- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.627
- Antall liker
- 1.320
Takk for godt svar Wergeland. Sandringham er heretter på blokka over mulige kandidater.
Legger ut to bilder som forteller litt mer om hvordan høyttalerne er plassert i rommet.
Sentrum av frontbaffelen på høyttalerne er plassert ca 85cm fra bakvegg. Det er ca 235cm mellom høyttalerne og omtrent like langt fra lytteposisjon til en tenkt linje mellom høyttalernes fronter. Lytter altså i en likesidet trekant. Skulle gjerne ha ha sittet noe nærmere høyttalerne, men det ødelegger innredning av rommet en del og dermed også lytteopplevelsen min.
Venstre høyttaler (sett fra lytteposisjon har ingen sidevegg, mens den høyre har et vindu på sideveggen ca 90 cm unna. Det høres ut som det fungerer bra. Lydbildet drar ikke til høyre selv om den høyre høyttaleren har ekstra hjørneforsterkning. Ikke plages jeg av refleksjoner fra veggen og vinduet heller. Sandringham har en et begrenset spredningsmønster i diskanten (45 grader til hver side) som) som nok redder denne høyttalerplasseringen.
Alt i alt synes jeg plasseringen fungerer veldig bra. Jeg kunne nok vært mer nøyaktig ang. plasseringen. Her er ingen merker i gulvet hvor høyttalerne skal stå, eller mål for plassering nedskrevet i millimeter. Hender madamen flytter litt på høyttalerne, men jeg gidder ikke si at høyttalerne er off limits heller. Man skal da leve her.
Sentrum av frontbaffelen på høyttalerne er plassert ca 85cm fra bakvegg. Det er ca 235cm mellom høyttalerne og omtrent like langt fra lytteposisjon til en tenkt linje mellom høyttalernes fronter. Lytter altså i en likesidet trekant. Skulle gjerne ha ha sittet noe nærmere høyttalerne, men det ødelegger innredning av rommet en del og dermed også lytteopplevelsen min.
Venstre høyttaler (sett fra lytteposisjon har ingen sidevegg, mens den høyre har et vindu på sideveggen ca 90 cm unna. Det høres ut som det fungerer bra. Lydbildet drar ikke til høyre selv om den høyre høyttaleren har ekstra hjørneforsterkning. Ikke plages jeg av refleksjoner fra veggen og vinduet heller. Sandringham har en et begrenset spredningsmønster i diskanten (45 grader til hver side) som) som nok redder denne høyttalerplasseringen.
Alt i alt synes jeg plasseringen fungerer veldig bra. Jeg kunne nok vært mer nøyaktig ang. plasseringen. Her er ingen merker i gulvet hvor høyttalerne skal stå, eller mål for plassering nedskrevet i millimeter. Hender madamen flytter litt på høyttalerne, men jeg gidder ikke si at høyttalerne er off limits heller. Man skal da leve her.
Jeg har vært i tenkeboksen med tanke på digitalavspilling en stund nå. Mange gode og interessant SACD-utgivelser fra MoFi har gjort meg lysten på SACD-avspilling. Har også tenkt på en Squeezebox/Transporter løsning, med hva med mac mini, itunes og iPod touch remote. Og selvsagt har jeg tenkt på hva Audiolense kan gjøre med anlegget mitt.
Noen avgjørelser er i hvert fall tatt:
Noen avgjørelser er i hvert fall tatt:
R
RoDa
Gjest
Flotte bilder!
Det er noe eget befriende over oppsett uten rack midt mellom høyttalerne.
Mvh
Rolf
Det er noe eget befriende over oppsett uten rack midt mellom høyttalerne.
Mvh
Rolf
En ting jeg aldri har skjønt på sentralen: denne interessen for å fotografere tomme esker, kanskje med litt papp og isopor oppi. Hva er greia? Eller hvor er greia? Det er vel det som var oppi eska som er interessant, ikke eska? Eller har jeg misforstått noe (igjen)? ??? 8)
R
Rojoh
Gjest
Sony ett-eller-annet?
Mvh. Johan
Mvh. Johan
Jeg har altså gått til anskaffelse av denne mye omtalte Sony sacd-spilleren, SCD-XA5400ES. Litt tilfeldig at valget falt på akkurat denne, men hadde lyst på muligheten til å avspille sacder. Samtidig har jeg planer om harddisk-basert avspilling om ikke så lenge og i disse planen blir Sonyen en mellombelsspelar som kan fungerer som drivverk (som et kompliment til pc/mac) og som avspiller av sacd-platene mine. Syntes det blir litt overkill å beholde MBL 1431 som drivverk når den sannsynligvis vil bli brukt veldig lite, da den ikke kan avspille annet enn redbook.
D
Dilla
Gjest
Tipper også det er en mye omtalt sony cd spiller... fristet selv.
Trivelig tråd, dette her Wergeland!
TiKei
Edit: se der ja, som mistenkt.
Trivelig tråd, dette her Wergeland!
TiKei
Edit: se der ja, som mistenkt.
En ikke ubetydelig estetisk oppgradering ble det også, da Sony-spilleren fikk plass inne i hifi-benken! En nett og liten spiller sammenlignet med MBLen.
Spilleren kom i går, så den er rimelig fersk. Godt skrudd sammen og en god spiller å betjene på alle mulige måter, selv om chassis ikke er i nærheten av stridsvognen MBL 1431. Fjernkontrollen er også rimelig sørgerlig sammenlignet med MBL, men den gjør da jobben sin.
