Ikke noe stort tema, Sync... hvor mange her inne befinner seg i virkelighetens verden
|
Hva gjør at vi opplever forskjell på levende og avspilt lyd?
- Trådstarter Asbjørn
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Ikke noe stort tema, Sync... hvor mange her inne befinner seg i virkelighetens verden
Ja alt foregår fra højtalerens font og bagud ved stereo, det er en begrænsning, uanset om det er to kanal eller tre kanal, "man sider i et andet rum og kigger ind i optage optage rummet", men alt kan høres i rummet, men det er som sagt presset sammen fra fronten af højtaleren og bagud.
Skal man have mere end det så hedder det surround.
@Asbjørn Clément Ader demonstrated the first two-channel audio system in Paris in 1881, with a series of telephone transmitters connected from the stage of the Paris Opera to a suite of rooms at the Paris Electrical Exhibition, where listeners could hear a live transmission of performances through receivers for each ear. Scientific American reported,
Stereophonic sound - Wikipedia, the free encyclopedia
Stereo Microphone Techniques Explained, Part 1
Bell Laboratories gave a demonstration of three-channel stereophonic sound on April 27, 1933, with a live transmission of the Philadelphia Orchestra from Philadelphia to Constitution Hall in Washington, D.C. over multiple Class A telephone lines. Leopold Stokowski, normally the orchestra's conductor, was present in Constitution Hall to control the sound mix. Five years later, the same system would be expanded onto multi-channel film recording and used from the concert hall in Philadelphia to the recording labs at Bell Labs in New Jersey in order to record Walt Disney's Fantasia (1940) in what Disney called Fantasound.
Fantasound - Wikipedia, the free encyclopedia soundtracket der blev solgt var mono.Hei!
Med all ærbødighet tillater jeg meg i tre inn i tråden med noen betraktninger og en oppfordring.
På en rusletur i Madrid en rolig morgen, ble jeg tilfeldig tilhører til en sangerinne som øvde seg på en eller annen opera/ klassisk sang. Hennes stemme, akkompagnert av piano, og dialogen mellom henne og læreren, var lett å fange opp gjennom et åpent vindu. Jeg ble stående rett under vinduet en stund å lytte. Tenkte at her var det noe i gjengivelsen som var greit å ta med seg som en referanse.
Når nye komponenter anskaffes, lar jeg de normalt stå og spille for seg selv i kjellestua noen dager. Det er åpen trapp mellom kjellerstua og første etasje. De første vurderingene av nyervervelsene blir en "åpen dør" vurdering. Er gjengivelsen i nærheten av å skape en illusjon av levende opptreden i kjellerstua, opplevd fra etasjen over, anser jeg det som et tegn på at ervervelsen er et bidrag på å oppnå ønsket kvalitet. Nå er dette en normal stor kjellerstue, uten plass til et helt symfoniorkester. ;-) Min favorittmusikk er heller ikke helt der, - ennå.
I tidlig Hifi-karriere, fikk jeg anledning til å høre mye god musikk gjengitt over et kvalitetsanlegg med Apogee-høyttalere. Egen søken alle år senere, har vært preget av disse lyttestundene. Jeg har i ettertid slitt med å finne svar på ønskene om en gjengivelse som er nærværende og som skaper illusjonen av å være tilstede i samme rom som musikerne, slik Apogeene klarte.
Magnepan har blitt løsningen for meg. Stort membranareal paret med dipol spredning av lyden, tror jeg er et bidrag til å skape nettopp en opplevelse av tilstedeværelse når opptaket legger til rette for det. Det et en total mangel på kasselyd. Høyttalerne forsvinner helt i lydbildet.
Det vil være interessant om noen vil drøfte betydningen av høyttaleres konstruksjonsprinsipp relatert til trådens tema.
mvh Olav E.Vvredensgnag
Gjest
Det var spesielt manglende forankring som irriterte Blumlein og etterfølgere, når de vurderte to-kanals "stereo" opp mot tre-kanals samme.
