V
vredensgnag
Gjest
Og jeg er ikke enig i din forenkling.Asbjørn skrev:Jeg er ikke enig i situasjonsbeskrivelsen. De landene som har en nord-europeisk "lutheransk" holdning til arbeid, sparing, låneopptak og -nedbetaling osv greier seg aldeles utmerket.vredensgnag skrev:Schröder og Blair, samt Clinton, har ordnet seg godt. De ofret progressiv og samfunnsbevarende politikk på et all-in veddemål om at man ikke trengte produksjon og fysisk verdiskaping som kjernen i en samfunnsøkonomi.
Da "verdiskaping" i stedet ble finanslek med monopolpenger skapt i datamaskiner, med mark to market nåutbetalinger av fremtidige "gevinster" det aldri ble noe av, så ble torpedoen satt rett i maskinrommet på europeisk økonomi. Et fjell lekepenger skulle fordeles innen bank og finans, samt blant bedriftsledere som lekte M&A, mens befolkningen ble bedt om å finne annet å gjøre, etterhvert som arbeid forsvant.
Staten prøvde å dekke inn gapet i inntekter ved å låne, i håp om at den strukturelle arbeidsløsheten ville bli erstattet av nye inntekter når omskoleringen var over. Men nå oppdager man at i denne stolleken er det knapt nok én stol tilbake og altfor mange som trodde de skulle få sitteplass.
Landene som er i problemer nå er ikke "religiøst programmert" til det, men er mildt sagt nye demokratier. Hellas - militærjunta frem til 1974; Spania - Franco døde i 1975, og man sier at overgangen til demokrati var på plass i 1982; Portugal - fikk sin nåværende grunnlov i 1976, og ble utsatt for et mislykket militærkupp så sent som i 1975.
Gamle maktstrukturer kjemper steinhardt mot reformer og gjør hva de kan for å sabotere egne lands progressive politikere, fordi man vet at disses suksess måles i grad av makt som gamle eliter må avstå.
Der har du kjernen til problemet - manglende nasjonalt samhold, pga steile motsetninger.
Italia har aldri forsonet seg med hva Garibaldi fikk til, og hatet mellom nord og sør der er så man svir seg på det. Ditto problemstilling.