Er det "lov" å laste ned ulovlig?

[baluba]

Det virker helt sjukt på meg å gi platebransjen skylden for at du har fått en ripe i CDen din. Dette er ditt tap, som du må bære, og det virker helt utrolig at du mener du kan laste platebransjen for dette. Det viser bare hvor langt en er villig til å gå for å forsvare kjeltringstreker.

Prøv å lese hva jeg skriver før du svarer. Du har åpenbart ikke forstått hva jeg skrev. Den typen språkbruk som du har her ("sjukt", "kjeltringstreker") gidder jeg ikke engang å ta seriøst. Ikke mer å diskutere.

Hvis språkbruken min skygger for det saklige, så beklager jeg dette. Jeg tar imidlertid gjerne imot hint om hvorfor "ulovlig nedlasting" ikke bør omskrives til "kjeltringstrek", samt hint om hvorfor uttrykk som "sjukt" (jargon) ikke kan romme noe seriøst. En kompis av meg bruker forresten "sjukt ofte" uttrykket "sjukt". Muligens ble jeg smittet den dagen han brukte "sjukt bra" om en Metallica konsert han hadde vært på?

Jeg visste det! DET ER METALLICAS FEIL ALT SAMMEN! Propagandaen deres har vært så massiv at de har klart å bore seg inn i skallen til sine voksne fans, og har indoktrinert dem til å sende penger til dem. Jeg visste at det var noe galt med Metallica. Som en god kristen må jeg nå få erklære Metallica som Satans musikk, dessverre.

Fred, frihet og alt gratis i himmelen, folkens.

 

[Gjestemedlem]

Fred, frihet og alt gratis i himmelen, folkens.

Etter to millennia med Andreas Vollenweider tror jeg de fleste vil begynne å lengte tilbake til jordkloden.

 

[baluba]

Fred, frihet og alt gratis i himmelen, folkens.

Etter to millennia med Andreas Vollenweider tror jeg de fleste vil begynne å lengte tilbake til jordkloden.

Det er kun i spa-en at det spilles Vollenweider. Og som oftest er det Laterna Magica de spiller. Det er mye mer funky når de trykker til med basuner slik at murer faller. Da er det skikkelig party party, den kan jeg love deg. Er du melankoliker du vil kanskje heller høre Nick Drake spille live på Kafe Sjelesorg?

 

[Affern]

Jeg er utrolig glad for den utviklingen vi har hatt. I dag kan jeg sitte med en Ipad og velge i en god samling, eller med tilgang til millioner av plater og det er kun min egen fantasi som begrenser hva jeg øyeblikkelig kan få nyte.
KLIPP

Tilgangen du har er ytterst begrenset. Det er snakk om tilgang på en mengde abstrakte fragmenter. En digital fil på nettet er ikke det samme som en ordentlig plate i hylla. Du har jo selv påpekt at hva iTunes tilbyr, ikke er plater som kan videreselges. Et bilde på nettet av et platecover er i beste fall kun en illustrasjon med noen opplysninger, men helst gir et slikt bilde et misvisende inntrykk av den avbildete platen. En digital bilde- eller lydfil på nettet har i beste fall en slags bruksverdi, men ingen samle-, bytte- eller bruktverdi.

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga. Du kan velge og vrake mellom blondiner og brunetter, disse er, slik som lydfilene, bare et tastetrykk unna. Det er plassbesparende og noe for enhver smak, men det er langt fra å være ekte vare.

Porno på nettet, Spotify og Wimp ligner ikke mye på ei hylle med plater. Er snarere å sammenligne med en gammeldags jukeboks, eller med de avlukkene med vindu inn til strippere, som man kunne finne på Strøget i København. Bare høre, men ikke se - bare se, men ikke røre.

Det å ha for få plater har aldri vært noe problem for min egen del. Jeg har siden jeg begynte å høre på plater hatt mange nok plater tilgjengelig - først mine foreldres, så mine egne. Utfordringen har snarere vært å finne gode plater - ikke mange nok plater. En lang periode i ungdommen bedrev jeg utstrakt byttelån sammen med gode venner, ja, på sett og vis var disse platene vi hadde, felleseie, noe som ga seg utslag i at vi ikke kjøpte samme plater; en gammeldags og fantastisk hyggelig form for deling, ganske ulik de nye, upersonlige formene vi ser utbredt i dag.

Iblant har jeg solgt eller gitt bort plater for å slanke og å foredle samlingen. Jeg føler hverken behov for, eller glede over nå å ha tusenvis av likegyldige album tilgjengelig på Spotify. Selv om jeg kanskje kunne ha spart noen kroner ved å bruke mer tid der, på å sjekke ut ukjent musikk før kjøp, så vier jeg Spotify minimalt med oppmerksomhet. Tid til å sjekke ut ukjent musikk går for mye på bekostning av tid til gjenhør med og fordypelse i verk jeg allerede kjenner og bryr meg om.

Som du har skjønt, så ser jeg ikke Spotify og lignende som en god erstatning for ordentlige plater. For meg er Spotify bare et tillegg, en samling med smaksprøver og utdrag, eller Spotify er, som nevnt, som en jukeboks, som er anvendelig når en vil lytte litt adspredt, og hovedsaklig er opptatt med andre ting, som det å skrive en mail. Det med å ha lett tilgang på smaksprøver er forresten ingen udelt fordel. Det er fort gjort å feilbedømme et verk og en artist etter en kjapp sjekk av et par-tre låter på Spotify. Og, det er lett å falle for fristelsen å avskrive musikk som ikke umiddelbart faller i smak, det er jo så lettvint å bytte spor, og så avsindig mange andre å ta av, bare et hurtig tastetrykk unna.

Jeg vil bruke mer tid og penger på gode og interessante plater, enn på mange lydfiler. Så, alt i alt er Spotify og lignende ikke stort å rope hurra for. Jeg ser imidlertid, at for folk med svært dårlig råd, elendige boforhold, manglende/gryende peiling på musikk, og/eller rastløse lyttevaner, så kan tjenster som Spotify kanskje være å foretrekke framfor ordentlige plater. Men, det er altså tvilsomt. For på den annen side, for prisen av to års abonnement, kan du få en meget fin, liten samling skikkelige plater, særlig hvis du setter av noe tid til å tråle loppe- og bruktmarkeder.

