Spiralis skrev:
Neida, jeg synes også vi stort sett er ganske så likandes folk, men som sagt så gjør det meg trist at vi mangler den dannelse, verdighet og "stiff upper lipp" som våre brødre på øyen der borte i vest er så kjent for. Vi blir spå sørgelig "bondske" ( intet ondt sagt om bondestanden ) og provinsielle!
Kanskje Parelius har en saklig begrunnelse for dette?
Neppe.
Men jeg ville vært mer enn forsiktig med å trekke inn «stiff upper lip» vs. det «bondske».
For det første så tror jeg ikke lengre at «stiff upper lip» er noe å trakte etter. Monthy Python har noen fine der
Men i den grad det sier noe om kvalitative vurderinger - og det gjør det jo også - så kan det være noe. Kanskje har det noe å gjøre med dannelse, men det er et ord som er kommet i sterkt miskreditt (og på mange måter med rette når en tenker på makraméklubber og frognerfruer som propaganderer nasjonaldrakter).
Det «bondske» - uavhengig av hvor lystig jeg gjør meg gjennom uttrykk som fjøseksistenser og jordhuler - tror jeg heller ikke det er utslag av. Egentlig er det vel en form for «sykdom» som tilhører urbaniteten, dvs. forflatningen. Det bondske er ikke det samme som det forflatete/nivellerte. De kjente sine kvalitative skiller. Hva vi her var vitne til var mer en form for hul nasjonalisme. Som identitetsløse høns flokker vi rundt et tøystykke (flagget). Men det er et tøystykke; noen behandlet det sågar som om det var et sengeteppe de ristet ute på verandaen. Av og til tror jeg at de faktisk anser hele flagget som et tøystykke - hadde de kunnet forenes om å male seg grønn i trynet så hadde det fungert like bra.
Kanskje er det bare et uttrykk for at vi er lyriske vesen, dvs. ekspressive. Vi finner oss selv i igjen i våre uttrykk, og først da ser vi hvem vi er. Problemet er vel - ved guder, jeg er spekulativ her - at denne ekspressiviteten, det lyriske vesen, er så ureflektert. Den er mer som et speil som ikke speiler mer tilbake enn hva som blir sendt inn i det. Også speiler vi oss, men uten refleksjonen.
Alle disse hilsningene til bestemor i Spania etc er jo også ganske så aparte. De kan jo sendes på facebook på en bedre måte enn via fjernsynsskjermen. Så mer enn en hilsning, så er det vel å anse som et «se, her er jeg!». Akkurat som han halvnakne mannen på vannski som ikke hadde flagg men som gjerne ville antyde stangen.
Det er kanskje Grandiosanasjonen som hilser til hverandre.
Men det er jo en glede i det også, som slett ikke er negativ. Uansett hvor mye en del av det hele irriterte meg, så synes jeg ikke at det er så enkelt å si at det er udelt negativt. Mange av de som var der følte sikkert at de var med på noe. Ikke sikkert at det var så gæli.
Fremtoningen av det hele i form av beskrivelser som linselus var jo overveldende fremtredende; jeg er ikke så sikke på at forklaringen av hva dette er, er like overveldende enkel. Men at det var en forurensing i deler av sendingen, det mener jeg i alvor. Som Trane uttrykte det; «For meg har det mistet sjarmen når hvert glimt av sivilisasjon blir forurenset av linselus.» Jeg ville ha lagt til«glimt av sivilisasjon i denne storslagne natur blir
» Som om vi ikke hadde drevet det særlig lengre enn å stirre på oss selv i vannflaten. Jeg tror ikke det er særlig dybde i det hele.
For som enhver melankoliker så kan jeg ikke gi slipp på misantropien; da tok jeg gløden ut av livet mitt