Her er forøvrig hans patent på hele prosessen, for den som er interessert:
Espacenet - Original document
Den manglende forankringen i midt skyldes at hele tyngdepunktet i den musikalske opplevelsen er en summering av L/R, og derfor svømmer også lydbildet så snart vi rører oss i forhold til senteraksen.
Med en tredje kanal er dette problemet betydelig redusert, og vi lytter friere til musikken.
En rekke SACD-utgivelser av kjente innspillinger tilbyr nå det opprinnelige 3-kanalsopptaket som ellers kun var tilgjengelig for virkelige high-end kunder som hadde 3-kanals tapemaskiner og gode forbindelser.
Det burde være kurant for de nysgjerrige å koble opp tre likeverdige høyttalere i front og avspille til disse -- så kan man tenke før og etter den opplevelsen i fortsettelsen.
Og nei - vi snakker ikke om surround. Surround-sound er et verktøy for gjengivelse av film, der høyttalerplasseringene på siden og bak er irrelevante i forhold til en musikkopplevelse. (Dette er også mitt ankepunkt mot 2Ls 5-kanalsgjengivelse, siden den plasserer lytter i et kunstig "midt-i-musikken" perspektiv, i stedet for slik vi som regel opplever live musikk: som noe som skjer foran oss.)
Tre likeverdige kanaler i front, riktig avspillingsutstyr og gode forbindelser. Her er en som hadde alle tre, og han hadde snacks i begge ender av lokalet - men man forstår hvorfor dette ikke ble et produkt for massene:
Interessant, jeg hadde ikke sett de bildene før. Med Ol' Blue Eyes' selvbilde var det nok viktig at vokalgjengivelsen var dønn stabil midt i stereobildet, tipper jeg.
Noen som vet hvilke høyttalere det der var?
Stort tema, men jeg tror du er inne på noe. Det må være tilstrekkelig evne til å flytte luft. Romklangen farges dessuten av spredningsmønsteret off axis, så en konstruksjon med samme spredningsmønster uavhengig av frekvens må være en god ting. Da vil den reflekterte lyden virke som en naturlig etterklang av direktelyden, heller enn å være åpenbart farget. Det har nok ganske mye å si for om den reflekterte lyden gjennom dører og opp trapper låter naturlig eller som boksemat. Godt poeng.Vvredensgnag
Gjest
Du ser trekanalsmaskinen i front - med tre målepaneler, en for hver kanal. Presto 825 3-track. (Bing Crosby var angel investor i Ampex, og Sinatra ville ha et annet merke.)
Det er nettopp det som ikke skjer ifra to høyttalere dersom de har en uniform respons. Da kan du bevege deg rundt i rommet og det endrer seg lite. Med høyttalerne mine kan jeg gå helt ut til sideveggen og vokalen er fremdeles i sentrum. Det er riktig nok litt spesielt og ekstremt, men noenlunde tilsvarende kan oppleves med andre høyttalere også. En god og uniform powerrespons og tilstrekkelig med spredning horisontalt kan gi det.
Det kan være en fare her at man leter etter andre løsninger fordi man ikke har optimalisert det som er mulig med to kanaler.
Nå det er sagt, så tror jeg nok alikevel en senter vil tilføre noe. Men som nevnt, ikke bare noe positivt. Jeg har tre identiske gode høyttalere og kommer til å prøve trekanals på nyåret når et lytterom er ferdig. Så får vi se.
I gamle dager ble begrepet "high-end" brukt om komponenter som ga det lille ekstra til lydopplevelsen og som skilte dem fra mengden. I dag er high-end stort sett forbundet med ekstemt høye priser. Ellers er jeg helt enig i det du skriver om ekstrem detaljering.
Jeg liker å sammenligne dette med bilder og foto. Vi har nå sensorer og optikk som er så bra at du kan telle hårene i pelsen på bikkja bare ved å se bildet på skjermen. Det er snart så hyperrealistisk at det blir en karikatur av virkeligheten. Noen liker dette, andre ikke.
Da trenger man å jobbe litt mer med fintuning, lydbildet mitt starter da et pent stykke foran høyttalerne og opptaket bestemmer om man flyttes inn i opptaksrommet eller artistene flyttes inn i stuen, selvsagt med flytende overganger.
