totte skrev:
65finger skrev:
De burde skamme seg noe de også burde gjort hadde det vært en muslim.
Da hadde de nok ikke skjønt at de hadde noe å skamme seg over. Trolig skammer de seg ikke nå heller, fordi det kunne jo ha vært en muslim, og de hadde ikke forutsetninger for å vite at det ikke var det. Lippestad sa noe om at virkelighetsoppfatningen til ABB er høyst alternativ. Det kan man jo også si om folk som skriker ukvemsord etter tilfeldige mørkhudede.
Jeg tror nok du har rett i det. Da jeg ba om linker ønsket jeg egentlig en annen kilde enn Kadra, som jeg selv har linket til, men det var nok av utspill fra andre personer til at jeg synes "dokumentasjonen" holder mål. Vi har sikkert alle kjent personer som har vært troenes til å dra en fremmed gutt av bussen for å gi ham bank. Kanskje jeg har en litt harry bygdebakgrunn, men jeg har i alle fall kjent en god del folk som er troenes til slik. Det finnes mange som har en logikk som ligner på den til Utysket, men som har hatt nok empati og forståelse av rett og galt til å ikke være drapsmenn eller notorisk voldskriminelle. Men som i riktig situasjon kan finne på å slå ned en forsvarsløs person fordi man ikke liker vedkommende.
Det bringer tankene tilbake endel år. Min bror har vært i en heftig trafikkulykke. Han er blitt påkjørt, og brakk begge beina og en arm. Etter at han kom seg opp av rullestolen ble det enklere å gå på pub, så han tok en tur på Flytten. Der stod han ved baren med to krykker, en arm i gips og med tydelige problemer med å bevege seg. I samme bar befinner Tom Kimmo Eiternes seg. Han liker ikke trynet på min bror, og går derfor rett bort og slår ham ned.
En fredags ettermiddag i sommerferien er det lett å støte på noen som har tatt seg et par pils. De trenger ikke være nynazister for å ha nok aggresjon til å slå ned en tilfeldig person fordi de hater det vedkommende står for/er. Det finnes mange som ikke kan anklages for å være nazister som hater pakkiser og muslimer. For å hate en hel gruppe må man være rasist, så vi snakker om en relativt liten gruppe. Men med fem millioner mennesker i landet er det faktisk nok til at elementene finnes i rikt nok mon til å skape kvalm og skremmende opplevelser for andre.
At jeg ønsket mer enn blogg og twitter-utspill fra Kadra skyldes at hun har en veldig klar agenda, noe som ofte brukes til å så tvil om sannhetsgehalten i det hun skriver. I denne saken ser jeg ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten. Jeg har møtt nok personer som har vært troenes til å gjøre slikt til å anse det som en sannsynlig hendelse. Og slike småhendelser kan jo ikke bli fanget opp av tv-kameraene, så et sted må jo informasjonen komme fra. Landet er i en sjokktilstand, så materialet bør kanskje behandles med silkehansker foreløpig. Men, det kan være gjenstand for senere debatt.
En annen sak er at det er nok av andre representanter for innvandrermiljøet i landet som også uttaler seg i de artiklene. Vi må selvsagt lytte til deres bekymringer. Dette er en tid som vi må bruke til å gjenopprette tryggheten i landet. Vi må gi de som har fått frykten i seg tryggheten tilbake. Det er på det området at nasjonen lider nå. Det er ikke bare arbeiderbevegelsens unge og deres pårørende som er rammet nå. De er kanskje hardest rammet av sorgen, men vi andre er også rammet. Av sorg, selvfølgelig, men også av frykt og vantro. Og kanskje til og med avmakt, for endel av oss.
Vår viktigste oppgave nå er å gjenopprette trygghetsfølelsen. Terrorens våpen er å skape fjerne trygghetsfølelsen, og den eneste måten å bekjempe det på er å gjenopprette den så raskt som mulig. Ikke bare for arbeiderbevegelsens unge og deres pårørende, men for hele nasjonen. Også de med en annen hudfarge, og en annen tro enn den lutheranske kristendom og ateisme. Alle må lyttes til, og alle må forstås. Undertrykker vi behov for lufting av angst så taper vi kampen veldig fort.
Kutt ut den tullete diskusjonen om grad av alvorlighet eller hvor gjennomsyret vi er av noe som helst, for vi har en felles misjon å utrette nå. Vi må heve oss over den smålige politiske kranglingen og finne veien ut av dette emosjonelle kaoset. Vi har en viktig kamp å kjempe sammen, og så knives vi heller med hverandre om semantikk og uenighet om dimensjoner. Det er ikke relevant hvorvidt det finnes 200 eller 2000 personer som er troenes til å banke opp en pakkis på en fredags ettermiddag etter et bombeangrep. Det relevante er at de finnes, og at de som føler seg utrygge på grunn av dem skal gis tryggheten tilbake. Er det så vanskelig å forstå, for er det så viktig å være enige om uvesentlige detaljer når oppgavene vi står foran er så åpenbare?
