Bare et lite hjertesukk; kan ikke dere som fremholder at Spendor evt Harbeth låter "mørkt" ta å revurdere hvordan dere opplever f.eks et symfoniorkester i en konsertsal? Eller evt ta en tur til et slikt evenement?
Hvordan kan en høyttaler med en relativt flat frekvenskurve låte "mørkt", eller diskantfattig, i tradisjonell forstand? Imo er dette bare tøv, og kun egnet til å villede. I beste fall kan man si at slike uttalelser har bommet totalt på hele poenget med musikken.
La meg ta et eksempel; Kristiansund Symfoniorkester spiller i Festiviteten, der er det en dempet høyfrekvens i rommets etterklang. Oslo Symfoniorkester spiller gjerne i Konserthuset, hvor det er en livlig høyfrekvent etterklang. Skal man dømme orkestrenes kvaliteter på grunnlag av etterklangen i rommet? Og hvilken etterklang er "riktig"? Imo er dette en total skivebom på de musikalske egenskapene hos en utøver evt et hifikomponent.
Det blir som å si at Weidemann maler lysere bilder enn Monet, og er dermed riktigere evt bedre.
Spendor'er har en egenskap som lett lurer den uerfarne; de har en relativt smal spredning av HF, og all den tid dette kan gi fordeler med absolutt klangbalanse i harde rom, så vil det også gi inntrykk av en "mørk" kvalitet når lyttet på fra sidene.
Dette har lite å gjøre med høyttalerens absolutte evner når riktig satt opp. Videre er de temmelig avslørende på kilde og forsterkeri, men på en litt uvanlig måte; de avslører med en gang elektronikk som låter døllt og dafft, i motsetning til høyttalere som avslører hardhet og vreng lett. Med riktig elektronikk, og riktig satt opp, så er dette langt fra mørke høyttalere!
Mvh Vidar P
Hvordan kan en høyttaler med en relativt flat frekvenskurve låte "mørkt", eller diskantfattig, i tradisjonell forstand? Imo er dette bare tøv, og kun egnet til å villede. I beste fall kan man si at slike uttalelser har bommet totalt på hele poenget med musikken.
La meg ta et eksempel; Kristiansund Symfoniorkester spiller i Festiviteten, der er det en dempet høyfrekvens i rommets etterklang. Oslo Symfoniorkester spiller gjerne i Konserthuset, hvor det er en livlig høyfrekvent etterklang. Skal man dømme orkestrenes kvaliteter på grunnlag av etterklangen i rommet? Og hvilken etterklang er "riktig"? Imo er dette en total skivebom på de musikalske egenskapene hos en utøver evt et hifikomponent.
Det blir som å si at Weidemann maler lysere bilder enn Monet, og er dermed riktigere evt bedre.
Spendor'er har en egenskap som lett lurer den uerfarne; de har en relativt smal spredning av HF, og all den tid dette kan gi fordeler med absolutt klangbalanse i harde rom, så vil det også gi inntrykk av en "mørk" kvalitet når lyttet på fra sidene.
Dette har lite å gjøre med høyttalerens absolutte evner når riktig satt opp. Videre er de temmelig avslørende på kilde og forsterkeri, men på en litt uvanlig måte; de avslører med en gang elektronikk som låter døllt og dafft, i motsetning til høyttalere som avslører hardhet og vreng lett. Med riktig elektronikk, og riktig satt opp, så er dette langt fra mørke høyttalere!
Mvh Vidar P