Kurant, men ikke ideelt. Se paperet på audiosignal.co.uk som jeg linket til. Det skal helst summeres litt smartere enn bare L, L+R, R. Helst skal summeringen være frekvensavhengig også. Noen bør hacke ihop en DSP-boks for 2.0 stereo -> 3.0 eller 3.1. Kanskje den finnes allerede?Sist redigert:Fin tråd Asbjørn.
det jeg mener er riktig for en god illusjon er
- god oppløsning ( i ordets rette forstand)
- en rett frekvensgang ( med tilpasset tilting)
- fasekorrekt på mikronivå
- lik dynamikk over hele frekvensområde
- lytterom som maskerer opplevelsen av rommets størrelse og og fremhever opptaksrommets størrelse.
Jeg ser på en plateproduksjon som en nedskalering av den opprinnelige spilte musikken. Skal man oppleve musikken 1:1 mener jeg det stiller vanvittige krav til membranareal, men også til lytteromsstørrelse.
Lavere volum bør gi en illusjon om lenger avstand fra begivenhetenes sentrum. På den måten mener jeg man kan få illusjon av realistiske lydbilder med stativhøyttalere og mindre rom.
Har et anlegg i et 30 m2 stort rom og tar opp en jazztrio i samme rommet vil ikke et hifianlegg ha sjanse. I et stort rom med lang lytteavstand vil det nærme seg IMO.
Vvredensgnag
Gjest
Jeg er blitt fortalt at det var satt opp med Altec høyttalere - du kan ane et mørkere omriss i hvert lyse felt - ingen småtass bak der. 604 serien til Altec kan passe med omrisset og posisjon.
Noen ganger inviterte Frank venner over til en lytt.
Vvredensgnag
Gjest
Nei - jeg mener selvsagt at man skal bruke en riktig 3-kanalskilde, og sende hver kanal til respektiv høyttaler. Det finnes en rekke SACDer på markedet som har det opprinnelige 3-kanalsopptaket som valgmulighet. Living Stereo, Mercury, en rekke Jazz-utgivelser, bl.a.
På KoB-utgivelsen skjer det noe morsomt om man velger 3-kanals og kun har L/R: Miles Davis "forsvinner."
Meridian har en TriField mulighet på sine forsterkere, der man summerer fra 2-kanals til 3. Og jeg har en forsterker fra 1967 som gjør det samme ... det tok tid før lydteknikerne ga opp håpet om ekte 3-kanals, men til slutt lot de være å insistere på trekanalskonfigurering under opptak.
http://en.wikipedia.org/wiki/Trifield
"The technique provides significant additional image stability, especially when the listener is moving or off-axis."Sist redigert:Hvor er det vi diskuterer troverdighet, i ss eller all over?
Vektingen av de forskjellige kriteriene blir neppe de samme, skjønner heller ikke forankrings problemet man sitter da rolig i ss.
Deler ellers vredens motforestilling mot pinpoint da dette ofte fører til miniatyr utgaver som ikke bidrar til troverdighet
Dette er jeg uenig i. Off-axis spredningsmønster må sees i forhold til forholdet mellom absorbsjon, transmisjon og refleksjon i rommet. Er disse frekvensavhengige, noe de stort sett alltid er, må off-axis responsen justeres tilsvarende. Det er noenlunde lik frekvensgang i direktelyd og reflektert lyd man vanligvis er ute etter. Eventuelt jevn total energirespons i rommet.The Chairman appears to be sporting a 3 channel system - Presto 825 / 3 track, McIntosh C22 preamp, Fisher R200 tuner, 15" coax speakers (possibly Altec Duplex 604?).
Valentino Electronics, which in the 1950s designed custom sound systems for the homes of such stars as Bing Crosby, Frank Sinatra and Danny Kaye.