Skal komme tilbake med litt lytteinntrykk etterhvert, men kan si såpass at spilleren har holdt meg fengslet for anlegget sitt den kom i hus. At jeg har vært uten cd-spiller i et par uker har sikkert en del å si og. Det har ikke vært like artig med Pioneer dvd-spilleren tilkoblet anlegget.
R
RoDa
Gjest
Blir litt bekymret hvis ikke du forstår deg på folk...!!Mbare skrev:
R
Har tidligere lovt Roberten og skrive litt om musikken jeg hører mest. Det har tatt litt tid, men i løpet av de neste ukene skal jeg forsøke å skrive litt.
De siste ukene har jeg hørt veldig mye på den seneste utgivelsen i en diskografi som jeg en gang trodde ville komme til å stå meget sentralt, ikke bare når norsk rockhistorie skulle skrives, men også i internasjonalt perspektivet. Muligheten for det siste har nok gått, til det har Motorpsycho slitt for mye de ti siste årene. Etter å ha vært 90-tallets beste band, gikk ting i stå etter Let Them Eat Cake (som er en veldig god plate). Its a Love Cult var det forløpige lavmål i en diskografi som til da hadde vært perfekt. Etter de primitive, men nødvendige første to platene, startet Motorpsycho med Demon Box, sitt første mesterverk, en utgivelsesrekke som norsk rock aldri hadde sett maken til. Skyhøyt ambisjonsnivå som ble nådd hver gang. Hver nye plate avløste en ny retning for bandet. Jeg var tenåring på dette tidspunktet og fanatisk Motorpsycho fan. Om natta drømte jeg om min første Motorpsycho-konsert, men det den første konserten drøyde. Jeg blei stoppa i døra på Rockefeller med falsk leg to ganger, før jeg endelig fikk sett min første MP-konsert. Har blitt over 30 MP konserter siden da. Bl.a alle Rockefeller-konsertene ti år på rad.
Så, etter Let Them Eat Cake begynte Motorpsycho å bite seg selv litt i halen. Ingen nye steder å gå og det hele stagnerte. Phanerothyme og It's A Love Cult var store nedturer og i 2002 begynte ting å stagnere på scenen også. I hvert fall for meg. Fra 2002 og fram til nå var Motorpsycho borte. Ett hederlig unntak var den andre Tussler-plata. På nivå med det beste de har gjort og på scenen var de langt mer inspirerte som The International Tussler Society enn de var som Motorpsycho på samme tid. På den tida håpte jeg at Motorpsycho skulle gi seg og gjøre Tussler til et fulltidsprosjekt.
Og så poenget her: Etter noen dårlige år er Motorpsycho tilbake (eller er det jeg som er tilbake?) For Heavy Metal Fruit framstår som en inspirert oppsummering av alle Motorpsychos sider, fra deres strengeste avantgarde rock til det mer konsise og catchy, spaca progrock, tunge riff og låter som går og går fram til et tungt crescendo. Særlig sistesporet er Gullible's Travails er en prototypisk Motorpsycho låt som evner å oppsummere 20 års Motorpsycho-eksistens på en rettferdig måte.
Med Heavy Metal Fruit ihodetelefonene bedriver jeg energisk lufttromming, og plata kan gå både to go tre ganger på rad. Akkurat som jeg gjorde på gutterommet. Jeg føler meg ung i igjen! Og jeg trekker fram en del på eldre Motorpsycho-plater og. Godt å føle litt entusiasme for gamle helter igjen, og jeg gleder meg veldig til Øya-konserten, uansett hvilket album MP ender opp med å spille. Og det blir artig å se bandet sammen med Supersilent på turneen med rikskonsertene. Har planer om å ta turen til Lillestrøm kulturhus framfor Rockefeller. Jeg har ventet lenge på å sitte i godstol på MP-konsert.
Nå må jeg gi meg her. Kramer går i neste par.
Edit: mye skrivefeil.
De siste ukene har jeg hørt veldig mye på den seneste utgivelsen i en diskografi som jeg en gang trodde ville komme til å stå meget sentralt, ikke bare når norsk rockhistorie skulle skrives, men også i internasjonalt perspektivet. Muligheten for det siste har nok gått, til det har Motorpsycho slitt for mye de ti siste årene. Etter å ha vært 90-tallets beste band, gikk ting i stå etter Let Them Eat Cake (som er en veldig god plate). Its a Love Cult var det forløpige lavmål i en diskografi som til da hadde vært perfekt. Etter de primitive, men nødvendige første to platene, startet Motorpsycho med Demon Box, sitt første mesterverk, en utgivelsesrekke som norsk rock aldri hadde sett maken til. Skyhøyt ambisjonsnivå som ble nådd hver gang. Hver nye plate avløste en ny retning for bandet. Jeg var tenåring på dette tidspunktet og fanatisk Motorpsycho fan. Om natta drømte jeg om min første Motorpsycho-konsert, men det den første konserten drøyde. Jeg blei stoppa i døra på Rockefeller med falsk leg to ganger, før jeg endelig fikk sett min første MP-konsert. Har blitt over 30 MP konserter siden da. Bl.a alle Rockefeller-konsertene ti år på rad.