Jeg har selv en iPad. Denne er på mange måter en berikelse. Jeg er ikke motstander av teknologiske nyvinninger. En iPad kan brukes til mye moro og nyttig, ikke minst fungere som et ypperlig verktøy for å finne bakgrunnsinfo om plater og artister. Men som estetisk erstatning for ordentlige plater er den ytterst, ytterst fattigslig - glatt og glassaktig, som den hver gang presenterer enhver plate som. Den oppleves som fattigslig og ensformig fordi jeg vet at ordentlige plater kan være noe helt annet, nemlig former for helstøpte kunstverk, med tekst, tekstur, bilder og musikk, i skjønn eller uskjønn forening. En skikkelig platesamling er en samling konkrete, håndfaste uttrykk og virkemidler man ikke kan klusse noe særlig med, før poesien fordreies (voldtas), og det artistiske nærværet forsvinner.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jeg er utrolig glad for den utviklingen vi har hatt. I dag kan jeg sitte med en Ipad og velge i en god samling, eller med tilgang til millioner av plater og det er kun min egen fantasi som begrenser hva jeg øyeblikkelig kan få nyte.
KLIPP

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga.

du overdriver! det er som å bla i et pornoblad kontra det å klikke på bilder på nettet. Liker best å høre på musikk i stummende mørket uten forstyrrende covers og annet.

 

[Affern]

Jeg er utrolig glad for den utviklingen vi har hatt. I dag kan jeg sitte med en Ipad og velge i en god samling, eller med tilgang til millioner av plater og det er kun min egen fantasi som begrenser hva jeg øyeblikkelig kan få nyte.
KLIPP

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga.

du overdriver! det er som å bla i et pornoblad kontra det å klikke på bilder på nettet. Liker best å høre på musikk i stummende mørket uten forstyrrende covers og annet.

Du har rett i at jeg overdriver, men den sammenligningen som du gjør, duger ikke, siden den forutsetter at du liker porno. Det gjør ikke jeg, jeg liker damer.

Selv sier jeg ja, takk til begge deler; til både elskov og musikk, både om natten og i fullt dagslys.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jeg er utrolig glad for den utviklingen vi har hatt. I dag kan jeg sitte med en Ipad og velge i en god samling, eller med tilgang til millioner av plater og det er kun min egen fantasi som begrenser hva jeg øyeblikkelig kan få nyte.
KLIPP

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga.

du overdriver! det er som å bla i et pornoblad kontra det å klikke på bilder på nettet. Liker best å høre på musikk i stummende mørket uten forstyrrende covers og annet.

Du har rett i at jeg overdriver, men den sammenligningen som du gjør, duger ikke, siden den forutsetter at du liker porno. Det gjør ikke jeg, jeg liker damer.

Selv sier jeg ja, takk til begge deler; til både elskov og musikk, både om natten og i fullt dagslys.

Hehe! du kan svare for deg

 

[Gjestemedlem]

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga. Du kan velge og vrake mellom blondiner og brunetter, disse er, slik som lydfilene, bare et tastetrykk unna. Det er plassbesparende og noe for enhver smak, men det er langt fra å være ekte vare.

Porno på nettet, Spotify og Wimp ligner ikke mye på ei hylle med plater. Er snarere å sammenligne med en gammeldags jukeboks, eller med de avlukkene med vindu inn til strippere, som man kunne finne på Strøget i København. Bare høre, men ikke se - bare se, men ikke røre.

Alanlogien er morsom men halter nok ganske mye. Det blir nok mer som å sammenligne pornografi på VHS og Internett. Er man over de fysiske må man jo sammenligne med konserter og live-opptredener. Jeg vil nok mer se på dette beskrevne fenomenet som en noe fargerik emballagefetisj. Fysiske hjelpemidler er vel forståelig nok for dem som trenger det...

Som du har skjønt, så ser jeg ikke Spotify og lignende som en god erstatning for ordentlige plater. For meg er Spotify bare et tillegg, en samling med smaksprøver og utdrag, eller Spotify er, som nevnt, som en jukeboks, som er anvendelig når en vil lytte litt adspredt, og hovedsaklig er opptatt med andre ting, som det å skrive en mail. Det med å ha lett tilgang på smaksprøver er forresten ingen udelt fordel. Det er fort gjort å feilbedømme et verk og en artist etter en kjapp sjekk av et par-tre låter på Spotify. Og, det er lett å falle for fristelsen å avskrive musikk som ikke umiddelbart faller i smak, det er jo så lettvint å bytte spor, og så avsindig mange andre å ta av, bare et hurtig tastetrykk unna.

Jeg vil bruke mer tid og penger på gode og interessante plater, enn på mange lydfiler. Så, alt i alt er Spotify og lignende ikke stort å rope hurra for. Jeg ser imidlertid, at for folk med svært dårlig råd, elendige boforhold, manglende/gryende peiling på musikk, og/eller rastløse lyttevaner, så kan tjenster som Spotify kanskje være å foretrekke framfor ordentlige plater. Men, det er altså tvilsomt. For på den annen side, for prisen av to års abonnement, kan du få en meget fin, liten samling skikkelige plater, særlig hvis du setter av noe tid til å tråle loppe- og bruktmarkeder.

Hvis man ser bort i fra fordelen med det økonomiske aspektet (og jeg ikke kunne solgt dem igjen med en gang) ville jeg aldri ha byttet bort musikkfilene og Spotifytilgangen med tilsvarnde mengde LP-plater eller CD-er. Tusenvis av LPer ville for meg vært intet annet enn en hvit elefant med inkontinensproblemer.

Musikken er for meg utelukkende i lyden og ikke i alt det unødvendige og distraherende ekstramaterialet. Det er her jeg møter musikerne og ikke i plastikk, papp og teksturfull innpakning. Dette siste tilfører ikke noe fysisk aspekt over musikken, kun arkaiske avspillingsritualer.

Jeg forstår interessen og gleden i dette gamle, men for meg er ikke de nye måtene å spille musikk på en erstatning men en fantastisk forbedring på alle måter.

Det er lettere å forstå tankegangen og argumentasjonen og hvorfor vi tenker så forskjellig når jeg samtidig ser hvor forskjellig syn vi har på musikk, teknologi og reproduksjon.

 

[baluba]

Noen forveksler samle- og eierglede med gleden over musikk. For meg, som de siste årene har hørt klassisk halvparten av tiden, er det rart å legge så stor vekt på teksturen i et cover. Det er andre årsaker til at det er litt problematisk med klassisk og HDD, for svært få verk er i sin tid laget for å leveres sammen med en spesiallaget visuell innpakning. Mange plater har flotte cover, men de er i beste fall en bonus.

Samlegenet mitt døde en gang på nittitallet. Musikkgleden døde aldri. Og den er slettes ikke mindre nå enn for 30 år siden. Faktisk er jeg kanskje mer rent opptatt av musikken i dag. På en måte savner jeg det å ligge på gulvet og finlese platecoveret, men det sluttet jeg med lenge før jeg begynte å bruke HDD. Og i dag trenger jeg briller selv når jeg leser lengre tekster på et lp-cover, så da er faktisk det å bruke skjermen enda mer fornuftig.

