Grøss og gru, aftenbønnen får vi håpe ikke kommer tilbake i offentlige anbefalinger.
Her tok vi disse rådene med en stor klype salt, begge gangene, ganske enkelt for at det føltes feil. Dessuten har guttene en særdeles
tålmodig mor, som aldri ville hatt hjerte til å la dem ligge der og skrike uansett hvilke råd hun evt. fikk.
Rent anekdotisk, men mitt inntrykk av unge foreldre nå er at de ikke vurderer dette engang, og at disse rådene burde vært endret for et par-tre
tiår siden.
Vet ikke om vi fulgte råd eller ikke?
Vi gikk inn, la ungen, sang en sang, sa godt natt, slukket evt lyset og lukket døra. Ved noen få anledninger var det litt lyder, da avgjorde magefølelsen om vi gikk inn eller ikke.
Alle våre 3 sovnet mer eller mindre umiddelbart, funket fjell.
Hvis ungene gråter, så er det gjerne noe, og da sjekker man.
Men man kan fort etablere rutiner, som gjør legging til et arbeid.
Vår strategi var basert på venner som fikk barn før oss. Venner som virkelig slet med legging. Det var yoga, psykologer, leger, akupunktur, medisiner, dietter, lyd av bølger og jeg vet ikke hva som ble prøvet for å få arvingen til å sove. De holdt bokstavelig talt på i timesvis med legging.
Det slapp vi heldigvis.
Her har noen selvsagt situasjonen mot seg, det kan være sykdom som f eks kolikk, da sliter man, uansett strategier og råd.