Så, etter Let Them Eat Cake begynte Motorpsycho å bite seg selv litt i halen. Ingen nye steder å gå og det hele stagnerte. Phanerothyme og It's A Love Cult var store nedturer og i 2002 begynte ting å stagnere på scenen også. I hvert fall for meg. Fra 2002 og fram til nå var Motorpsycho borte. Ett hederlig unntak var den andre Tussler-plata. På nivå med det beste de har gjort og på scenen var de langt mer inspirerte som The International Tussler Society enn de var som Motorpsycho på samme tid. På den tida håpte jeg at Motorpsycho skulle gi seg og gjøre Tussler til et fulltidsprosjekt.
Og så poenget her: Etter noen dårlige år er Motorpsycho tilbake (eller er det jeg som er tilbake?) For Heavy Metal Fruit framstår som en inspirert oppsummering av alle Motorpsychos sider, fra deres strengeste avantgarde rock til det mer konsise og catchy, spaca progrock, tunge riff og låter som går og går fram til et tungt crescendo. Særlig sistesporet er Gullible's Travails er en prototypisk Motorpsycho låt som evner å oppsummere 20 års Motorpsycho-eksistens på en rettferdig måte.
Med Heavy Metal Fruit ihodetelefonene bedriver jeg energisk lufttromming, og plata kan gå både to go tre ganger på rad. Akkurat som jeg gjorde på gutterommet. Jeg føler meg ung i igjen! Og jeg trekker fram en del på eldre Motorpsycho-plater og. Godt å føle litt entusiasme for gamle helter igjen, og jeg gleder meg veldig til Øya-konserten, uansett hvilket album MP ender opp med å spille. Og det blir artig å se bandet sammen med Supersilent på turneen med rikskonsertene. Har planer om å ta turen til Lillestrøm kulturhus framfor Rockefeller. Jeg har ventet lenge på å sitte i godstol på MP-konsert.
Nå må jeg gi meg her. Kramer går i neste par.
Edit: mye skrivefeil.
- Ble medlem
- 10.10.2008
- Innlegg
- 5.627
- Antall liker
- 1.320
Takk Kanskje aller mest for å ha gitt meg lyst til å høre et nytt Motorpsycho album, det har jeg ikke hatt på fryktelig mange år. Jeg er helt enig i at Det siste tiåret har vært slemt mot Motorpsycho, og må innrømme at jeg forlengst har avskrevet de. Men siden vi virker å være så enige om dette, og du setter 'Heavy Metal Fruit' høyt gleder jeg meg til å komme hjem fra platebaren med et eksemplar. Hø, at jeg skulle bli entusiastisk over en Motorpsycho utgivelse i 2010 hadde jeg ikke sett for meg i mine drøyeste fantasier. Takk igjen, Wergeland !
Forresten, rekken fra 'Demonbox' opp til 'Trust Us,' det er neimen ikke mange som matcher den, ikke her på berget, og jeg tror ikke det er så mange andre som gjør det heller.
Kanskje aller mest for å ha gitt meg lyst til å høre et nytt Motorpsycho album, det har jeg ikke hatt på fryktelig mange år. Jeg er helt enig i at Det siste tiåret har vært slemt mot Motorpsycho, og må innrømme at jeg forlengst har avskrevet de. Men siden vi virker å være så enige om dette, og du setter 'Heavy Metal Fruit' høyt gleder jeg meg til å komme hjem fra platebaren med et eksemplar. Hø, at jeg skulle bli entusiastisk over en Motorpsycho utgivelse i 2010 hadde jeg ikke sett for meg i mine drøyeste fantasier. Takk igjen, Wergeland ! Forresten, rekken fra 'Demonbox' opp til 'Trust Us,' det er neimen ikke mange som matcher den, ikke her på berget, og jeg tror ikke det er så mange andre som gjør det heller.
Ok. Jeg skal forstsette og skrive litt om favorittmusikken min.
Litt grovt sett så kan platesamlingen min deles opp i 3 kategorier:
1. Britisk indiepop fra 80-tallet, type: Smiths, Felt, Field Mice (og alt annet på Sarah Records), Orange Juice og Aztec Camera (og mye annet på Postcard Records.)
2. Amerikansk indie fra 90-tallet: Guided by Voices, Sebadoh, Lemonheads, Built to Spill, Yo La Tengo, Modest Mouse og mye fra det jeg kalle den tredje psykedeliske bølgen med alle Elephant 6 bandene som gjorde veldig mye bra den siste halvdelen av 90-tallet (Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel, Apples in Stereo, Of Montreal, Elf Power etc.) Dette var en scene jeg var veldig inne i på slutten av 90-tallet og kunne eminente postordrebutikk Popopdrops
3. "Klassisk pop/rock" - ikke så mye 'classic rock' (men noe), jeg tenker her først og fremst på det som har blitt rockens kanon (minus mye bluesrock og prog som jeg jeg lenge har mislikt, men har begynt å høre på de siste årene. Jeg "skjønte" f.eks ikke Led Zeppelin før jeg var 25 og prog har truffet meg de siste par årene. Nå kan jeg kose meg med Genesis og til og med Yes. Noe som var helt utenkelig for bare få år siden.)
Som i alle andre tilfelelr så varer jo 80-tallet litt utpå 90-tallet og 90-tallet strekker seg et par år utpå 2000-tallet. Men jeg tror 80% av alle lper og cder jeg kan har kan plasseres i en av disse tre kategoriene.