Nei, gleden av å skue utover haugen av plater forveksler jeg ikke med gleden av å lytte til innholdet lenger. Det betydde mye i mange år, men i dag er det bare musikken som betyr noe. Faktum er at det er betydelig mer tilfredsstillende å bruke HDD enn å ha brente cd-er. Det skiller seg nesten ikke fra det å ha originalene, så det er langtfra alle plater jeg har fått kopi av som jeg føler noe behov for å kjøpe på cd når jeg finner dem i butikken. Og musikken er like digg som før.

I tillegg har jeg nå en større samling enn tidligere, uten at det har kostet meg noe. Det er fordi jeg ofte har med laptop-en når jeg er ute og reiser, og da ofte på besøk. Kjapt har jeg rippet en håndfull cd-er fra den vennen jeg er på besøk hos, og eventuelt gitt noen tilbake. Det er knallgøy å komme hjem fra reise, og høre den samme musikken man hørte der i sin egen stue. Nei, thank you very much for HDD-playback. Det, og gode venners voksende platesamlinger, har beriket mitt pengelense liv kraftig.

 

[Affern]

Det å være avspist med Internett og harddisker for å nyte musikk, sett i forhold til det å ha ordentlige plater i hylla og på spilleren, er nesten som å være henvist til å nyte porno fra nettet, sett i forhold til det å ha reale kvinnfolk i senga. Du kan velge og vrake mellom blondiner og brunetter, disse er, slik som lydfilene, bare et tastetrykk unna. Det er plassbesparende og noe for enhver smak, men det er langt fra å være ekte vare.

Porno på nettet, Spotify og Wimp ligner ikke mye på ei hylle med plater. Er snarere å sammenligne med en gammeldags jukeboks, eller med de avlukkene med vindu inn til strippere, som man kunne finne på Strøget i København. Bare høre, men ikke se - bare se, men ikke røre.

Alanlogien er morsom men halter nok ganske mye. Det blir nok mer som å sammenligne pornografi på VHS og Internett. Er man over de fysiske må man jo sammenligne med konserter og live-opptredener. Jeg vil nok mer se på dette beskrevne fenomenet som en noe fargerik emballagefetisj. Fysiske hjelpemidler er vel forståelig nok for dem som trenger det...

Dette har altså ikke så mye med instant sex å gjøre, som med kunst. Det kan helt klart være noe perverst og fetisjaktig over dette med egne hender å skrelle Andy Warhols banan, eller dette å stikke egne fingre inn i smekken på Sticky Fingers, men det blir altså ikke det samme å se en annen gjøre dette på en video på YouTube.

Jada, det halter noe, men poenget tør være klart nok. Ta f.eks. The Whos Quadrophenia på vinyl, den med et hefte fullt av bilder. Hvordan enkelte klarer å mene at dette heftet er blott og bar emballasje, at dette skulle være overflødig papp og papir, er helt ubegripelig. Bildene illustrerer en historie, og det er komplett umulig å forstå at noen vil mene denne er kunstnerisk betydningsløs. La gå at en kan mene at verket er mislykket, men dette vil eventuelt være en kritikk av prestasjonen - en kritikk som forutsetter at bildene faktisk foreligger. Og, dette gjelder bare de visuelle og episke dimensjonene ved verket. I tillegg har du den poetiske dimensjonen, det ureduserbare, uoversettbare, som ikke kan beskrives eller uttrykkes med annet enn seg selv.

Eller ta Ry Cooders My Name Is Buddy; hvis coveret til denne skiva er bare papp og innpakningspapir, så har jeg ingenting forstått. Det å kjenne kun til lydsporene på denne plata blir som å kjenne Alice in Wonderland kun som lydbok. Helt absurd, når en vet og kan bedre.

KLIPP
Musikken er for meg utelukkende i lyden og ikke i alt det unødvendige og distraherende ekstramaterialet. Det er her jeg møter musikerne og ikke i plastikk, papp og teksturfull innpakning. Dette siste tilfører ikke noe fysisk aspekt over musikken, kun arkaiske avspillingsritualer.
KLIPP

Musikk er for meg nært knyttet til så mye, mye, mye mer en lyd. Det er show, teater, seremoni, dans, lys, farger, foto, maleri, film, tekst, grafikk, sirkus, performance, party, arkitektur, happenings, grafitti, litteratur, mote, image, plakatkunst, coverkunst ... . Musikere samarbeider med andre kunstnere, lar seg inspirere av andre kunstnere. En rekke artister er selv skapende på mange plan. Peter Blegvad er både illustratør, låtskriver og musiker. David Bowie er skuespiller (film, teater), kabaretartist, videokunstner, musiker, billedkunstner, poet, produsent, regissør ... . Mange musikere/artister har brukt coveret til å uttrykke noe eget, gjerne ved selv å bidra direkte under utformingen. Hvorfor skal vi gi alt dette på båten, hvis vi ikke må?

Nå er det veldig få som er så ekstreme som du er, at de finner coverkunsten distraherende. De fleste finner den i det minste opplysende. De aller fleste som ripper og laster ned hekter på lydfilene simple illustrasjoner av de originale coverne. Man forsyner lydfilene med navn, årstall og annen info som man kan finne på coverne. Lydfilene må representere et minimum av visuell info, for at du i det hele tatt skal kunne kjenne igjen en lydfil fra en annen. Forskjellen på meg og disse ripperne er at jeg vil ha infoen og det kunstneriske uttrykket som en original utgivelse representerer, intakt, mens ripperne vil forsimple og forvrenge etter eget hode, for å tilfredsstille sine egne behov for praktiske og billige løsninger.

 

[baluba]

..., eller dette å stikke egne fingre inn i smekken på Sticky Fingers, ...

Grisegutt! Men du driver og tafser i papirskrittet til Joe Dallesandro lener jeg meg tilbake og nyter enda en lieder av Schubert. Gardinene er trukket for, gløden fra rørene lyser forsiktig opp rommet, og tonene triller. Men jeg ville nok ikke vært helt fornøyd med å ha Dennis Wilsons Pacific Blue kun som digital kopi, for den kan kjøpes for småpenger i en skikkelig praktutgave. De platene som har et unikt cover blir ofte kjøpt etter å ha vært i mitt eie som digital kopi en stund, så det er ikke helt ubetydelig. Men da må jeg også like platen skikkelig godt. I de aller fleste tilfeller er det ubetydelig, spesielt siden jeg spiller så mye klassisk musikk.

Når jeg tenker meg om så tror jeg ikke mitt forbruk av kopiert musikk er veldig mye høyere enn i kassettdagene. I alle fall ikke høyere enn siden jeg fikk meg cd-brenner på slutten av nittitallet. Eneste forskjell er at en plate som jeg liker skikkelig godt ikke er tilfredsstillende å ha på brent cd. På sikt kommer jeg kanskje ikke til å være like troenes til å kjøpe de platene jeg liker skikkelig godt hvis jeg allerede har en kopi på HDD. Kopierte cd-er er så ustabile og uestetiske at det har vært regelen fram til nå, og den måten å tenke på gjelder foreløpig også for HDD.

