På tide med en liten oppdatering. Hadde en lengre godstund i stresslessen i går kveld/natt. Kjørte på med alt fra ho Kari, klassisk musikk instrumentelt og opera, countryballader, U2 og AC/DC. Lavt volum middels volum og høyt. NAD M3 er en virkelig god forsterker så den har ikke problemer med å dra til når det kreves.
Jeg oppdaget ganske fort at også Enigma har godt av å vinkles inn mot lytteposisjon. Da sitter lydbildet som det skal; stort og homogent. Selv om det er små høyttalere oppleves ikke lyden som 'lavtliggende'. Tvertom, god bredde og høyde og med nok volum i midten på vokaler og det som er ment å være midt i lydbildet.
NADen har to høyttaler-utganger A og B. Disse kan betjenes uavhengig med et par knapper på fjernkontrollen. Her skulle det kjøres sammenlignende test mellom veteranene (HF 275 Helios) og jyplingene fra Heed. Hf-ene ble koblet til og plassert utvendig for Enigmaene og vinklet ganske kraftig inn mot lytteposisjon pekende rett på meg der jeg satt. Utfra sånn som jeg husket det hele ventet jeg egentlig ikke så stor forskjell.
Men det var det. Enigma er nok litt mer effektive og spilte med litt høyere nivå, men dette var mye mindre enn forventet- Den umiddelbare forskjellen lå i lydbildet. HFene virket usammenhengende i sammeligning med Enigmas uanstrengte måte å smelte sammen kanalene til ett stort lydpanorama foran deg. HFene delte opp lyden påfallende mye mer. Nå stod de riktignok litt bredere plassert, men de var vinklet direkte inn mot meg. Stemmer og instrumenter står for så vidt i senter når de skal, men det er myere lavere volum på et vis, man må tenke og 'mane' fram senteropplevelsen mye mer enn på Heed, der alt bare er 'riktig'- Lukket jeg øynene kunne jeg sverget på at det var en senterhøyttaler som hjalp til i midten der....Men altså: Også Enigma måtte vinkles innover. Det hjalp bare så mye mer enn på HFene.
Tonalt: Enigma spiller fyldigere, med et deilig lite løft i 'bassgitarområdet'- Dette kledte egentlig all musikk fra klassisk til U2 (du verden hvor dårlig lydkvalitet det er på Joshua Tree!) på Kari Bremnes ble det egentlig litt for mye av det gode. Hfene spilte magrere og subjektiv litt gråere. De er nok strengt tatt mer detaljerte og egnet til innsikt i detaljene- Diskanten er for eksempel mye bedre på HFene. Dynaudiodiskanten slår Morel'en i Ennigma på både å være mer utstrakt men samtidig være helt fri for sibilanter - en uvanlig og sjelden kombinasjon. Enigma er litt forsiktigere i toppen og sibilantene merkes vanligvis ikke, men på Kari Bremnes hører man godt forskjell.
Summasummarum: Enigma slår mine gamle følgesvenner 3-1 og blir stående. De gir en lettflytende, deilig lyd med et attraktivt lydbilde som er både stort og homogent over hele scenebredden samtidig som man likevel lett plasserer instrumenter spredd utover. Alt røres ikke sammen i en diffus smørje, noe som man kanskje mistenke gitt konstruksjonen på Enigma. Klangen er ren, fyldig og jevn, men et varmetilskudd i øvre bassområde som kler det meste av innspilt musikk, slik jeg ser det. De spiller ikke egentlig dypbass, og diskanten er som sagt litt under det man kunne håpe på, men i sum er dette så langt den beste høyttaleren jeg har hatt.
PS: Å ha en forsterker med fjernbetjent bytte mellom to høyttalerpar er gull verdt i en situasjon der man skal sammenligne høyttalere. Jeg trodde nå jeg kjente mine gamle ganske godt og mente vel at forskjellen ikke var så stor etter den første uka med Heed alene. Men ved direkte sammenligning er forskjellene mye større enn jeg trodde.