Innflytelsen på musikksmaken min har stort sett kommet fra egen research og musikkblader. På nittitaller, fra omtrent 94 til de la ned var Beat bibelen. Jeg var den type leser som kunne alle anmeldelsene utenat. På denne tiden var jo ikke dekningen av rocken i f.eks i Akersgata i nærheten av det den er i dag. Beat gav meg min grunnleggende rockeoppdragelse. Etterhvert ble musikksmaken påtagelig mer 'indie', og selv om det var Beat som fikk meg til å oppdage band som Pavement og Built to Spill, så var Beat litt for gubbete. Rundt 98 fant jeg en del amerikanske musikkblogger på nett bl.a Pitchforkmedia (som jeg leste daglig fra 98 og til omtrent 2003) og papirfanziner som Ptolematic Terrascope - http://en.wikipedia.org/wiki/Ptolemaic_Terrascope og Broken Face - http://brokenface.fupp.net/ . Den eminente postordre-sjappa Popopdrops http://aitel.hist.no/~torem/popop/ (Tromsø basert) leste også Broken Face og Ptolematic Terrascope og jeg handlet mye vinyl derfra.
Litt utpå 2000-tallet gikk jeg drittlei samtidens 'indie'. Dette var omtrent når denne bølgen av 'freak folk' band kom. Devandra Banhart, Vetiver og Joanna Newsom fikk toppkarakterer hos Pitchfork, men jeg syntes de bare tok for seg det verste med indie-rocken "dårlige låter, spilt av folk som ikke kan spille, sunget av folk som ikke kan synge" uten å få en dritt ut av det. Slutta å lese Pitchfork ( og gikk over til Mojo, gubberock og ble veldig opptatt av musikk med røtter. (Jeg fulgte jo fortsatt på hva pitchfork skrev om. Jobba jo på kompaniet og identifiserte meg først og fremst som "musikkinteressert".)
I et forsøk på å lage en store linje av min musikalske utvikling så har jeg jo utelatt mer enn jeg har nevnt, men dere som er opptatt av musikk skjønner jo litt av jeg har har hørt mye på.
Litt grovt sett så kan platesamlingen min deles opp i 3 kategorier:
1. Britisk indiepop fra 80-tallet, type: Smiths, Felt, Field Mice (og alt annet på Sarah Records), Orange Juice og Aztec Camera (og mye annet på Postcard Records.)
2. Amerikansk indie fra 90-tallet: Guided by Voices, Sebadoh, Lemonheads, Built to Spill, Yo La Tengo, Modest Mouse og mye fra det jeg kalle den tredje psykedeliske bølgen med alle Elephant 6 bandene som gjorde veldig mye bra den siste halvdelen av 90-tallet (Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel, Apples in Stereo, Of Montreal, Elf Power etc.) Dette var en scene jeg var veldig inne i på slutten av 90-tallet og kunne eminente postordrebutikk Popopdrops
3. "Klassisk pop/rock" - ikke så mye 'classic rock' (men noe), jeg tenker her først og fremst på det som har blitt rockens kanon (minus mye bluesrock og prog som jeg jeg lenge har mislikt, men har begynt å høre på de siste årene. Jeg "skjønte" f.eks ikke Led Zeppelin før jeg var 25 og prog har truffet meg de siste par årene. Nå kan jeg kose meg med Genesis og til og med Yes. Noe som var helt utenkelig for bare få år siden.)
Som i alle andre tilfelelr så varer jo 80-tallet litt utpå 90-tallet og 90-tallet strekker seg et par år utpå 2000-tallet. Men jeg tror 80% av alle lper og cder jeg kan har kan plasseres i en av disse tre kategoriene.
Innflytelsen på musikksmaken min har stort sett kommet fra egen research og musikkblader. På nittitaller, fra omtrent 94 til de la ned var Beat bibelen. Jeg var den type leser som kunne alle anmeldelsene utenat. På denne tiden var jo ikke dekningen av rocken i f.eks i Akersgata i nærheten av det den er i dag. Beat gav meg min grunnleggende rockeoppdragelse. Etterhvert ble musikksmaken påtagelig mer 'indie', og selv om det var Beat som fikk meg til å oppdage band som Pavement og Built to Spill, så var Beat litt for gubbete. Rundt 98 fant jeg en del amerikanske musikkblogger på nett bl.a Pitchforkmedia (som jeg leste daglig fra 98 og til omtrent 2003) og papirfanziner som Ptolematic Terrascope - http://en.wikipedia.org/wiki/Ptolemaic_Terrascope og Broken Face - http://brokenface.fupp.net/ . Den eminente postordre-sjappa Popopdrops http://aitel.hist.no/~torem/popop/ (Tromsø basert) leste også Broken Face og Ptolematic Terrascope og jeg handlet mye vinyl derfra.
Litt utpå 2000-tallet gikk jeg drittlei samtidens 'indie'. Dette var omtrent når denne bølgen av 'freak folk' band kom. Devandra Banhart, Vetiver og Joanna Newsom fikk toppkarakterer hos Pitchfork, men jeg syntes de bare tok for seg det verste med indie-rocken "dårlige låter, spilt av folk som ikke kan spille, sunget av folk som ikke kan synge" uten å få en dritt ut av det. Slutta å lese Pitchfork ( og gikk over til Mojo, gubberock og ble veldig opptatt av musikk med røtter. (Jeg fulgte jo fortsatt på hva pitchfork skrev om. Jobba jo på kompaniet og identifiserte meg først og fremst som "musikkinteressert".)
I et forsøk på å lage en store linje av min musikalske utvikling så har jeg jo utelatt mer enn jeg har nevnt, men dere som er opptatt av musikk skjønner jo litt av jeg har har hørt mye på.