 

[Gjestemedlem]

Jada, det halter noe, men poenget tør være klart nok. Ta f.eks. The Whos Quadrophenia på vinyl, den med et hefte fullt av bilder. Hvordan enkelte klarer å mene at dette heftet er blott og bar emballasje, at dette skulle være overflødig papp og papir, er helt ubegripelig. Bildene illustrerer en historie, og det er komplett umulig å forstå at noen vil mene denne er kunstnerisk betydningsløs. La gå at en kan mene at verket er mislykket, men dette vil eventuelt være en kritikk av prestasjonen - en kritikk som forutsetter at bildene faktisk foreligger. Og, dette gjelder bare de visuelle og episke dimensjonene ved verket. I tillegg har du den poetiske dimensjonen, det ureduserbare, uoversettbare, som ikke kan beskrives eller uttrykkes med annet enn seg selv.

Har aldri hatt noe forhold til Quadrophenia, men skjønner hva du mener. Husker Images 66-67 som en fin barnebok i tillegg til musikken. Men det er jo minner fra en svunnen tid, når jeg tar frem platen i dag husker jeg jo tilbake. Men det er musikken jeg spiller. Har ikke lenger vinylspiller så platene ligger også stuet bort. Intet savn for musikken lever videre i seg selv.

Eneste virkelig gode grunn jeg ser for å ha et system for avspilling av disse er hvis man samler på musikk som ikke er utgitt på andre måter. Mange gamle singler som aldri har blitt utgitt igjen og som kanskje aldri vil bli det heller.

Musikk er for meg nært knyttet til så mye, mye, mye mer en lyd. Det er show, teater, seremoni, dans, lys, farger, foto, maleri, film, tekst, grafikk, sirkus, performance, party, arkitektur, happenings, grafitti, litteratur, mote, image, plakatkunst, coverkunst ... . Musikere samarbeider med andre kunstnere, lar seg inspirere av andre kunstnere. En rekke artister er selv skapende på mange plan. Peter Blegvad er både illustratør, låtskriver og musiker. David Bowie er skuespiller (film, teater), kabaretartist, videokunstner, musiker, billedkunstner, poet, produsent, regissør ... . Mange musikere/artister har brukt coveret til å uttrykke noe eget, gjerne ved selv å bidra direkte under utformingen. Hvorfor skal vi gi alt dette på båten, hvis vi ikke må?

Jeg setter veldig stor pris på mye av det som Bowie har gjort, som artist på alle måter. Men han er jo også en av dem som har vært en pioner i bruk av nye media for formidling av musikk, film, bilder og kunst og er vel kanskje den siste som ville ønske seg tilbake til tiden da musikken var fanget på plastdiskene. Første store artisten som jeg vet om som har holdt konsert inne i et dataspill.

[video]_7bA57xNw20[/video]

[video]-eOulnVZv0o[/video]

Nå er det veldig få som er så ekstreme som du er, at de finner coverkunsten distraherende. De fleste finner den i det minste opplysende. De aller fleste som ripper og laster ned hekter på lydfilene simple illustrasjoner av de originale coverne. Man forsyner lydfilene med navn, årstall og annen info som man kan finne på coverne. Lydfilene må representere et minimum av visuell info, for at du i det hele tatt skal kunne kjenne igjen en lydfil fra en annen. Forskjellen på meg og disse ripperne er at jeg vil ha infoen og det kunstneriske uttrykket som en original utgivelse representerer, intakt, mens ripperne vil forsimple og forvrenge etter eget hode, for å tilfredsstille sine egne behov for praktiske og billige løsninger.

Jeg finner den ikke distraherende, men jeg vil ha den presentert på en annen måte enn gjennom emballagen. Det jeg lenge har ønsket meg som supplement til mitt nåværende avspillersystem er en stor skjerm på veggen som utelukkende viser coverart, animasjoner, videoer og annet som er relatert til innspillingen. En av grunnene til at jeg liker ipaden som kontrollenhet er jo også at den viser coverart og bilder i stort format, samtidig som all den informasjon jeg kan ønske kun er et par skjermtrykk unna siden den også fungerer som en nettleser. Tekster, bio, -grafier, og annen relevant informasjon.

Jeg har med andre ord ingen problemer med å se musikken i relasjon til andre kunstneriske uttrykk, men plate- og CD-cover er veldig langt fra å utnytte det potensiale som ligger her.

Det er veldig lenge siden de gav meg noe som helst.

 

[Affern]

Noen forveksler samle- og eierglede med gleden over musikk. For meg, som de siste årene har hørt klassisk halvparten av tiden, er det rart å legge så stor vekt på teksturen i et cover. Det er andre årsaker til at det er litt problematisk med klassisk og HDD, for svært få verk er i sin tid laget for å leveres sammen med en spesiallaget visuell innpakning. Mange plater har flotte cover, men de er i beste fall en bonus.
KLIPP

Innenfor klassisk musikk er nok forbindelsene mellom coverkunst, komposisjon og musisering mer tilfeldige og utydelige, men også her finnes det svært fine og interessante ting.
Se f.eks. URL: http://www.soundfountain.com/amb/classiquereview.html

Det er uttrykk for en misforståelse å forbinde musikk utelukkende med lyd. De store mesterne komponerte musikk med visuelle virkemidler. Musikk ble til dels nedskrevet og til dels tradert. En del plateomslag har faksimiler av deler av håndskrevne partiturer, men kunnskapen omkring kalligrafi og notasjon er hos det store publikum for dårlig til at andre enn helt spesielt interesserte kan få videre utbytte av slikt. Det er uansett en gedigen misforståelse å tro at visuelle uttrykk ikke kan stimulere og inspirere til musikalske fantasier og opplevelser, faktisk dreier klassisk musikk seg mye om tolkninger av visuelle tegn og instruksjoner.

Ellers er coverne her ofte prydet med portretter av komponist, solist og/eller dirigent. Eller av fotografier av malerier, bygninger og skulpturer fra komponistens samtid. Selv har jeg en vakker vinylboks med musikk av Anton von Webern. På forsiden av boksen, som jeg er svært glad i, finner du et fotografi av et maleri av Wassily Kandinsky. Vi finner både Kandinsky og Webern, historisk sett, under overskriften Der Blaue Reiter, men her er jeg enig i at det dreier seg mer om eierglede og bonus, enn om Kandinskys maleri som en betydningsfull og uatskillelig del av verket. Vi skal imidlertid ikke lengre enn til en moderne klassisker som Patti Smiths Horses, før vi finner svært tette forbindelser mellom verkets visuelle og musikalske uttrykk. Den bakenforliggende historien har for øvrig Patti Smith selv gjort utførlig rede for.