Jean G. Valentino, 82, an Emmy Award-winning sound engineer and mixer for half a century. Valentino, the only nephew of silent film heartthrob Rudolph Valentino, earned a 1971 Emmy for sound mixing in the television movie "Tribes." He worked on more than 500 motion pictures and television series, including such hits as "Twilight Zone," "Rin Tin Tin," "Rawhide," "Petticoat Junction," "Bewitched" and "Father Knows Best." Valentino also operated Valentino Electronics, which in the 1950s designed custom sound systems for the homes of such stars as Bing Crosby, Frank Sinatra and Danny Kaye. On Sunday in the Hollywood Hills.
Kan ikke motstå sånt, vettu. La oss si at dette er Mahler's symfoni #4, som har ca 30 dB crest factor i min versjon. 80 dB gjennomsnitt i lytteposisjon, 80+30 = 110 dB i toppene. Heller enn å finregne på romvolum og etterklangstid går vi ut fra en tommelfingerregel som stemmer ganske bra i min stue: Ekkofritt lydtrykk 1 m fra høyttaleren er omtrent det samme som lydtrykket i sweet spot. Det er sånn omtrent +9 dB for kortere avstand, -3 dB for at det bare er en høyttaler i stedet for to, -6 dB for fravær av romrefleksjoner og etterklang. Sånn omtrent.
Hvis høyttaleren har 80 dB @ 1 W @ 1 m følsomhet betyr det at 1 W er tilstrekkelig for gjennomsnittlig lydtrykk, men for toppene trengs det 10^(30/10) = 1000 W. 10 dB headroom oppå det igjen er mye, men det tilsier en kraftkilde på 10^((30+10)/10) = 10 kW for å drive riggen. Med litt mer moderate 6 dB headroom holder det med "bare" 4 kW effektforsterkeri. Per høyttaler.
Dette kan man absolutt tegne en graf over. Rød strek er med 10 dB headroom, blå strek toppene i musikken, grønn strek gjennomsnittsnivået, alt vist som effektbehov i watt vs høyttalerfølsomhet:
Den grønne streken er der, men blir lettere å se hvis vi bruker en logaritmisk skala:
Med typiske 88 dB følsomhet trenger man en 1600 W monoblokk ved hver høyttaler. Med 100 dB holder det med en 100-watter, og med 110 dB følsomhet er 10 W tilstrekkelig for å gi 10 dB headroom over toppene.
Det er også interessant å regne på nødvendig spenningssving. For eksempel, med en 88 dB høyttaler med flat 8 ohm impedans trengs det et spenningssving på +/- 158 V for å kunne trykke gjennom all den effekten. Det er veldig, veldig få forsterkere som har 1600 W rating i 8 ohm og railspenning på bortimot 200 V. Alle noenlunde normale forsterkere vil klippe og komprimere dynamikken mye hvis de prøver seg på denne typen ekstremsport - å gjengi klassisk musikk med realistisk lydtrykk via en typisk hifi-høyttaler.
Derimot er det ikke spesielt vanskelig å få til en fluevekter av en forsterker, f eks en 40-watter med +/- 25 V rails. Den er likevel ikke i nærheten av klipping på en høyttaler med 105 dB følsomhet. Dynamikk? Vil tro det, ja.Sist redigert:
Wow. I så fall snakker vi 3 stk 15" coax med 2" kompresjonsdiskant og 98,5 dB følsomhet. Joda, det ble sikkert livlig, spesielt med den blondinen som henger på Franks venstre arm i tillegg...
That's more like it, Asbjørn. Stemmer helt med praksis også. Når jeg tar den nesten helt ut på SLOBS og J-horn. (106 resp. 103 dB /1W. så peaker metrene fort på 250W (peakhold funksjon). Samtidig er SIT-1 på kun 10W men har en enklere oppgave med 107 dB / 1W horn med minimal EMF. og arbeidsområde fra 1 kHz.
Da er det fortsatt headroom igjen.
Tilsvarende eksersis med 88 dB ht. vil sette elementer og filterkomponenter på en temmelig slem prøve. I praksis nesten umulig.
