Jeg har i ganske mange år jobbet i markeder som ligger ganske tett opp mot definisjonen av hva frie markeder er- nemlig verdens korn- og råvaremarkeder. Eller børser om du vil.
Her omsettes det kontrakter for fremtidig levering av jordbruksvarer.
Det er nøye definert hvilke kvalitetskriterier som gjelder- varene er homogene og det finnes ingen kvalitetsforskjeller. Størrelsen på kontraktene og når leveransen skal skje er definert. Intervallene for prisendring er bestemt på forhånd, det er også bestemt hvor lenge handelen skal pågå og hvor mye prisene kan bevege seg i løpet av denne tiden.All informasjon som er egnet til å påvirke handelen gjøres tilgjengelig for markedsaktørene på samme tid - det finnes ingen asymmetrisk informasjon, altså. Markedene er åpne for alle - så sant de har lovlige hensikter. Det finnes ingen inngangsbarrierer med andre ord. Og for å være helt på den sikre siden får du ikke en gang vite hvem du selger til eller kjøper fra - alle blir behandlet likt. Det sørger børsen og reglementet for. Det er bare prisen som avgjør hvilke avtaler som inngås. Prisene er 100% transparente for alle som ønsker å vite hvor mye som ble omsatt til hvilken pris.
Hvorfor bruker jeg tid på å forklare dette?
Jo, for å forklare at velfungerende og frie markeder som dette krever regulering. Disse markedene er regulert som nesten ingen andre og selv det minste brudd på disse reglene medfører at du blir kastet ut. Etter at du har betalt det du eventuelt skylder. Uten denne strenge reguleringen ville ikke disse markedene fungert. Ikke i det hele tatt.
Jeg mener at dette er viktig å forstå for alle, men kanskje særlig for de som mener at deregulering og det å gi markedskreftene fritt spillerom er det som fikser alt. Det stemmer nemlig ikke. Markedet fikser ingenting. Uregulerte markeder ender opp som monopoler. Hver gang. Det ligger i kapitalismens natur.
Hvis man ønsker velfungerende og ganske frie markeder, forutsetter dette strenge reguleringer som gjør dette mulig.
Jeg håper dette kommer klart og tydelig fram!
Så får de som fortsatt tror at det bare er å slippe markedskreftene fri gjerne fortsette å tro at dette er genialt. Jeg skal ikke blande meg - utover å påpeke at det er feil.
Særlig etter finanskrisen har banker generelt og investeringsbanker med markedsavdelinger spesielt blitt regulert i hue og rævva og tar mye mindre risiko enn hva de hadde før. En av konsekvensene av dette er at mye av risikokapasiteten i markedet har flyttet ut til mindre regulerte aktører, som f.eks hedgefond.
Nesten alt av futures (altså børshandlede kontraker på fremtidige priser) på råvarer går aldri til levering. Det betyr altså at det man faktisk har handlet (gull, korn, kakobønner, grisemager, tømmer, olje, whatever) spesifisert lvering på et helt bestemt sted - typisk i USA ikke medfører i noen utveksling av varer. Enten så rulles posisjonen videre inn i neste kontrakt når det nærmer seg forfall eller så gjøres verdien opp i cash. Sånn sett representerer ikke råvareprisen på børs en transaksjon nødvendigvis faktisk levering av en helt bestemt vare på et sted man ønsker den levert - i det fysiske markedet der levering faktisk skjer betaler man åpenbart mye mer for prima vare enn hva man gjør for sekunda og et lass av andre faktorer selv om den fiansielle kontrakten er standardisert og presist spesifisert. Eller sagt på en annen måte, prisen for en faktisk transaksjon kan avvike betydelig fra hva den standardiserte børskontrakten prises til.
Kontraktene brukes primært til sikring av det generelle prisnivået på noe, alternativt selsagt til spekulering i en eller annen form. Noen markeder er i sin natur i stor grad lokale, så det finnes en naturgass-kontrakt for Europa og en annen for USA og prisene kan avvike tildels enormt mye (som i 2022). Andre markeder er i sin natur globale, eksempelvis finnes det ikke eruopeiske kontrakter for bensin, den i USA dekker greit. Av og til går ting galt, Orkla tapte et lite tårn av penger på kakofutures i 2002
For finansieller kontrakter, som dette primært er, sier det seg selv at markedsplassen må være svært regulert - ellers vil neppe folk handle der, og ditto at produktet som handles er mest mulig standardisert for å sikre maksimal likviditet og også at handelen primært skjer ett eller alternativt på et svært lite antall steder, igjen for å maksimere likviditeten i markedet.
Dersom man skal ta logikken hans over til ikke-finansielle markeder så ville ekvivalenten være at det kun finnes en enkelt type hvete å få kjøpt, der all hvete til salgs er så god som en annen så lenge den oppfyller bestemte krav til fuktighet osv. Det er ikke veldig enkelt å se at samme gjennomregulerte og standardiserte modell ville være mulig, eller i det hele ønskelig i det faktiske fysiske markedet.
Men ellers ja, tankerekken fra fri konkurranse til oligopol, eventuelt monopol er ikke spesielt komplisert. Det er nok av eksempler på at de store etter hvert blir større og større.