Hvis man ikke skal fostre opp nok en generasjon med latsabber så er det en fordel å la dem gå eller sykle til skolen. Det er nesten umulig å diskutere disse sakene, fordi alle er enten tårnfrid, fattige eller har 17 barn på hver sin barnehage. Vi vet jo at de fleste av oss ikke er noen av delene.
Et eksempel på prioritering i mitt hus med to biler; Bor i den største bydelen i Bergen med hyppige bussavganger, busstopp 50m fra døren. Jobber rett utenfor sentrum i motsatt himmelretning med dønn låst arbeidstid fra 07.00-15.00. Kjører elbil til jobb (17 km hver vei) fordi jeg sparer 38 min på vei til jobb kontra buss og ca 1t15 min hjem igjen. Utover å forlenge arbeidsdagen min med nesten 2 timer, gjør tidsbruken at jeg knapt rekker å hente treningstøyet før jeg skal ta neste buss tilbake til sentrum for å trene (frivillig basis) ungdommer i boksing.
Hvis vi legger buss til grunn for hele transportbehovet ville jeg brukt 3t + i ekstra reisetid hver dag, og det er utelukkende til og fra jobb og trening.
Riktignok kunne jeg glatt ha klart det, eller kunne glatt ha droppet samfunnstjenesten med å holde 30-40 barn og unge i sunn aktivitet. I min situasjon er det ikke engang egne barn å ta hensyn til.
Samfunnet kan fint tvinge meg til å droppe bil til både jobb og trening, men det tvinger samtidig bort familiebesøk, frivillig dugnad for andres barn, sårt tiltrengt fritid og ikke minst livskvalitet.
For samboer brukes bil nr to stort sett til og fra jobb og til og fra foreldrebesøk. Hun jobber i helsevesenet og sliter med at bussturen hjem etter senvakt gjør at hun kommer hjem ca 23.30 istedenfor 22.15 med bil. Det er slitsomt når man begynner på jobb igjen kl 07.00. De dagene vi har like vakter kjøres én bil.
Poenget er ikke at det ikke er mulig, poenget er at det kommer til å koste samfunnet enormt i andre ting vi ikke engang har tenkt på, ting som ikke umiddelbart kan måles i kroner og øre.
Generelt sett er det ikke slik at folk har like forutsetninger for hva som skal prioriteres, men det er vanlig for folk i storbyen Oslo å tro at egne behov og virkelighet er representativt for folk flest utenfor Oslo. Det er en utfordring for resten av Norge.