Den nye norske folkesjela i fri dressur:
Det minste vi kan forvente, er at noen spør om det finnes en bedre vei.
www.aftenposten.no
Jeg er lektor med fast jobb. Kona mi jobber også. Vi har et hus utenfor Fredrikstad med et boliglån som var fornuftig da vi tok det opp. Vi er midt i normalsjiktet.
Likevel blir det mindre igjen hver måned. Ikke fordi vi lever over evne, men fordi kostnadene bare ved å bo har eksplodert. I 2020 brukte en typisk husholdning 22 prosent av inntekten på bokostnader. I dag er tallet 33 prosent. På fire år har bolig gått fra å ta en femtedel til en tredjedel av alt vi tjener.
...
Min generasjon lånte seg inn med en gjeldsbyrde som er fundamentalt annerledes. Mange fikk hjelp fra foreldre som stilte egen bolig som sikkerhet, noe som betyr at den reelle gjeldsbyrden er enda høyere enn inntekten tilsier. Vi gjorde det fordi samfunnet ba oss om det. BSU (Boligsparing for ungdom), skattefradrag, eierlinjen. Bankene lånte oss pengene innenfor rammene myndighetene satte. Vi fulgte spillereglene.
...
Vi fulgte reglene. Vi kjøpte bolig slik vi ble oppmuntret til. Vi lånte det vi fikk lov til. Nå brukes den gjelden som brekkstang for å dempe en prisvekst vi ikke har skapt, forsterket av markeder ingen vil ta tak i.
Norske myndigheter ved Forbrukerrådet har lært et par generasjnoer opp til å ta mest mulig renterisiko. De har år ut og år inn sammenlignet det med å ta fastrente på boliglånet som et "veddemål mot markedet" - det er det ikke og det har det heller aldri vært. Man kunne som et absolutt minimum forvente at Forbrukerrådet samt en del andre "eskperter" på dette feltet skjønte såpass, men det har de generelt ikke gjort.
En privatøkonomi har en inntektsside som kan ses på som noe i nærheten av en inflasjonsjustert fastrenteobligasjon, man mottar en fast kontantstrøm hver måned og denne justeres sånn noenlunde oppover med den generelle prisstigningen i nasjonen en gang i året. Mer om man bytter jobb eller gjør karriere i en eller annen form, men de fleste gjør jo ikke det i en grad som slår veldig vesentlig inn i lønningsposen. På den andre siden har man da et knippe utgifter som, til tross for en del individuelle variasjoner avhengig av livssituasjon og ymse valg man tar også i betydelig grad følger den generelle prisstigningen. Ikke så merkelig siden det mer eller mindre er definisjonen av den samme prisstigningen.
I tillegg til dette legger man så på en negativ kontantstrøm, for de fleste nå faktisk den største man har, nemlig rentekostnaden. Ved å la denne svinge i fri mundur som 95% eller så av norske husholdninger gjør så har man skaffet seg en åpen posisjon som ikke har noen naturlig motpost på andre siden av regnestykket. Den eneste måten man kan kvitte seg med denne så lenge den er flytende er å ha plasseringer som svinger sånn noenlunde med samme rentenivå, i praksis pengemarkedsfond eller bankinnskudd med god rente, og da i samme størrelsesorden som (bolig)lånet. Men det er det ikke så mange som har, spesielt ikke i etableringsfasen.
Motsatt ville man, med fastrente hatt en kjent kontantstrøm som skal ut hver måned. Og ikke minst: Realkostnaden ved denne ville gått ned etter hvert som lønningene tikker oppover med den generelle prisstigningen og den ville blitt stadig enklere å betjene siden det faktiske beløpet man skal ut med er konstant mens inntekten øker. Eneste nedside er at man sett i ettertid kunne sluppet rimeligere unna på en annen måte, altså med flytende rente.
Det er ellers merkelig at synet til det nærmeste man kommer det offisielle Norge på denne fronten har vært det motsatte av hva som er vanlig i store deler av den vestlige verden. Fastrente er ikke noe eksotisk og skummelt, det er bare primært i Norge det er slik. At det de siste 15-20 årene sjeldent eller aldri har vist seg å være et godt valg i ettertid med fastrente har nok også gjort sitt skal sies. Angsten for å ende opp med å betale mer enn man må har tydeligvis vært langt sterkere enn frykten for at kostnaden kan gå åt himmels en eller annen gang.
At Forbrukerådet - meg bekjent - ikke endret syn selv da man kunne låse inn boliglånsrenten sin i 10 år på et sted rundt 1.5% sier vel det meste. På ett eller annet tidspunkt må man anta at utfallsrommet blir ganske asymetrisk. Av samme grunn kjøpte man ikke 10 års tysk statsgjeld med en avkastning på minus 0.5 prosent i året med mindre man var nødt fordi mandatet sier at man måtte. Når det faktisk kommer et snev av interesser for fastrente så er det typisk for sent å siden markedet for fremtidige renter justerer seg mye kjappere enn hva Norges Bank gjør.
Det er ikke noe galt med en faglig diskusjon om hva et så grovkalibret skyts som styringsrenten kan gjøre og hva den ikke kan gjøre, samt om såpass mye har endret seg at ting ikke er helt som det en gang var. Ta gjerne med at politikere i større og større grad prøver å skjerme velgere fra det vonde slik at konsumet kan opprettholdes og man kan leve noenlunde som før.
For de fleste går nok dette noenlunde greit selv om det sjeldent er gøy å stramme livreima eller få stadig større fakturaer fra banken i posten. På en annen side spiser inflasjonen opp realverdien av lånebeløpet man har utestående.