Ja, selv om forsterkeren kan levere denslags spenning og effekt vil ting lett smelte og ta fyr. 99,6 % av den effekten omdannes til varme i delefilter og høyttalerspoler, og en gammeldags varmeovn eller kokeplate på 1600 W blir fort ganske rødglødende. (88 dB følsomhet = 0,4 % effektivitet)
Efficiency and sensitivity conversion - Sengpiel Berlin
Det begynner å bli virkelig interessant når vi snakker følsomhet på 115 dB / 1W. Kombinasjonen av dette og 10W kl. A. SIT-1 power er skremmende addictive... en detaljeringsgrad, svarthet og kontroll i særklasse. SET kvalitet uten ulemper.
Legg så til genuin linesource bass med 105 dB følsomhet så er man nesten home safe..
To ting som spiller inn.
Ene er at følsomheten til høyttalere vil variere i frekvens. F.eks har mine kinohøyttalere en følsomhet på ca. 107 dB fra 1000 Hz og oppover og 95 dB under det til separate basser overtar.
Andre er hvor i frekvens "hoppet" kommer. 30 dB eller 20 dB for den slags skyld kommer trolig aldri i øverste diskant området med noe typer musikk. Det ville brent opp mange diskanter der ute....
Med tanke på EMF og xmax så bør et bassystem ha 10 x effektbehovet tilgjengelig, eller i praksis 100W på et 105 dB / 1W system.... gjerne mer, og selvsagt også avhengig av elementoppbygging og kvalitet. Dårligere elementer betinger mer effekt/stivere power.Sist redigert:
Ja det er muligt, Jeg har kun oplevet lyd foran højtalerene ved qsound og enkelte meget antikke optagelse fra stereoens barndom , det virker nærmest som om du kan spille ud i fremtiden, du hører bilen 10 m foran der hvor den er, jeg er tilbøjelig til at sige fasefejl af en eller anden art.
Jeg kigger altid ind i en eller anden form for akustik/rum og akustiken/rummet kan være kunstig eller ægte.
Jeg tror den viktigste forskjellen ligger i komprimeringen i opptaket.
Var ute og spiste på en slags klubb i Houston for noen år siden. Musikken kom på. Det hørtes litt live ut, men ikke helt heller. Ble nyskjerrig på om det var live eller ikke og sjekket. Viste seg å være en trommis med playback. Alt gikk gjennom PA, så trommene gikk gjennom noe av det samme som vi har hjemme. Mulig SPL kapasiteten var høyere, men betalbar PA komprimerer lyden like mye som god hjemme-hifi. Dessuten var rommet stort og høyttaleren en pingle som sto på et pinglete stativ. Dette var def ikke high end hifi. Allikevel så låt trommende live.
Trommer er ganske bredspektra greier og jeg er ganske sikker på at det ikke begrenser seg til bassen. Uansett hvordan man snur og vender på det, så forsvinner det en slags live råhet når musikken hermetiseres.
Min konklusjon er at stereoanlegget er ikke flaskehalsen i forhold til live opplevelse. Den største flaskehalsen ligger i komprimeringen i opptaket. Vel og merke så lenge vi snakker om forsterket musikk....
Ja, det er der jeg tror hunden ofte ligger begravet. Da blir den opplevde dynamikken lett forskjellig i ulike frekvensbånd, noe jeg tror tolkes som et tegn på boksemat.
Ingen Fasefeil, illusjonen av dybde skapes i all hovedsak av nivåforskjeller og tonal balanse, økning i volum flytter vanligvis hele lydbildet nærmere lytteren og når man er kommet dit hvor musikken bare oppstår helt frikoblet fra høyttalerne vil denne på mange innspillinger fysisk stå et sted inne i illusjonen.Var det ingen som tok ballen vedr. høyttalere og deres konstruksjonsprinsipp?
At opptaket er viktig for sluttresultatet og mulighetene for å gjengi en mest mulig livaktig gjengivelse er vel vedtatt? Det vi selv er i stand til å påvirke, er hvordan vi ønsker opptaket gjengitt i egen heim. Noen betraktninger om antatt korteste vei til mål i forhold til valg av høyttalere kunne vært nyttig.
