Gjestemedlem skrev:
Affern skrev:
Hva du ønsker deg er ikke hva artistene/utgiverne kunne og ville gi. Hva de kunne og ville gi (deres potensiale) var plater med mer eller mindre gode og dårlige plateomslag. Du vil ikke ha slike plater. Hva du så vil ha isteden, har bare et snev av likhet med slike plater. Du vil ha løsrevne lydfiler, og forvrengte og glatte bilder på en skjerm, omformet i ditt bilde. Jeg syns det er synd, men jeg forstår jo at jeg ikke klarer å få deg på bedre tanker.
Jeg kan se hva du sikter til når det gjelder ny avspilling av de gamle utgivelsene som originalt kun kom på vinyl lenge før den digitale tidsalder. Men alle de samme argumentene du fremsetter her kan jo brukes mot CDer og andre diskettformater. Det er jo bare datafiler på de også. Originalutgivelsene vil jo alltid da være LPene.
Jeg er enig i at det finnes skuffende mange dårlige CD-covere, men gudene skal vite at det finnes minst like mange dårlige LP-covere. I stedet for å avskrive CD på grunn av dette mediets dårlige prestasjoner, hilser jeg dette mediet hjertlig velkommen ved å glede meg over de gode eksemplarene. Ti millioner mislykkede CD-covere gjør ikke f.eks. Tom Waits sin
orphans (limited edition) til en intetsigende og overflødig utgivelse. Det finnes dessuten eksempler på CD-utgivelser som man kan mene er mer vellykkede enn sine originale forelegg. Selv syns jeg f.eks. CD-utgaven av
Ogden's Nut Gone Flake, den utgaven som er helt konkret utformet som en boks fin tobakk, er et eksempel på en intensjon om design, som måtte vente på et nytt medium før den ble skikkelig realisert. Men, igjen; det ene utelukker ikke det andre, det går an å ha både LP og CD, og for den saks skyld; se filmsnutter med Small Faces på YouTube.
Jeg er altså enig med baluba i at smått kan være godt, og iblant bedre, ikke minst der CD-en ikke engang finnes som vinyl. Selv der jeg allerede har vinyl, har jeg også iblant anskaffet CD.
Fisherman's Blues av Waterboys ble kjøpt da denne i sin tid kom. I mange år hadde jeg denne kun på vinyl, men i dag har jeg likevel i tillegg en fin utgave (collectors edition) på CD.
Gjestemedlem skrev:
Men den digitale distrubusjonen har jo også et utrolig mye større potensiale for presentasjon av tilleggsmateriale til musikken for dem som ønsker det. For meg er kvaliteten på den lydmessige reproduksjonen det aller vesentligste. Jeg finner uttrykk som "løsrevne lydfiler" ganske meningsløse. De "løsrevne filene" er jo musikken, og det er musikken som er det det handler om. Gremmer du deg over å høre en låt på radioen fordi du ikke kan holde platecoveret i hånden mens du lytter? Det er jo ikke nødvendig å bundle musikken med alskens tilleggsdilldall.
I stedet for å se fysiske covere som bonus, så kan man se alt tilleggsmaterialet på Internett, som bonus.
Jeg hører gjerne på radio, men jeg er veldig klar over at det som regel dreier seg om løsrevne låter. Det hender at jeg hører en løsreven låt på radio, fra et album jeg har stående i hylla, for så å finne fram dette, og så spille verket i sin helhet. Snarere enn å gjøre meg gram i hu, så funker radioen da inspirerende. Hva som kan gjøre at jeg gremmer meg, er hensynsløs journalistikk, der programledelsen ødelegger en stemning ved med skvalder å bryte inn i en låt, eller kutter en låt før denne er fullført, eller hekter masete reklame på en ellers fin låt. Dette er former for å løsrive og mishandle som jeg setter lite pris på.
Gjestemedlem skrev:
Musikk er et lydfenomen og alle de nødvendige bildene dannes inne i hodet når man lytter, på samme måte som man som voksen stort sett leser bøker uten illustrasjoner og tegninger. Hjelpemidlene til å se musikken og musikerne ligger i et veldig godt hifi-anlegg og ikke i hefter, bokser, plakater, små plastfigurer, og gilde pappesker.
Musikk er ikke kun lyd, det er like mye stemning, både i forventningen før, og i stillheten etterpå.
Musikere som vil at du skal oppfatte musikk som utelukkende et lydfenomen, gir avkall på alt som heter show og konserter, de forsyner ikke musikken med covere, video, eller digitale stillbilder. Slike musikere finnes, kanskje, innenfor samtidsmusikken, men de er i så fall uhyre sjeldne, og de har knapt noe publikum å snakke om. Helt konsekvente kan slike musikere også vanskelig være, siden man i tillegg til lydene må ha et minimum av fysisk substans, som kan fungere som lydenes kilde/opphav.
Det er ikke likegyldig om musikken kommer som en følge av at du har håndtert et cover med en plate i, eller er en følge av et fingertapp på en iPad. De fysiske coverne har den funksjon at de kan sette en i en særlig stemning, enkelte av oss kan bli rent andektige når vi finner fram en riktig godbit fra hylla. Fra psykologien vet vi at omgivelsene spiller en stor rolle for hvordan personer, gjenstander, lukter og/eller lyder oppleves. En stue med en hylle eller tre fulle av plater kan være et trivelig rom å oppholde seg i. En slik stue kan for en gjest være et spennede rom å utforske, kan være et godt rom å høre musikk i. Jeg ser ingen grunn til å fylle stua utelukkende med kalde skjermer, bortgjemte harddisker, elegante høyttalere og smarte fjernkontroller.
Nå vet jeg jo ikke hva slags bøker du leser, men fleste bøkene jeg selv leser har faktisk omslagsbilde, iblant meget bra sådanne. Det tør være tilstrekkelig å nevne Peter Haars, som et eksempel på en dyktig illustratør. Iblant har forfatteren selv hatt en avgjørende finger med under produksjonen av omslaget, iblant finner vi tette bånd mellom illustratør og forfatter, iblant er er det snakk om en og samme kunstner. I storselgeren
Min Kamp av Karl Ove Knausgård opptrer illustratøren til og med som en hovedfigur i romanteksten. Jeg har ellers ikke noe imot bøker uten bilder, eller musikk uten cover. Hva jeg har imot, er forsøkene dine på å forringe bøker som har bilder, og plater som har ordentlige covere.