Jeg tror ikke jeg forveksler samle- og eiergleden med gleden over musikk, i hvert fall ikke hele tiden. Et fint cover blir ikke mindre fint av å finnes utelukkende på et bibliotek eller i et offentlig arkiv. Man kan ha det vanvittig gøy med musikk, uten covere innenfor rekkevidde. Hva jeg har forsøkt å ta til motmæle mot er forsøkene på å forsimple og forvrenge etter mitt skjønn verdifulle sider ved musikk. Ja, det virker kanskje gammeldags og sidrumpa, men det for så være.

 

[baluba]

Noen forveksler samle- og eierglede med gleden over musikk. For meg, som de siste årene har hørt klassisk halvparten av tiden, er det rart å legge så stor vekt på teksturen i et cover. Det er andre årsaker til at det er litt problematisk med klassisk og HDD, for svært få verk er i sin tid laget for å leveres sammen med en spesiallaget visuell innpakning. Mange plater har flotte cover, men de er i beste fall en bonus.
KLIPP

Innenfor klassisk musikk er nok forbindelsene mellom coverkunst, komposisjon og musisering mer tilfeldige og utydelige, men også her finnes det svært fine og interessante ting.
Se f.eks. URL: http://www.soundfountain.com/amb/classiquereview.html

Det er uttrykk for en misforståelse å forbinde musikk utelukkende med lyd. De store mesterne komponerte musikk med visuelle virkemidler. Musikk ble til dels nedskrevet og til dels tradert. En del plateomslag har faksimiler av deler av håndskrevne partiturer, men kunnskapen omkring kalligrafi og notasjon er hos det store publikum for dårlig til at andre enn helt spesielt interesserte kan få videre utbytte av slikt. Det er uansett en gedigen misforståelse å tro at visuelle uttrykk ikke kan stimulere og inspirere til musikalske fantasier og opplevelser, faktisk dreier klassisk musikk seg mye om tolkninger av visuelle tegn og instruksjoner.

Ellers er coverne her ofte prydet med portretter av komponist, solist og/eller dirigent. Eller av fotografier av malerier, bygninger og skulpturer fra komponistens samtid. Selv har jeg en vakker vinylboks med musikk av Anton von Webern. På forsiden av boksen, som jeg er svært glad i, finner du et fotografi av et maleri av Wassily Kandinsky. Vi finner både Kandinsky og Webern, historisk sett, under overskriften Der Blaue Reiter, men her er jeg enig i at det dreier seg mer om eierglede og bonus, enn om Kandinskys maleri som en betydningsfull og uatskillelig del av verket. Vi skal imidlertid ikke lengre enn til en moderne klassisker som Patti Smiths Horses, før vi finner svært tette forbindelser mellom verkets visuelle og musikalske uttrykk. Den bakenforliggende historien har for øvrig Patti Smith selv gjort utførlig rede for.

Jeg tror ikke jeg forveksler samle- og eiergleden med gleden over musikk, i hvert fall ikke hele tiden. Et fint cover blir ikke mindre fint av å finnes utelukkende på et bibliotek eller i et offentlig arkiv. Man kan ha det vanvittig gøy med musikk, uten covere innenfor rekkevidde. Hva jeg har forsøkt å ta til motmæle mot er forsøkene på å forsimple og forvrenge etter mitt skjønn verdifulle sider ved musikk. Ja, det virker kanskje gammeldags og sidrumpa, men det for så være.

 

[Affern]

Noen forveksler samle- og eierglede med gleden over musikk. For meg, som de siste årene har hørt klassisk halvparten av tiden, er det rart å legge så stor vekt på teksturen i et cover. Det er andre årsaker til at det er litt problematisk med klassisk og HDD, for svært få verk er i sin tid laget for å leveres sammen med en spesiallaget visuell innpakning. Mange plater har flotte cover, men de er i beste fall en bonus.
KLIPP

Ellers er coverne her ofte prydet med portretter av komponist, solist og/eller dirigent. Eller av fotografier av malerier, bygninger og skulpturer fra komponistens samtid. Selv har jeg en vakker vinylboks med musikk av Anton von Webern. På forsiden av boksen, som jeg er svært glad i, finner du et fotografi av et maleri av Wassily Kandinsky. Vi finner både Kandinsky og Webern, historisk sett, under overskriften Der Blaue Reiter, men her er jeg enig i at det dreier seg mer om eierglede og bonus, enn om Kandinskys maleri som en betydningsfull og uatskillelig del av verket. Vi skal imidlertid ikke lengre enn til en moderne klassisker som Patti Smiths Horses, før vi finner svært tette forbindelser mellom verkets visuelle og musikalske uttrykk. Den bakenforliggende historien har for øvrig Patti Smith selv gjort utførlig rede for.

Ja, du får ha meg unnskyldt for at jeg på en så omstendelig måte sa meg langt på vei enig.

Akkurat dette bildet av Kandinsky passer jo særdeles fint da, siden det er rundt, og har tittelen In the Black Circle (Im schwarzen Kreis). Det er lett å assosiere form og tittel med de svarte og runde tingene man kan finne inne i boksen, selv om bildet ikke ble malt med nettopp denne boksen for øye.

Se URL: http://www.worldgallery.co.uk/art-print/In-the-Black-Circle,-1923-133762.html

Det er forresten en ting til som er interessant i denne forbindelse, men som du sikkert vil mene bringer meg enda lengre ut på viddene. Det begynner med et sitat fra Wikipedia:

"They believed in the promotion of modern art; the connection between visual art and music; ... ."

Kilde: URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Der_Blaue_Reiter

Så kan vi si; at det finnes knapt eksempler på andre former for kunstverk, med tettere forbindelser mellom billedkunst og musikk, enn plater med gode covere. Der Blaue Reiter hadde nok bare anelser om hva som skulle komme, men Captain Beefhearts vinylutgave av Shiny Beast, kan være et eksempel på et verk med tette forbindelser mellom det synlige og det hørbare. Det er snakk om en kunstner som her har utfoldet seg på mange plan. Selvsagt, kan en lukke øynene og høre musikken for seg. Selvsagt, kan en lese diktene på innercoveret, alene og i ro og mak. Selvsagt, kan en ramme inn bildet av pennetegningen, og henge dette bildet på veggen, men her finnes opprinnelig både musikk, tekster og bilder i kunstnerisk forening, samlet i ett verk. Hvem tør si at billedkunsten var mindre viktig for kapteinen, enn ordene og musikken?