Fritt sakset og gjengitt fra tråden:
- Hornhøyttalere kan være i stand til å gjengi trompet på en naturlig måte.
Min kommentar: Kan en nærliggende forklaring være at både trompet og et tradisjonelt høyttalerelementer i en kasse har noe til felles i hvordan lyden formidles til omgivelsene?
- Det er behov for et gitt lydnivå for å få lyden til å slippe fri fra høyttalerne og oppleve at høyttalerne forsvinner i lydbildet.
Min kommentar: Er dette typisk for kassehøyttalere og en naturlig begrensning for denne type konstruksjoner?
Tradisjonelle membranhøyttalere produseres i hopetall, - av naturlige årsaker: De kan produseres i alle størrelser og tilpasses de fleste bruksformål. Elektrostater og magnetostater er ikke i nærheten av å være like anvendelige, naturlig nok. De har derfor ikke den samme interessen for videre utvikling og utbredelse. Det er rett og slett ikke det samme potensialet for de store pengene i kontruksjonene.
Men er store membranarealer som spiller i fri luft et bedre utgangspunkt for å oppnå illusjonen av tilstedeværelse, forutsatt rett opptak og rette akustiske betingelser i lytterommet?
mvh Olav E.
Jeg må støtter mig til Harbeth her, selvom det absolut ikke er min favorit højtaler, jeg har det Harbeth kalder perfekt perspektiv med en kerne som er en ret linje ca 75 til 100 cm bag højtalerne som rækker fra sidevæg til sidevæg hvis optagelsen dikterer det. Også varierende kerne afstand fra front, nogle plader er mere fremme end andre, men aldrig foran højtaleren.
Men jeg har observeret at et kor som typisk rækker fra væg til væg og hvis der er godt med power på yderfløjene så begynder lyden at drejer fremad/rundt når sidevæggen nås i stedet for bare at forsætte den lige linje direkte ud igennem sidevæggen, som det naturligvis var ønskeligt , og lyden kan faktisk til tider komme lidt foran højtaleren ude ved sidevæggen i denne situation.
Taget herfra. Harbeth UK - High quality loudspeakers made in England
Iøvrigt har jeg tjekket mit perspektiv med to armatur-optagelser som jeg selv har været med til, det var med små besætninger, og det gengivende perspektiv var fuldstændig identisk i alle proprationer med live begivenheden på trods af forskellig optagelses teknik (det overraskede mig), den ene optagelse var med XY mikrofon opstilling , den anden var med Decca 3 mikrofons opstilling , undtagelsen er det som har været bag mikrofonerne/ude blandt tilhørerne, det er på de to optagelser helt fremme ved fronten af højtaleren.
Men en interessant diskussion er det hvordan perspektiv opstår og hvordan det begrænses af rum og evt. højtaler princip og konstruktion.Sist redigert:
Most definituously...!! Kasser har ødelagt mer lyd enn ukebladene og to verdenskriger tilsammen!
Jeg har prøvd å skjønne hva som gir god opplevd dynamikk i en høyttaler. Naturtro dynamikk på opptaket og gjennom hele avspillingskjeden er formodentlig et vesentlig element i hva som får lyd til å låte "levende". Rundt om finner du forskjellige "skoler" og nettdebattanter med sterke synspunkter. Alt fra stort membranareal (Sd), sterke magneter og motorer (BL), lav bevegelig masse (Mms) til lav seriemotstand i høyttalerkablene og motorene (Re) blir fremhevet med styrke. Noen går steget lenger til sånt som "akselerasjonsfaktor" (BL/Mms eller BL * Sd/Mms).
Det interessante med dette er at alle ser ut til å beføle ulike kroppsdeler på den samme elefanten, som blant venner lyder navnet effektivitet. Fra Thiele-Small-parametrene blir formelen for effektivitet gitt som:
(Thiel_small_analysis)
Der er alle elementene som påstås å gi "dynamikk", et par konstanter som 2, pi, lydhastigheten c, og lufttettheten ρo. Den siste blir ikke fremhevet så ofte av nettdebattanter. ("For å få bedre lyd må du la høyttalerne jobbe i tettere luft!!!") Men det er eksakt hva en hornhøyttaler gjør. Elementet jobber bak en restriksjon som gir motstand, slik at det jobber i "tettere luft" og får bedre kobling til luften (mindre impedansforskjell mellom membran og luft). Hornhøyttalere begrenser også spredningen og sender størsteparten av energien i en bestemt retning, slik at effektiviteten øker markant i den retningen. At horn er effektive og låter dynamisk er det vel bred enighet om.
