Ærlighet, hva er det? Betyr ærlighet «sannheten» eller noe annet? Kan det være slike at ærlighet ikke alltid gjenspeiler sannheten, men i større grad avdekker sider ved den som er «ærlig»? Jeg mener ikke å antyde at den som i egne øyne er ærlig, har dårlige intensjoner eller ikke vil vel, men at det skal ganske mye til i en del tilfeller for å avgi en «ærlig» dom av verdi.
Hvis du har litt tid i sommer, ta gjerne en titt på fagartikkelen av Mäkivirta og Lund på side 111 og utover i denne lenken:
Tittelen på artikkelen er «On Human Perceptual Bandwidth and Slow Listening», dvs. menneskets perseptuelle begrensninger og treg lytting.
Artikkelen underbygger det faktum at vi mennesker trenger litt tid for å bli kjent med det nye. Sånn sett er ikke vi mennesker maskiner som umiddelbart oppdager styrker og svakheter i f.eks. et lydanlegg. I alle fall ikke hvis oppsettet er av en viss kvalitet, uten åpenbare feil. Pga. menneskers begrensede perseptuelle evner er vi sårbare for å ikke høre visse kvaliteter eller sågar oppfatte enkelte kvaliteter som mangler eller feil fordi vi ikke er vant til å høre slike kvaliteter. Derfor er vi mennesker tilbøyelige til å mistro noe som er kvalitativt bedre bare fordi det har kvaliteter vi ennå ikke har vent oss til. «An acquired taste», er det noe som heter. Hva er egentlig best; pappvin eller slottsvin? Avgjøres det spørsmålet av hva man har vent seg til?
Å omtale en annens lydanlegg på et «ærlig» vis er derfor ikke så enkelt. Er vi i det hele tatt i stand til det etter å ha lyttet til det et par timer, i alle fall hvis anlegget er av en viss standard uten klare feil?
For egen del hører jeg klarere forskjell mellom mine to anlegg - basert på Genelec 8351A og S360A+7382A - i dag enn før. Det har tatt tid; treg lytting. Men jeg er ennå ikke «utlært» i spørsmålet om disse to oppsettene. Det hele gjør meg mer ydmyk overfor bastante konklusjoner mht. andres anlegg når jeg av naturlige grunner ville trengt mer tid for å kunne gi verdifull kritikk.