En av veldig mange plater jeg kjøpte pga. omtale i The Broken Face var denne:
Neutral Milk Hotel - In The Aeroplane Over The Sea.
Alle kan jo sjekke ut hvordan dette låter v.h.a youtube, spotify og lignende så det er liten vits i å si noe om hvordan dette låter, men jeg kan dele historien om hvordan jeg oppdaget denne plata.
Til tross for at jeg hørte på mye leken amerikansk indierock så var jeg en 'seriøs mann' på denne tiden. Farget håret sort og hørte mye på Tindersticks, Nick Cave, Leonard Cohen og Midnight Choir. I desember 98 skulle en kamerat og jeg på Midnight Choir-konsert på Rockefeller. Vi måtte ha med oss anstand for vi var fortsatt ikke 18. Som vanlig når jeg skulle en tur inn til byen hadde jeg sett meg ut noen skiver som skulle kjøpes inn. Siste nummeret av Broken Face hadde nettopp ankommet i posten og på toppen av årsbestelisten tronet Neutral Milk Hotel. Tror jeg kjøpte cden på Free Record Shop i Karl Johans gate før vi dro på Midnight Choir-konserten, - som var skuffende. Hadde sett Midnight Choir tidligere det året på Norwegian Wood-festivalen hvor de spilte en veldig veldig bra konsert før 16 Horsepower og Bob Dylan, men jeg fikk ikke samme 'følinga' denne kvelden. Sannsynligvis brygget jeg på noe for dagen etter å hele jula var jeg sengeliggende med 'dødelig' influensa. En uke i senga, - ville feberdrømmer og In The Aeroplane Over The Sea på repeat. En lytteopplevelse så intens at jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på det nå. Platen er en moderne klassiker og det er bare å løpe og kjøpe.
Og ja, plata er en konseptplate om Anne Franks liv.
Jeg og mange andre ventet lenge på en oppfølger til denne plata. Sommeren 2000 var jeg på Emmaboda-festivalen og snakket Andrew Rieger i Elf Power som på den tiden bodde sammen med Jeff Mangum (mannen som er Neutral Milk Hotel). Mangum skrev masse låter sa han, men han hadde prestasjonsangst og syntes alt han lagde var drit. Mangum har ennå ikke laget en ny Neutral Milk Hotel plate og kommer sannsynligvis heller ikke til å gjøre det.
Neutral Milk Hotel - In The Aeroplane Over The Sea.
Alle kan jo sjekke ut hvordan dette låter v.h.a youtube, spotify og lignende så det er liten vits i å si noe om hvordan dette låter, men jeg kan dele historien om hvordan jeg oppdaget denne plata.
Til tross for at jeg hørte på mye leken amerikansk indierock så var jeg en 'seriøs mann' på denne tiden. Farget håret sort og hørte mye på Tindersticks, Nick Cave, Leonard Cohen og Midnight Choir. I desember 98 skulle en kamerat og jeg på Midnight Choir-konsert på Rockefeller. Vi måtte ha med oss anstand for vi var fortsatt ikke 18. Som vanlig når jeg skulle en tur inn til byen hadde jeg sett meg ut noen skiver som skulle kjøpes inn. Siste nummeret av Broken Face hadde nettopp ankommet i posten og på toppen av årsbestelisten tronet Neutral Milk Hotel. Tror jeg kjøpte cden på Free Record Shop i Karl Johans gate før vi dro på Midnight Choir-konserten, - som var skuffende. Hadde sett Midnight Choir tidligere det året på Norwegian Wood-festivalen hvor de spilte en veldig veldig bra konsert før 16 Horsepower og Bob Dylan, men jeg fikk ikke samme 'følinga' denne kvelden. Sannsynligvis brygget jeg på noe for dagen etter å hele jula var jeg sengeliggende med 'dødelig' influensa. En uke i senga, - ville feberdrømmer og In The Aeroplane Over The Sea på repeat. En lytteopplevelse så intens at jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på det nå. Platen er en moderne klassiker og det er bare å løpe og kjøpe.
Og ja, plata er en konseptplate om Anne Franks liv.
Jeg og mange andre ventet lenge på en oppfølger til denne plata. Sommeren 2000 var jeg på Emmaboda-festivalen og snakket Andrew Rieger i Elf Power som på den tiden bodde sammen med Jeff Mangum (mannen som er Neutral Milk Hotel). Mangum skrev masse låter sa han, men han hadde prestasjonsangst og syntes alt han lagde var drit. Mangum har ennå ikke laget en ny Neutral Milk Hotel plate og kommer sannsynligvis heller ikke til å gjøre det.
Fikk en pakke med en 7" i posten i dag. Det må være år siden siste jeg handlet 7"ere.
En låt fra Heavy Metal Fruit og en låt fra samme session som ikke kom med på albumet.
Men jeg har jo ikke hørt på den ennå :
I kveld tar hoppkvalik, Super-G og kvinnelangrenn all oppmerksomheten min.
En låt fra Heavy Metal Fruit og en låt fra samme session som ikke kom med på albumet.
Men jeg har jo ikke hørt på den ennå :
I kveld tar hoppkvalik, Super-G og kvinnelangrenn all oppmerksomheten min.
hvilke prioriteringer i livet.Wergeland skrev:
stereoen har konka sa du? Platesamlinga brent opp?
heyyy! nå snakker vi
velkommen tilbake til oss rettroende.
velkommen tilbake til oss rettroende.
