
En liten byvandring på morgenkvisten.
Universitetet i Oxford er stiftet på 1200-tallet for å utdanne prester. Og er dermed att av verdens eldste universitet.
Den tunge kristne arven merkes i navnene på mange av collegene; Christ church, Jesus College, All souls, Trinity, Magdalene, etc, etc. Dette i motsetning til Cambridge som ikke har samme religiøse ballast.
Balliol college i soloppgang.
De ca 40 collegene er grunnenheten i universitetet; her foregår mye av undervisninger, her bor og spiser studentene - og ikke minst her får de den særegne tilnærmingen som er typisk for Oxford og Cambridge; tutorials: hver uke for studentene en skriftlig oppgave så møtes to studenter og en lærer og gå igjennom besvarelsen, og for å gi nye oppgave til neste uke. Da blir det svært tett oppfølging.
For å få status som college må det undervises i alle fag, og det finnes noen få assosierte colleges, som ikke har full status her.
Arkitektonisk er collegene bygd opp etter mønster fra klostre, med høye murer og bygninger som omkranser en kvadratisk plen; her gjerne kalt the quad.
Bare å komme inn ved Universitetet i Oxford er en lang og smal passasje som kandidaten skal igjennom, og søknadsprosessen tar innpå et halvt år.
Kandidaten må første avlegge en rekke tester innen det fagområdet vedkommende søker seg inn på, det gjøres på nettet. Så må det legges ved en anbefaling fra en lærer som kjenner kandidaten godt, og den får kandidaten ikke lese.
Læreren må også stipulere avgangskarakterene i alle fag.
Så må kandidaten skrive tre ulike essays innen det fagområdet han vil inn på, og en personlig søknad på max 4000 ord. I den må det komme frem hvorfor Oxford skal velge hen og ikke en annen. Det må også komme frem at kandidaten driver med andre ting enn bare fag, f eks sport, politisk arbeid, veldedighet, osv; Oxford vil ikke bare ha fagidioter. Dette skjer på nyåret, og avgjør om kandidaten blir innkalt på intervju. Det skjer utpå vårparten.
Bodeleian library i grisotta.
Intervjuet går over minst tre dager, og da bor kandidaten helst på campus. Foreldre kan få følge til intervju, men får ikke komme inn på colleget. Nok stress for en stakkar om en ikke også skal slite med overspente foreldre.
Hvis colleget aksepterer kandidaten er det enda to krav som stilles; kandidaten må oppnå de stipulerte karakterene - og foreldrene må stille 1.000.000 NOK som garanti til utgiftene. Da han min søkte var det 56 søker fra Norge - tre fikk studieplass, og to av dem hadde gått på samme videregående skole i Stavanger.
Sukkenes bro som går mellom to bygninger ved Hertford college.
Det er klart at Oxford gir fantastiske rammer for å studere, og her får en også opplæring av noen av verdens fremste vitenskapsfolk, sammen med noen av de skaråeste studentene som finnes. Det er hardt arbeid å studere her, det er tre 8 ukers undervisningsøkter i året, med seks uker hjemmestudering utenom. Jeg har mange ganger tenkt at det er som å være idrettsutøver på toppnivå; du må gi jernet hele tiden.
Her er Radcliff camera i dag tidlig, det er også et bibliotek - med spiret til universitetskirken St Mary the Virgin i bakgrunnen.
Et blikk inn til the quad på Christ Church college, et av de mest kjente collegene. De har btw egen biskop og er derfor Storbritannias minste bispedømme.
Ikke alle har kommet like nært opp til kordkanten, og siden mange i Oxford er relativt velstående, så finnes det også mange tiggere her. Men ser ingen romfolk, de fleste virker å være britiske rusmisbrukere som har falt helt utpå.
Reisereportasjen fortsetter med glød, ser jeg! Storveis å være ved Oxford i slik sammenheng, Svein Arne, gratulerer!
Det var vel Cameron som sørget for at det ble så dyrt for utenlandske studenter å studere i UK? Min datter var heldig og påbegynte sine studier ved Durham før endringen av reglene for Tuiton and Fees, og hun kom dermed inn under de tidligere bestemmelsene studietiden ut. (Det er også blitt langt dyrere for briter, så det er sagt. Et politisk brennbart emne - Labour ønsker å fjerne Camerons bestemmelser).
Et lite tips til HFSere, siden dette er et musikkforum. Om man har musikkinteressert avkom så er det fast-track til studier ved Oxford, med studiestøtte, om man er villig til å bli Organ Scholar. Det er stor mangel på organister på øyene og Oxford har noen av de beste orglene man kan arbeide med. Jeg mener det ikke er krav om at man skal være britisk statsborger for disse studiene.
Sist jeg var i Oxford nøt vi et flott måltid på Old Parsonage Hotel.
Det ble jo naturligvis en lang dag i går, opp i otta og seint i seng.
På vei til colleget, hageparty, fotografering og øving til selve seremonien.
Fremdeles må hatten, the mortar board, bæres i hånden, men nå for siste gang. Fra nå av kan han ha den på hodet.
Det gleder at den nye tid også har kommet til Oxford.
Colleget er Lady Margaret Hall, og er ett av de yngre collegene i Oxford, stiftet i 1878 og var forbeholdt jenter.