 

[Affern]

KLIPP
Jeg setter veldig stor pris på mye av det som Bowie har gjort, som artist på alle måter. Men han er jo også en av dem som har vært en pioner i bruk av nye media for formidling av musikk, film, bilder og kunst og er vel kanskje den siste som ville ønske seg tilbake til tiden da musikken var fanget på plastdiskene. Første store artisten som jeg vet om som har holdt konsert inne i et dataspill.
KLIPP

Det er helt klart mye futurisme hos Bowie, men han forkaster og ignorerer ikke alt gammelt, enten det nå er svart/hvitt-filmer med Greta Garbo, eller musikk og tekst fra før krigen, av Brecht og Weill. Han er til og med glødende interessert i noe så urgammeldags som maleri, som blant annet ble benyttet av Guy Peellaer under arbeidet med omslaget til Diamond Dogs, og av ham selv under arbeidet med omslaget til 1.Outside.

Jeg kan altså ikke forstå hvorfor det ene må utelukke det andre.

Det går an å ha både plater i hylla, og en stor skjerm på veggen. Jeg selv har dette, om enn skjermen ikke lenger er så veldig stor. Den største tok nemlig guttungen med seg da han flyttet.

Jeg ser ingen motsigelse i det å ha både iPad og plater i hylla. Jeg selv har dette. Jeg kan spille musikk fra et bibliotek på min iBook, eller hos Spotify, og videre over anlegget. Jeg kan vise bilder og film på skjermen, når jeg måtte ønske dette. Jeg styrer iBook trådløst med min iPad, eller min iPhone.

Jeg ser ikke noe problem i å ha både en gammeldags vinylspiller og en moderne DAC. Jeg selv har begge deler, samt en gammeldags (SA)CD-spiller som er koblet både til DAC og forbi, slik at jeg kan spille SACD når jeg måtte ønske dette.

Disse tingene tar plass, men hverken skjerm på veggen, iBook, iPhone, eller iPad tar plass som går nevneverdig på bekostning av plass til LP og CD. Ja, iPad og de andre tingene koster penger, som kunne ha vært brukt på plater. På den annen side, så er dette ting som jeg har nytte og glede av i tillegg til plater.

Jeg kan som deg finne bakgrunnsinfo på Internett, men jeg forstår ikke hvorfor jeg av den grunn skulle selge eller stue vekk de fine platene mine.

Jeg finner den ikke distraherende, men jeg vil ha den presentert på en annen måte enn gjennom emballagen. Det jeg lenge har ønsket meg som supplement til mitt nåværende avspillersystem er en stor skjerm på veggen som utelukkende viser coverart, animasjoner, videoer og annet som er relatert til innspillingen. En av grunnene til at jeg liker ipaden som kontrollenhet er jo også at den viser coverart og bilder i stort format, samtidig som all den informasjon jeg kan ønske kun er et par skjermtrykk unna siden den også fungerer som en nettleser. Tekster, bio, -grafier, og annen relevant informasjon.

Jeg har med andre ord ingen problemer med å se musikken i relasjon til andre kunstneriske uttrykk, men plate- og CD-cover er veldig langt fra å utnytte det potensiale som ligger her.
KLIPP

Når musikken på ellers gode innspillinger er forvrengt når den presenteres, så er det naturlig å legge skylden for forvrengningen på feil ved avspillingsutstyret, eller mangler ved rommet som musikken avspilles i. Helst vil man rette opp feilen, i det minste sånn noenlunde, hvis man kan. Her tar du imidlertid til orde for med overlegg å forvrenge ellers godt utførte covere, ikke fordi du har spesielt dårlig råd eller bor i en campingvogn, men fordi covere ikke gir deg noe som helst annet enn å være kilder for simple avbildninger på en skjerm. Forstå det den som kan.

Hva du ønsker deg er ikke hva artistene/utgiverne kunne og ville gi. Hva de kunne og ville gi (deres potensiale) var plater med mer eller mindre gode og dårlige plateomslag. Du vil ikke ha slike plater. Hva du så vil ha isteden, har bare et snev av likhet med slike plater. Du vil ha løsrevne lydfiler, og forvrengte og glatte bilder på en skjerm, omformet i ditt bilde. Jeg syns det er synd, men jeg forstår jo at jeg ikke klarer å få deg på bedre tanker.

 

[Gjestemedlem]

Så kan vi si; at det finnes knapt eksempler på andre former for kunstverk, med tettere forbindelser mellom billedkunst og musikk, enn plater med gode covere. Der Blaue Reiter hadde nok bare anelser om hva som skulle komme, men Captain Beefhearts vinylutgave av Shiny Beast, kan være et eksempel på et verk med tette forbindelser mellom det synlige og det hørbare. Det er snakk om en kunstner som her har utfoldet seg på mange plan. Selvsagt, kan en lukke øynene og høre musikken for seg. Selvsagt, kan en lese diktene på innercoveret, alene og i ro og mak. Selvsagt, kan en ramme inn bildet av pennetegningen, og henge dette bildet på veggen, men her finnes opprinnelig både musikk, tekster og bilder i kunstnerisk forening, samlet i ett verk. Hvem tør si at billedkunsten var mindre viktig for kapteinen, enn ordene og musikken?

Det var nok slik en gang. 70-tallet var en gylden tidsalder for slike verk. I en tidsalder da vinyl var hovedkilden til musikalske hjemmeopplevelser var det naturlig for kreative musikkunstnere å gjøre mye ut av sine utgivelser. I dag er det litt som å betrakte hulemalerier.

Men vinylen er jo ikke død, og den har jo en egenskap som ikke de digitale mediene har. Den lar seg ikke kopiere, duplisere eller streame, slik at hvis man vil ha denne pakken må man selv kjøpe den. Denne egenskapen gjør jo at mediet vil overleve lenge ennå, lenge etter at CD er dødt som medium.

Så vinyl er jo derfor ingen motsetning til elektronisk distribusjon og avspilling. Det som mer og mer mister verdien er jo alle de intetsigende CDene med et minimalistisk ark i en jewelcase (som de aller aller fleste utgivelsene faktisk er). Hvis dette unødvendige mellomskiktet forsvinner vil jo begge de to gjenværende alternativene være mer farbare. Når den digitale verden går mer og mer mot bibliotektstilgang og streaming vil jo alternativene med de kunstneriske pakkeløsningene i vinylens verden også bli fremmet som alternativ. Denne utviklingen i den digitale verden vil derfor kunne styrke og fremme vinylen som et levelig alternativ for dem som vil utgi stykkprismusikk og kunstneriske samlepakker.

Vinn vinn-situasjon med andre ord.

 

[baluba]

Vel vel, jeg gleder meg i alle fall like mye over musikk nå som for ti år siden. Nei, jeg gleder meg faktisk mer i dag. Tidene da jeg lå på gulvet og finleste coveret døde ut før jeg sluttet å kjøpe vinyl. Men heldigvis er vi alle forskjellige.