Da må Broken Face være gode greier.Wergeland skrev:En av veldig mange plater jeg kjøpte pga. omtale i The Broken Face var denne:
Lagde derfor denne spillelista for å bli kjent med et par av de banda som de har anmeldt i arkivet.
Noen skiver er på Spotify, andre mangler mens artisten er der.
http://open.spotify.com/user/arinbjorn/playlist/4q1kxKNLjkTQELSoP3ndBq
Ser frem til å bli bedre kjent med disse artistene, som jeg ikke kjenner til.
Kult at nettopp The Green Pajamas havnet først på spillelista di. Et veldig bra psych-pop/rock band. Har fulgt de siden 98-utgivelsen All Clues Lead to Meagan's Bed og hver eneste Green Pajamas-utgivelse de siste 12 årene, 15-20 i tallet ink. alle eper har holdt et skyhøyt nivå. Ved siden av The Drive-by Truckers, det eneste samtidige bandet som gjennom hele 2000-tallet, har imponert med hver eneste utgivelse og hver nye plate har hatt fast plass i spilleren i flere uker. Jeg har slukt og studerte hver eneste Green Pajamas-utgivelse. Et veldig "litterært" band inspirert av mye gotisk litteratur og kunst. Green Pajamas-sjef Jeff Kelly har også gitt ut mange veldig bra soloplater i samme periode. Særlig Jeff Kelly-boksen Melancholy Sun (The Home recordings of Jeff Kelly 1987-1997) var et perfekt akkompagnement når jeg leste Charlotte Brontës Jane Eyre for første gang.Brasse skrev:
Desverre tror jeg muligheten for å se dette bandet live er liten. De har spilt en konsert i Europa de siste ti årene (når Terrastock-festivalen som Ptolematic Terrascope arrangerer hvert år besøkte Londen en gang tidlig på 2000-tallet) og turnerer aldri. Om de noengang spiller i europa igjen så er jeg der.
Sjekk dem ut folkens! "Verdens beste band" for folk som liker Bevis Frond, Dipsomaniacs, The Dukes of Stratosphere o.l eller Paisley Underground-scenen (den andre psykedeliske bølgen). Den australske labelen Camera Obscura, som gav ut Dipsomaniacs cdene (norske Apartment Records gav ut vinylen), har også gitt mange av de beste Green Pajamas-platene. Nå utgis de fleste nye Green Pajamas plater av Hidden Agenda.
All Clues Lead to Megan's Bed (Camera Oscura 1998) og This is Where We Dissapear (Woronzow/Tuba 2002) er kanskje deres to beste plater
"She's Still Bewitching Me": http://www.emusic.com/samples/m3u/song/10808151/12832346.m3u
Her kan du høre utdrag fra en Green Pajamas 'best of': http://www.emusic.com/album/mp3/108...=2519517&SID=d5f4ee532392e633672e060e60adc358
Kim the Waitress var en liten "hit" for The Green Pajamas.
En nyere Green Pajamas låt:
Hjemmeside: http://www.secretday.com/
Wiki: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Green_Pajamas
Myspace: http://www.myspace.com/greenpajamas
Allmusic: http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=11:apftxquhldke~T1
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.220
- Antall liker
- 46
Sabla fin tråd dette, Wergeland! God smak på alle områder; bilder, interiør, komponenter, musikk . En tilnærming til musikk og hifi som jeg har sansen for.
The Green Pajamas er et nytt bekjennskap for meg, skulle gjerne hørt mer. Synd det ligger så lite på Spotify. Får bare bestille da.
. En tilnærming til musikk og hifi som jeg har sansen for.The Green Pajamas er et nytt bekjennskap for meg, skulle gjerne hørt mer. Synd det ligger så lite på Spotify. Får bare bestille da.
Der ga du meg lyst til å sjekke ut mer av Green Pajamas.
Motorpsycho singelen lengre opp. Ny? Pris? Hvor?
Motorpsycho singelen lengre opp. Ny? Pris? Hvor?
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Super tråd!! masse kule musikktips
Kult!ErosLoveking skrev:Der ga du meg lyst til å sjekke ut mer av Green Pajamas.
Motorpsycho singelen lengre opp. Ny? Pris? Hvor?
7"ern er ny. Rune Grammofon sendte ut sine første eks. torsdag. Jeg kjøpte direkte fra runegrammofon, men de har den på Big Dipper også.
spørs om jeg ikke må ta meg meg Arveprinsen på en liten kulturekskursjon på mandag. Mor går på cafebar, far på platebar, vi har våre ulike trillemønstre :
Er noen småting som må sikres i hus før det blir borte.
Er noen småting som må sikres i hus før det blir borte.
1000 eks. for hele verden. Greit å plukke den opp mens man kan ja.ErosLoveking skrev:spørs om jeg ikke må ta meg meg Arveprinsen på en liten kulturekskursjon på mandag. Mor går på cafebar, far på platebar, vi har våre ulike trillemønstre :
Er noen småting som må sikres i hus før det blir borte.
Takk,Todd skrev:Sabla fin tråd dette, Wergeland! God smak på alle områder; bilder, interiør, komponenter, musikk
The Green Pajamas er et nytt bekjennskap for meg, skulle gjerne hørt mer. Synd det ligger så lite på Spotify. Får bare bestille da.
Ja, de er desverre veldig lite kjent og lite tilgjengelig. Er vel kun This is were we dissapear (2002) og Seven Fathoms Down and Falling (1999) som har hatt eller har norsk distribusjon (Tuba).