Før denne tid fikk ikke jenter studere ved universitetet, og colleget ble opprettet for at også de skulle kunne studere her.
Menn ble først tillatt fra 1979 av. Rektor, the Principal, er tidligere redaktør i The Guardian, og colleget regnes derfor å være venstreorientert.
Svær hage rundt, og flere gartnere som treller på for å holde naturen under en hard hånd.
Her ble det gardenparty, fotografering og mingling som de kun kan i UK.
Lady Margaret Hall har ca 600 studenter, og det koster ca 200.000 NOK pr år å studere her. Det finnes greie låneordninger, og er studenten flittig kan han få særskilte stipend slik at årsprisen kan komme ned i 150.000 NOK.
Stolte foreldre foran en quad som har transformert seg til ei eng. Svein Arne i sin siste kreasjon fra Whitcomb & Shaftesbury. Følte meg litt for flashy for anledningen, og ikke minst ble det ganske varmt etter hvert som tempen steg ut over dagen. Mor har nok kledd seg mer riktig for dagen, og kandidaten stakkar, han har ikke noe valg. I dette antrekket måtte hver eksamen også avlegges, det er obligatorisk her.
Her har graduatene fått prøve på kappene de skal ikles under seremonien, blitt hilst av the Principal og formant av seremonimesteren: under graduation må alle bukke tre ganger for the vice-chancelor og de to proctorene, til venstre, til høyre og rett frem.
Disse kappene må av igjen før seremonien, og de daglige kappene på igjen.
Det er selvsagt flere typer kappe som studentene bruker, alt etter hvordan de har gjort det på eksamener opp gjennom. Flinkere student betyr rett til å bære større kappe.
Så var det lunsj i the dining hall. Lærerne sitter selvsagt på et eget podium og spiser.
Så var det å komme seg til sentrum og The Sheldonian Theater, der selve seremonien skal foregå.
The Sheldonian Theater er Oxfords seremoni-hall. Det er tegnet av den ikke ukjente Christopher Wren (St. Paul's i London), og ble oppført i midten av 1660-tallet. Det er utformet som et bratt auditorium og det er relativt ukomfortabelt å sitte i - spesielt for oss som ble henvist til de aller øverste benkene. Det ble varmt og dårlig luft der i høyden.
Interiøret er tonet ned i forhold til det klassisistiske eksteriøret. Inne kan bygningen ha trekk fra både kirker, teatre og forsamlingshus.
Kandidatene sitter på benkeradene og venter at det hele skal starte. Gjestene har benket seg langs sidene og oppetter veggene.
Her kommer fintfolket inn - som vanlig til sist.
Hun i midten er stand in for the vice-chancellor, og er selvsete big boss i dag. De to andre med hattene på inne, er proctorer og er med for å assistere. De med stavene er mest som støttekontakter å regne.
Noe av seremonien foregår på engelsk, men det meste er på latin.
Proctorene har en merkelig måte å hylle kandidatene på. Med visse mellomrom reiser de seg og går frem og tilbake langs gulvet, uten å si et ord og med steinansikt. Det skal visst bety at de er veldig fornøyd med the graduates.
Her er en ensom svane som føres frem. Jeg aner ikke hvem dette er. Kandidatene ble ført frem etter college og etter hvilke fag og grad de hadde.
Herfra blir de ført ut til et ventende rom og i kledd sine nye kapper. Etter hvert er alle studentene ført frem og salen er tømt.
Så kommer the graduates inn igjen for å hilse vice chancellor og proctorene, nå i sine nye kapper og som alumni; det betyr at de er ferdig opptatt ved colleget og
er formelt uteksaminert. Alumniene kommer inn etter grad, fag og college. Mastergradene først, så bachelorene. Og alle klapper. Det gjør de i det hele tatt støtt under denne seremonien. Endog tilløp til heiarop der på slutten. Kan love at det ikke var vi fra Norge som hoiet.
Så var det kaos av graduates og foreldre og slekt og venner som ville gratulere hverandre. Hvis en klarte å finne hverandre i vrimmelen, så.
Slitnet og med mer eller mindre alvor i blikket.
Så noen få hatter bli kastet i været for en fotograf, men det er tydeligvis ikke en utbredt tradisjon her borte. Gjerne mer noe amerikanske kadetter driver med.
På vei til bespisning gikk vi forbi dette interessante påbygget. Jeg må prøve å få mer greie på hvem som har laget det og hva det skal fungere sånn. Umiddelbart minner det om dekorasjonen på Terminal 5 på Heathrow.
Det ble sjampis på den indiske stamrestauranten, mye god mat og jammen en nightcap på ærverdige The Randolph attåt.
***
Så er det siste dag på denne turen, og. I dag er det hjem til havrelefsa og striskjorta. Jaja, alt må ta slutt en gang. Også oppussing, og om det står igjen noe mer arbeid nå så er det jaffal ingen sitron byggeleder får denne gangen. Da blir det nærkontakt med min vrede.
Men det har vært en fin tur. Begivenhetsrikt og variert.
Det sies at Kant aldri forlot sitt kjære Königsberg;likevel var han bereist i sitt hode. Han hadde vel sin Svein Arne han også. Takk for tur og innsikter!