Jeg ser forresten ikke noe galt i at cd-cover er små. Alle formater kan brukes til visuelle uttrykk, men det er klart at det samme som fungerer på en stor lp fungerer ikke nødvendigvis på en liten cd. Men å påstå at store formater er bedre i utgangspunktet enn små synes jeg er feil.

 

[Gjestemedlem]

Hva du ønsker deg er ikke hva artistene/utgiverne kunne og ville gi. Hva de kunne og ville gi (deres potensiale) var plater med mer eller mindre gode og dårlige plateomslag. Du vil ikke ha slike plater. Hva du så vil ha isteden, har bare et snev av likhet med slike plater. Du vil ha løsrevne lydfiler, og forvrengte og glatte bilder på en skjerm, omformet i ditt bilde. Jeg syns det er synd, men jeg forstår jo at jeg ikke klarer å få deg på bedre tanker.

Jeg kan se hva du sikter til når det gjelder ny avspilling av de gamle utgivelsene som originalt kun kom på vinyl lenge før den digitale tidsalder. Men alle de samme argumentene du fremsetter her kan jo brukes mot CDer og andre diskettformater. Det er jo bare datafiler på de også. Originalutgivelsene vil jo alltid da være LPene.

Men den digitale distrubusjonen har jo også et utrolig mye større potensiale for presentasjon av tilleggsmateriale til musikken for dem som ønsker det. For meg er kvaliteten på den lydmessige reproduksjonen det aller vesentligste. Jeg finner uttrykk som "løsrevne lydfiler" ganske meningsløse. De "løsrevne filene" er jo musikken, og det er musikken som er det det handler om. Gremmer du deg over å høre en låt på radioen fordi du ikke kan holde platecoveret i hånden mens du lytter? Det er jo ikke nødvendig å bundle musikken med alskens tilleggsdilldall.

Musikk er et lydfenomen og alle de nødvendige bildene dannes inne i hodet når man lytter, på samme måte som man som voksen stort sett leser bøker uten illustrasjoner og tegninger. Hjelpemidlene til å se musikken og musikerne ligger i et veldig godt hifi-anlegg og ikke i hefter, bokser, plakater, små plastfigurer, og gilde pappesker.

 

[pedal]

Jeg setter veldig stor pris på mye av det som Bowie har gjort, som artist på alle måter. Men han er jo også en av dem som har vært en pioner i bruk av nye media for formidling av musikk, film, bilder og kunst og er vel kanskje den siste som ville ønske seg tilbake til tiden da musikken var fanget på plastdiskene. Første store artisten som jeg vet om som har holdt konsert inne i et dataspill.

En smule ironisk at du fremhever David Bowie i denne tråden. Jeg tror nok ikke Bowie gjengjelder kjærligheten like sterkt til de av hans fans som laster ned ulovlig. Bowie diskonterte i 1995 sitt fremtidige platesalg i obligasjonsmarkedet, hvor hele forutsetning er at folk faktisk fortsetter å betale for musikken hans. Link: Bowie Bond

 

[Gjestemedlem]

Jeg setter veldig stor pris på mye av det som Bowie har gjort, som artist på alle måter. Men han er jo også en av dem som har vært en pioner i bruk av nye media for formidling av musikk, film, bilder og kunst og er vel kanskje den siste som ville ønske seg tilbake til tiden da musikken var fanget på plastdiskene. Første store artisten som jeg vet om som har holdt konsert inne i et dataspill.

En smule ironisk at du fremhever David Bowie i denne tråden. Jeg tror nok ikke Bowie gjengjelder kjærligheten like sterkt til de av hans fans som laster ned ulovlig. Bowie diskonterte i 1995 sitt fremtidige platesalg i obligasjonsmarkedet, hvor hele forutsetning er at folk faktisk fortsetter å betale for musikken hans. Link: Bowie Bond

Det var vel ikke jeg som trakk frem David Bowie, men han er interessant i denne sammenhengen. Kanskje mest fordi hans visjoner om hvordan musikkavspillingen arter seg er stikk motsatt av de gammeldagse Lpene og diskettene, enkeltfilene på ipoder etc. Alle artister ønsker betaling for musikk, men det er forskjellige modeller for hvordan dette kommer til å foregå i fremtiden. Det at vi nå går bort fra stykkprisbetaling til å betale for bibliotekstilgang er et viktig element her. Dette vil gjøre hele debatten om nedlasting unødvendig, for det vil snart ikke være noen grunn til å laste ned noe eller lagre det lokalt.

Denne artikkel kan jo få illustrere det:

Min uthevelse fra første avsnitt, sitatet fra Bowie er spesielt interessant å merke seg.

http://www.guardian.co.uk/technology/2010/feb/21/the-networker-john-naughton

Why Bowie and the Grateful Dead are the web's real visionaries

If you want to know our online future, ask a musician


John Naughton
The Observer, Sunday 21 February 2010

Psst: want to know the future of cyberspace? You could try asking a rock star. Why? Well, some of them have turned out to be perceptive futurologists. Eight years ago, for example, David Bowie said this to a New York Times reporter: "I don't even know why I would want to be on a label in a few years because I don't think it's going to work by labels and by distribution systems in the same way. The absolute transformation of everything that we ever thought about music will take place within 10 years, and nothing is going to be able to stop it. I'm fully confident that copyright, for instance, will no longer exist in 10 years, and authorship and intellectual property is in for such a bashing."

Bowie then went on to make one of the most perceptive observations anyone's ever made about our networked world. Music, he said, "is going to become like running water or electricity". To appreciate the significance of this, remember that he was speaking in 2002, a year after Apple unleashed the iPod on an unsuspecting world. At the time, millions of people were transfixed by the idea that they could carry their entire music collections around with them in a tiny device. But Bowie perceived that this blissful state might just be transitory– that iPod users were, in fact, the audio equivalent of travellers to primitive countries who carry bottled water because public supplies are unreliable or unsafe. In a comprehensively networked world, Bowie surmised, people would eventually become more relaxed about carrying their supplies of bottled music: when they needed it, they would just get it streamed from the network.

Six years later came the launch of Spotify, an astonishing service which streams music with very little buffering delay, and which has become so successful that it eventually had to close subscriptions to its free (i.e. ad-supported) service. Admission is now strictly by invitation only, but paid subscriptions are, as you might expect, readily available. Anyone who has used Spotify will instantly recognise the perceptiveness of Bowie's insight all those years ago.

Music has been one of the most powerful drivers of internet development because, after alcohol and sex, it's probably the thing young people value most. And when people want something that badly, then they will get it one way or another. The record labels spent nearly two decades pretending that the net didn't exist. They persisted with a business model based on plastic discs which made it unprofitable to supply individual tracks. But the demand for tracks endured – and eventually a peer-to-peer file-sharing service called Napster made tracks available to anyone with a PC and an internet connection. The result shattered the industry, leaving it utterly dependent on a computer company – Apple – which found a way of legally supplying tracks.