Disse to platene ligger ute på Wimp om det er noen som har tatt det i bruk det. Åpnet for alle i går (99kr pr. mnd) Selv så liker jeg Wimp bedre enn Spotify. Har tjenesten siden i sommer. Wimp ser bedre ut og er redaksjonelt styrt slik at artister og album er bedre organisert. Det er jo folk på Akersbakken/Platekompaniet hq som har sittet og lagt inn all musikken. Spotify er mer kaotisk. Om du finner et band med samme navn så er jo alt sortert hultur til bulter.
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.220
- Antall liker
- 46
Kult om du kommer med flere ukjente skatter, likte The Green Pajamas meget godt.Wergeland skrev:Takk,Todd skrev:Sabla fin tråd dette, Wergeland! God smak på alle områder; bilder, interiør, komponenter, musikk
The Green Pajamas er et nytt bekjennskap for meg, skulle gjerne hørt mer. Synd det ligger så lite på Spotify. Får bare bestille da.
Ja, de er desverre veldig lite kjent og lite tilgjengelig. Er vel kun This is were we dissapear (2002) og Seven Fathoms Down and Falling (1999) som har hatt eller har norsk distribusjon (Tuba).
Disse to platene ligger ute på Wimp om det er noen som har tatt det i bruk det. Åpnet for alle i går (99kr pr. mnd) Selv så liker jeg Wimp bedre enn Spotify. Har brukt det gratis siden i sommer. Wimp ser bedre ut og er redaksjonelt styrt slik at artister og album er bedre organisert. Det er jo folk på Akersbakken/Platekompaniet hq som har sittet og lagt inn all musikken. Spotify er mer kaotisk. Om du finner et band med samme navn så er jo alt sortert hultur til bulter.
Wimp virker lovende. Hvordan er det med lydkvaliteten?
Wimp ligger litt under Spotify i kvalitet med sine 256 kbps (mot Spotifys 320).
Har satt pris på det redaksjonelle, og utvalget er bedre enn Spotify. Eller det var vertfall. Nå som de har gått ut i offentlig versjon ser jeg at stadig flere artister forsvinner. AC/DC, Metallica, Pink Floyd er ute, og etter hvert vil nok flere forsvinne, akkurat som de har forsvunnet fra Spotify.
Programmet syns jeg er en smule tregt og rotete.
Det er en smakssak. Jeg kommer til å beholde mitt Spotify-abonnement.
Har satt pris på det redaksjonelle, og utvalget er bedre enn Spotify. Eller det var vertfall. Nå som de har gått ut i offentlig versjon ser jeg at stadig flere artister forsvinner. AC/DC, Metallica, Pink Floyd er ute, og etter hvert vil nok flere forsvinne, akkurat som de har forsvunnet fra Spotify.
Programmet syns jeg er en smule tregt og rotete.
Det er en smakssak. Jeg kommer til å beholde mitt Spotify-abonnement.
Jepp. Spotify benytter seg vel også av ogg-vorbis komprimering, mens Wimp bruker (en "dårligere") mp3-komprimering (tror i hvert fall). Så lydkvaliteten skal på papiret være en del bedre hos Spotify, i hvert fall om man betaler for Spotify.Brasse skrev:
Selv så er jeg ingen storbruker av noen av tjenestene. Fortrinnsvis på jobb tilkoblet et par aktive Audio Pro høyttaler. Ikke betaler jeg for Spotify heller og med alle reklameavbrudden så er det kanskje ikke så rart at jeg foretrekker Wimp. Jeg er altså langt fra noen kravstor bruker!
Jonathan Richman er min mann. En kultfigur, rockens Holden Caulfield
Mange har kanskje hørt denne platen:
Spilt inn i 73, men kom ikke ut før i 76, produsert av John Cale. En nedstrippa proto-punkklassiker. To og tre akkorder og de obligatoriske sangene om jenta han ikke får og dyrking av en ungdommelig outsider-status. Kortklipt og med tydelig anti-dop holdning ("I'm Straight") tok The Modern Lovers sterk avstand til hippiehelvete, rockestjerner og prog.
Etter Modern Lovers-debuten gikk Jonathan Richman bort fra Modern Lovers' nedstrippa og seriøse punk. Under artistnavnet Jonathan Richman and the Modern Lovers presenterte han forsatt sitt naivistiske, barnlige og ikke minst nostalgiske syn på liv og kjærlighet gjennom sangene, men låtene ble mer lekne og gitarlyden rundere. Mer sving og musikken ble dansbar. Mens Modern Lovers (1976) er ansett som klassikeren synes jeg at mange av 80-talls platene og noen av 90-talls utgivelsene er langt bedre.
Aller best er kanskje 'It's Time For..." fra 86. Åpningslåta "It's You" er en av mine favorittlåter. Heldigvis lå den ute på youtube.
Utgitt på Rough Trade Records i sin tid, både på cd og lp, men er i dag ikke i trykk.
Mitt eks. ble kjøpt på siste halvdel av 90-tallet en gang, på opphørssalg hos den lokale platesjappa - Platekjelleren. Et lite innrøkt betonghøl under jorda med beliggenhet bare noen meter unna den gamle E6en. Sannsynligvis hadde lpen stått i hyllene siden den var ny i 86, og den var uspilt når jeg kjøpte den for 20-30kroner.
