orso skrev:
... tilfører jo mye som egentlig ikke ligger i opptakene.
Det kan omskrives.
... tilfører mye som
det ikke var mulig å legge inn i opptaket, men som var til stede under fremførelsen.
Og herom er det striden står. Retningsbestemte mikrofoner som er avgrenset til et bestemt frekvensområde plasseres i ulik avstand fra instrumenter, og fanger en del av opplevelsen, men ikke hele i to-kanalssystem.
Sammenlign med ørene, som er åpne for alt som oppleves, og som får tonene tegnet gjennom en komplisert funksjon der direktelyd og reflektert lyd fra et vell av retninger settes sammen til en helhet. Dersom auditoriet er egnet for musikkfremføring så mottar øret en sum av lyd som ingen mikrofon er i nærheten av å registrere.
Rundstrålende høyttalere gjenskaper dette, idet lyden avsendes fra den lydskapende enheten. "Shaping the tone towards realism" kaller MBL det, om jeg husker rett. Moulton er inne på det samme når han forklarer hensikten med akustiske linser.
Tidlig-kropp-etter i en aura som virker helere, i mine ører, enn hva som gjengis med akseptert ht-design.
2L byr på en annen måte å kroppliggjøre tonene på, ved å registrere dem fra mikrofonposisjoner med en gitt radius rundt fremførelsen, og ved å gjengi dem med lik vekt i høyttalerkonfigurasjonen. Her er intensjonen om å teknisk gjengi den levende tonens aura tatt til en p.t. ytterste konsekvens, der hva opptaksrommet gjør med musikken er en vesentlig ingrediens.
MEN - i 2Ls system så omgår man to-kanalens innebygde begrensning ved å tegne tonens aura fra fem forskjellige retninger.
Det de gjør er det nærmeste jeg har hørt den virkelige musikkens holografi, og er en funksjon av at tonene gjenskapes etter minst mulig bearbeiding av signalet, for at hver av de fem registreringene skal være sannest mulig.
I et system som 2Ls blir lytterommets rolle underordnet og det må gjerne dempes radikalt, siden ht-oppsettet leverer en langt sannere gjengivelse av opptaksrommet enn hva to-kanalssystemer er i stand til.
Lindberg selv om tanken bak:
Experiencing music is no longer a matter of a fixed two-dimensional setting, but rather a three-dimensional enveloping situation. Stereo can be described as a flat canvas, while surround sound is a sculpture that you can literally move around and relate to spatially; with surround you can move about in the aural space and choose angles, vantage points and positions.
...
We take great care to find the right room and to come up with the optimal way of using it acoustically. Together with the musicians we find the best way of organizing the ensemble around our five recording microphones. Thus we record from the place where one would naturally want to be when enjoying live classical music, a place surrounded by the musicians where the balance of sound is a simple and genuine matter of position and distance. That, in addition to the vital issue of choosing the right room in the first place, is the whole story of how we mix our records.