Derfor har jeg en slags arbeidshypotese om at "dynamikk ~ effektivitet", uansett hva som bidrar til høyere effektivitet i høyttalerne. At det gjør jobben mye lettere for forsterkerne bidrar også i riktig retning.
Den andre siden du nevner handler om spredningsmønster. Kassehøyttalere er som regel retningsbestemte i diskanten og rundtstrålende i bassen. Den overgangen er veldig hørbar når du kommer på gradvis lengre avstand og større og større andel av lyden du hører har blitt reflektert en eller flere ganger fra forskjellige retninger. Enda verre, de aller fleste høyttalerkasser har plateresonanser som farger lyden ganske kraftig i forskjellige retninger. Refleksjoner av off axis-lyd gjør noe med slike "fra et annet rom"-lytteinntrykk. Det låter ikke riktig hvis det får en helt annen frekvensgang enn direktelyden. Jeg har ikke eksperimentert nok med dipoler og kardioider selv til å være for skråsikker her, men jeg prøver ihvertfall å få til kardioidebass i de høyttalerne jeg bygger nå i et forsøk på jevn spredningskarakteristikk med frekvens.
Interessant. Legg merke til at de Harbeth-eksemplene er produsert med bruk av eq. De effektene med senterbildet "fremover" eller "bakover" i stereoperspektivet er ganske enkle å gjenskape. BBC-dip'en (som drar senterbildet bakover i følge Harbeth) er et cut på 2-3 dB i området 3000-5000 Hz. Hvis du vil gjøre effekten enda mer overbevisende kan du kutte både 270-550 Hz og 2700-5500 Hz. Lydbildet bøyer seg bakover. Hvis du i stedet booster de samme frekvensene vil du dra senterbildet fremover mot deg. Det er en grunn til at britene sier "forward sounding" om en høyttaler med for mye energi i øvre mellomtone og presensbåndet.Hei Asbjørn!Godt at noen kan underbygge erfaringer med teori. Dynamikken fra hornhøyttalere har jeg erfart. Erfaringene fra elektrostater og magnetostater er at også disse er gode på dynamikk, - sitt frekvensområde. Hvordan kan det forklares ut fra dine vurderinger, konstruksjonsprinsippene er veldig ulike?Hornhøyttalere oppfatter jeg er "direktestrålende". Panelhøyttalere er tilnærmet rundtstrålende. Tanker om hva det betyr for live-følelsen?Mvh Olav E.
Ikke helt. Panelhøyttalere er dipoler med likt strålingsmønster forover og bakover, bare med motsatt fase i hver retning. Rundtstrålende er de definitivt ikke, men de har et strålingsmønster som er tilnærmet uavhengig av frekvens. Dessuten trigger de mindre stående bølger i rommet og får kanskje mindre "overheng" etter en transient enn kassehøyttalere. Det gjelder enten de er magnetostater, elektrostater eller tradisjonelle "dynamiske" høyttalere. Jeg tenker nok at det ihvertfall er tilstrekkelig med membranareal i disse til at de flytter en hel del luft med små utsving. Derimot er maggiene oppgitt med riktig lav sensitivitet, så de passer ikke helt med teorien min om dynamikk og effektivitet.
Edit: Magnepan 3.8 oppgis som 86 dB @ 2.83 V og 4 ohm impedans. Gamle Ohm sier at strøm er lik spenning delt på impedans, og effekt er strøm ganger spenning, så for en 4-ohms høyttaler er 2.83 V på terminalene 2 W effekt. Det betyr at lydtrykket ved 1 W er 3 dB lavere, og at effektiviteten er nede på 0,128 %.Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…