De siste ti årene har Jontathan Richman blitt mer kjent etter å ha blitt brukt på soundtracket til flere av filmene til Farelly-brødrene og i There's Something About Mary har han en større rolle. Jeg trodde lenge at jeg aldri skulle få oppleve en konsert med Jonathan, men i 2002 spilte han på John Dee og jeg fikk vekslet noen ord med mannen og fikk signert favorittplaten min. "Jonathan says hello"
I 2007 var han tilbake og holdt nok en flott konsert på John Dee. Som i 2002, Jonathan stående og dansende på klassisk gitar uten stropp, backet av en trommis.
Mange har kanskje hørt denne platen:
Spilt inn i 73, men kom ikke ut før i 76, produsert av John Cale. En nedstrippa proto-punkklassiker. To og tre akkorder og de obligatoriske sangene om jenta han ikke får og dyrking av en ungdommelig outsider-status. Kortklipt og med tydelig anti-dop holdning ("I'm Straight") tok The Modern Lovers sterk avstand til hippiehelvete, rockestjerner og prog.
Etter Modern Lovers-debuten gikk Jonathan Richman bort fra Modern Lovers' nedstrippa og seriøse punk. Under artistnavnet Jonathan Richman and the Modern Lovers presenterte han forsatt sitt naivistiske, barnlige og ikke minst nostalgiske syn på liv og kjærlighet gjennom sangene, men låtene ble mer lekne og gitarlyden rundere. Mer sving og musikken ble dansbar. Mens Modern Lovers (1976) er ansett som klassikeren synes jeg at mange av 80-talls platene og noen av 90-talls utgivelsene er langt bedre.
Aller best er kanskje 'It's Time For..." fra 86. Åpningslåta "It's You" er en av mine favorittlåter. Heldigvis lå den ute på youtube.
Utgitt på Rough Trade Records i sin tid, både på cd og lp, men er i dag ikke i trykk.
Mitt eks. ble kjøpt på siste halvdel av 90-tallet en gang, på opphørssalg hos den lokale platesjappa - Platekjelleren. Et lite innrøkt betonghøl under jorda med beliggenhet bare noen meter unna den gamle E6en. Sannsynligvis hadde lpen stått i hyllene siden den var ny i 86, og den var uspilt når jeg kjøpte den for 20-30kroner.
De siste ti årene har Jontathan Richman blitt mer kjent etter å ha blitt brukt på soundtracket til flere av filmene til Farelly-brødrene og i There's Something About Mary har han en større rolle. Jeg trodde lenge at jeg aldri skulle få oppleve en konsert med Jonathan, men i 2002 spilte han på John Dee og jeg fikk vekslet noen ord med mannen og fikk signert favorittplaten min. "Jonathan says hello"
I 2007 var han tilbake og holdt nok en flott konsert på John Dee. Som i 2002, Jonathan stående og dansende på klassisk gitar uten stropp, backet av en trommis.
H
Hugh
Gjest
Tusen takk for spennende og innsiktsfulle stalltips!
- Ble medlem
- 10.02.2006
- Innlegg
- 1.091
- Antall liker
- 253
Spennende og interressant lesestoff i denne tråden
Wergeland skrev:
Har spilt litt Drive-by Truckers-vinyl i dag. Ble kjøpt inn fordi cden er ganske komprimerte og jeg hadde håp om at vinyl var mastret litt lavere. Og det er den! Alle platene låter knallbra. Bra mastringer og bra pressinger (RTI). Null rillestøy og ingen irriterende knepp. (Jeg er barn av cd-mediet og får noia av dårlig vinyl.)
2000-tallets beste band? Jeg tror det.
Sjefen, Patterson Hood en intellektuell og samvittighetsfull redneck er i dag den som aller vakrest skildrer både den arbeidende og den arbeidsløse mannens prøvelser i Amerikas rurale strøk. Drive by-Truckers er en nærmest perfekt symbiøse av tre klassiske rockearketyper: Springsteens samvittighet, Lynyrd Skynyrds utkantsautentisitet og The Replacements' alkodynkede glimt i øyet. Jeg elsker dette bandet!
Og de er helt fantstiske live. Har sett de en gang i kjelleren på Muddy Waters (hva het nå den kortlevde klubben?) høsten 2005 (mulig det var i 2006?) og en gang på Rockefeller sommeren 2008. Håper de kommer tilbake til høsten. Et band så bra at man nesten ikke vet hvor man skal gjør av seg når de spiller. For bra, som jeg pleier å si.
Om noen uker er den nye Drive-by Truckers plata 'The Big to-do' her:
Wohoooo!
2000-tallets beste band? Jeg tror det.
Sjefen, Patterson Hood en intellektuell og samvittighetsfull redneck er i dag den som aller vakrest skildrer både den arbeidende og den arbeidsløse mannens prøvelser i Amerikas rurale strøk. Drive by-Truckers er en nærmest perfekt symbiøse av tre klassiske rockearketyper: Springsteens samvittighet, Lynyrd Skynyrds utkantsautentisitet og The Replacements' alkodynkede glimt i øyet. Jeg elsker dette bandet!
Og de er helt fantstiske live. Har sett de en gang i kjelleren på Muddy Waters (hva het nå den kortlevde klubben?) høsten 2005 (mulig det var i 2006?) og en gang på Rockefeller sommeren 2008. Håper de kommer tilbake til høsten. Et band så bra at man nesten ikke vet hvor man skal gjør av seg når de spiller. For bra, som jeg pleier å si.
Om noen uker er den nye Drive-by Truckers plata 'The Big to-do' her:
Wohoooo!