tkr skrev:
baluba skrev:
tkr skrev:
lars_erik skrev:
^Det er bare det at stanken er nærmest uutholdelig når de som er uttalte fremmedfiendlige fronter debatten. Da er det ikke nok å holde seg for nesa.
Sier som Dumdum boys ; det finnes ikke piller mot møkkete vann
Hver gang jeg leser et av dine innlegg, får jeg opp et bittelite bilde av Homer Simpson på min indre netthinne.
Veldig plagsomt.
mvh
Det kunne vært verre. Hadde du sett meg så vil enkelte hevde at du får et bittelite bilde av Homer på den ytre netthinnen, dog med hår. For det har jeg fortsatt. Jeg publiserte en gang et skyggebilde av meg og arveprinsen, og en av jævlene som kommenterte spurte om det var et bilde av Homer og Bart. "Bart" syntes det var fryktelig morsomt da han fikk se det... "Pappa, du ser ut som Homer Simpson! Mannen skrev det".
Men fra spøk til revolver; jeg synes det begynner å bli tjukt med personlige antipatier på sentralen etterhvert. Nå er det verre enn det har vært på et par år. Vi må prøve å overføre litt av oppførselen fra musikkdelen av forumet over på OT når det gjelder å forholde seg til hverandre. Namecalling fra den ene eller andre kanten er ikke fint, uansett om det dreier seg om kompromissløse motstandere av Frp, eller de som ikke liker slike kompromissløse motstander av FrP. Det er ikke grunnlag for moderering, men vi må ikke glemme at vi er middelaldrende menn (+). Det kler oss ikke å være for sinte eller for sarkastiske eller ironiske. En smule mer lakoniske skader det dog ikke å være, men denslags presisjon takler ikke fyllebøttene på sentralen...
1) Jeg synes sarkasme og ironi kler oss middelaldrende godt. Tiden da man ble fysisk utagerende er jo forlengst forbi. Heldigvis.
2) For moro skyld gikk jeg igjennom ca. 200 av mine siste innlegg. Den overveiende delen består av 1,2 eller 3 setninger. Når du etterlyser mer lakoniske innlegg, går jeg ut ifra at det ikke er meg du sikter til.
mvh
Okidok. Da tar vi det punktvis, slik det sømmer seg.
1: Jeg er både sarkastisk og ironisk hele tiden. Det er å bli for sarkastiske eller ironiske som ikke kler oss. Vi er ikke den utålelige generation X, og bruker slike virkemidler med en smule moderasjon. Vår vanlige omgangstone bør ikke være sarkastisk eller ironisk, for da mister virkemidlene sin effekt og verdi. Vi krydrer språket vårt med det.
2: Å være lakonisk fordrer stor presisjon. Som jeg hevder så er vi kanskje ikke presise nok til å utnytte den språklige effekten så godt at det gir universelt gjennomslag. Korte innlegg i seg selv kan jo inneholde kortfattet vrøvl istedenfor presise formuleringer. Man kan ikke vurdere kvaliteten ved å telle antall ord. Du bommer vel omtrent like mye som de andre av oss, for jeg er ikke imponert over noens evner til å komme med gode, lakoniske utspill. Enhver er sin egen genialitet nærmest, men de fleste av oss prøver så godt vi kan.
Det er nå slik jeg ser oss. Det finnes ikke en eneste som ikke kler beskrivelsen kverulant godt, noen bedre en andre. For meg blir det et forsøk på å tilstrebe seg en smule moderasjon og forståelse i omgang med andre medlemmer, selv de man er sterkt uenige med. Jeg føler at et sted bør jeg bakke ut i en slik utvikling, og når det blir flere sider med diskusjon om medlemmers personlige egenskaper så er det gått et steg for langt (les: en side for langt).
La oss se på to eksempler: LE har i lenger tid brukt mye krefter på å behandle sine traumer fra en mye omtalt bygdefest. Den bearbeidingen gjør han i full offentlighet, og til langt over det stadiet jeg hadde vært villig til å gjøre. Disse åpenbart sterke traumene fører til at jeg tror han projiserer litt egenskaper over på andre, sakesløse personer. Det gjør han fordi de tilsynelatende er like traumatisert av hans adferd som han er av en viss voldskriminell politikers fortsatte tilstedeværelse. Det kan da umulig være sunt for noen av partene?
Eksempel to: Oddgeir og Smorte har på hver sin måte vært svært uenige med meg (+ flere andre) i mangt og mye. Stort sett er vi uenige i diskusjoner der vi opptrer sammen. Og her velger jeg i min grenseløse navlebeskuelse å opphøye det klimaet vi har oss imellom som noe jeg er fornøyd med. Jeg synes at vi behandler hverandre med den nødvendige respekten som trengs, på tross av sterk uenighet om sak. I motsetning til noen av mine mer vanlige meningsfeller synes jeg ikke at de to har noen uspiselige meninger. De er bare veldig uenige med meg.
Det jeg forsøker å si med denne tilsynelatende ukritiske fremhevingen av min egen fortreffelighet er at det er mulig å være uenige om så og si alt uten at man blir en retorisk villmann av det.
Alle kan glefse, men når man biter seg fast i leggen til noen side opp og side ned til en tråd nesten blir stengt så oppfører man seg som en retorisk villmann.
Var det en grei utdyping?