Dette interessante tekniske temaet er vel OT for denne tråden, men skitt au:
S/PDIF er bitperfekt. Har vært brukt i studio og proffutstyr i snart en mannsalder. Klarer 24/96 PCM. Det er mulig at det kan oppstå bitfeil i ekstreme tilfeller, som Bx nevner, men jeg betviler at det er en relevant problemstilling under normale forhold med normalt Hi-Fi utstyr.
En annen sak er, som Bx skriver, at s/pdif formatet ikke er gjennomtenkt mht. jitter eller synkronisering av klokke. Og at dette kan gi dårligere lyd. (At jitter kan være så til de grader lydforringende, var lite kjent/hensyntatt i PCM'ens barndom).
Et tradisjonelt drivverk pumper ut s/pdif signalet uten å vite om mottakeren er en brunost eller en DAC. Heldigvis har gode DACer i dag et godt "mottaksapparat". Det digitale innsignalet bufres og reklokkes. Man bruker også klokker med høy presisjon. Kretskortlayout og skikkelig powersupply spiller også betydelig inn. Til og med chassis og mekanikk påvirker komponentenes virkemåte og lydkvaliteten i en DAC. (De som tror at det holder med et pinglelydkort inne i et PC-tårn med switchet powersupply, må tro om igjen. -Anno 2008 så kommer du langt på budsjett, men den ypperste highend lyden krever fortsatt eksterne/tradisjonelle/påkostede DACer).
I en integrert CD-spiller bruker drivverk og DAC felles klokke. Der brukes
overføringsstandarden I2S, hvor klokke og data signalene overføres i separate ledere. Eventuelt også systemklokkefrekvensen. Som Bx er inne på, så hadde en billig RJ45 terminert nettverkskabel kunne løst alle tilkoblingsbehov. Da kunne man seriekoblet Drivverk, DAC, PC, ymse apparater fra Behringer og alt hva man måtte ønske i den digitale lydkjeden. -Med mindre jitter og bedre lyd.
Denne lille rakker'n her til hundrelappen hadde gjort en bedre jobb enn de dyre digitalkablene Hi-Fi bransjen prakker på oss. (Muligens at man burde brukt en kabel med skjerm).