Hver gang det er krise tror mange at nå går verden under. I det minste markedsøkonomien, om man har fordommer mot den.
Men det slår liksom ikke til. Det er klart at med den delen av markedene som ikke er rigget til å tåle påkjenningen går det dårlig, men det vil alltid gå opp igjen før eller siden.
Det som skjer er at investeringsevnen eller -viljen går kraftig ned, og konsumet går ned.
De som har evne mangler vilje, sånn som tilfelle er for Norge, og de gærningene som selger aksjene sine og kjøper gull.
De som har vilje mangler evne, sånn som land og bedrifter i gjeldskrise.
Dette gjør at etterspørselen går ned og etterhvert arbeidsløsheten opp, og da går verdiskapningen og livskvaliteten og prisene ned.
Men når prisene går ned vil investeringsevnen og -viljen øke, siden man får mer igjen for pengene, og da vil trenden etterhvert snu.
På slutten av 80-tallet var jeg med på en studentrevy, og da var krisestemingen enda dystrere enn nå. Da var det en som skrev om en sang som egentlig var om en skigard til å handle om krisen, så den fikk refrenget; Men krisa kan'kje vara evig veit du, kan aldri vara evig. Krisen varte ikke evig den gangen, og kommer heller ikke til å gjøre det nå.