Now spool forward again to today, when the angst du jour is how to get people to pay for online "content". Once again, the most perceptive insight may come from the music business – specifically from an iconic 60s band, the Grateful Dead, whose archives have recently been donated to the University of California at Santa Cruz. Marking the event in a recent article in The Atlantic, author Joshua Green reminded us of how the Dead pioneered ideas and practices that are only now being reluctantly embraced by corporate America. "One was to focus intensely on its most loyal fans," Green observes. The band "established a telephone hotline to alert them to its touring schedule ahead of any public announcement, reserved for them some of the best seats in the house, and capped the price of tickets". He adds: "Only in the 1980s, faced with competition from Japan, did American CEOs and management theorists widely adopt a customer-first orientation."

Quite so. More significantly, though, the Grateful Dead decided that they wouldn't try to stop people making bootleg recordings of their concerts, figuring that what they lost in royalties would be more than compensated for by being more widely known, and by the resulting sales of merchandise. It turned out that they were right. The band anticipated by decades the "Freemium" business model now being touted by expensive managerial gurus. Stand by for a best-selling business book entitled Management Secrets of the Grateful Dead. And if you want to know the future, ask a musician.


----

Med andre ord, jeg ser ikke helt den ironien du mener å ha fått øye på.

 

[erato]

En god artikkel om det som kan gå tapt i denne verden av Spotifys og nedlastinger:

http://www.lafolia.com/archive/brandt/brandt201108openletter.html

"The indies and artists need your support. If the business tilts more toward the Spotifys, Napsters and the ever prevalent illegal free downloads, then the indies will start to disappear and the artists may be waiting tables for the rest of their lives."

 

[nb]

Når det skrives businessbøker i fremtiden om hva internett gjorde med ymse bransjer tipper jeg plate- og filmindustrien kommer til å komme relativt dårlig ut. Platebransjen verst selvsagt, men det er nok mest fordi film tar mye mer plass og krever mye mer båndbredde å laste ned. At det har tatt et tiår å få stablet noe som funker tilfredsstillende på bena som Spotify og iTunes er helt utrolig. Og symptomatisk er det noen utenforstående som hadde konseptene som funker.

Man skal ha hatt øynene rimelig godt knepet igjen de siste årene for å tro at det er mulig å selge CDer til 169 kroner stykket i store mengder

Slik går det gjerne når man klamrer seg fast til en antikvarisk forretningsmodell. Ser for øvrig ut som den norske bokbransjen prøver hardt å gjøre de samme feilene.

Dette vil selvsagt ikke bare være av et gode. Mangfoldet kan bli mindre. Det kan også bli større. Musikkindustrien kan transformeres hit eller dit. Time will sjåvv.

 

[Affern]

Så kan vi si; at det finnes knapt eksempler på andre former for kunstverk, med tettere forbindelser mellom billedkunst og musikk, enn plater med gode covere. Der Blaue Reiter hadde nok bare anelser om hva som skulle komme, men Captain Beefhearts vinylutgave av Shiny Beast, kan være et eksempel på et verk med tette forbindelser mellom det synlige og det hørbare. Det er snakk om en kunstner som her har utfoldet seg på mange plan. Selvsagt, kan en lukke øynene og høre musikken for seg. Selvsagt, kan en lese diktene på innercoveret, alene og i ro og mak. Selvsagt, kan en ramme inn bildet av pennetegningen, og henge dette bildet på veggen, men her finnes opprinnelig både musikk, tekster og bilder i kunstnerisk forening, samlet i ett verk. Hvem tør si at billedkunsten var mindre viktig for kapteinen, enn ordene og musikken?

Det var nok slik en gang. 70-tallet var en gylden tidsalder for slike verk. I en tidsalder da vinyl var hovedkilden til musikalske hjemmeopplevelser var det naturlig for kreative musikkunstnere å gjøre mye ut av sine utgivelser. I dag er det litt som å betrakte hulemalerier.

Ny teknologi gir rom for nye, alternative måter å skape og kommunisere på. Er du musiker i dag, så kan du gi avkall på coverets virkemidler, hvis du vil. Du kan publisere utelukkende på nettet, om du ønsker dette. Du kan knytte musikk utelukkende til video, eller til digitale stillbilder. Dette betyr ikke at artister, som ikke kun publiserer på Internett, er huleboere. Det betyr heller ikke at mesterverk fra 1970-tallet bør betraktes utelukkende som arkeologisk materiale. Her har du igjen misforstått, dersom du mener det ene må utelukke det andre, at det nye med nødvendighet må erstatte det gamle.

 

[Gjestemedlem]

Ny teknologi gir rom for nye, alternative måter å skape og kommunisere på. Er du musiker i dag, så kan du gi avkall på coverets virkemidler, hvis du vil. Du kan publisere utelukkende på nettet, om du ønsker dette. Du kan knytte musikk utelukkende til video, eller til digitale stillbilder. Dette betyr ikke at artister, som ikke kun publiserer på Internett, er huleboere. Det betyr heller ikke at mesterverk fra 1970-tallet bør betraktes utelukkende som arkeologisk materiale. Her har du igjen misforstått, dersom du mener det ene må utelukke det andre, at det nye med nødvendighet må erstatte det gamle.

Tror ikke vi er så veldig uenige her. Jeg har ingen problemer med at mange vil oppleve de gamle utgivelsene på den måten de var tiltenkt den gangen. Det gir om ikke annet en autentisitet over det hele. Men samtidig er vi kommet i en situasjon i dag der dette ikke lenger er tilfelle, og da blir eventuelle vinylutgivelser for det meste ikke lenger originaluttrykket men en kuriositet for retrohipstere, samlere og en liten nisje med audiofile med gode vinylrigger.

Jeg ser derfor heller ingen motsetning i disse to retningene. De står ikke i veien for hverandre. Det er absolutt fullt mulig at musikken i det digitale domene vil flyte myer friere enn tidligere, og der det er selve tilgangen man betaler for og ikke stykkpris på tilgang til musikksnuttene. Samtidig kan man stille behovene for de fysiske samlerne, emballageentusiastene og dem som finner det underlig å måtte forholde seg til musikk uten tekniske hjelpemidler.

Det er også en seiglivet myte at musikerne ikke kan tjene penger på dette.

http://www.bt.no/bergenpuls/media/No-tener-dei-endeleg-pengar-p-Spotify-2539932.html

Disse mytene har nok mest sammenheng med irrelevante måter å telle på. De ser utelukkende på antall aspillinger på både gratisk og betalvariantene og deler på utbetalingern og forundres over at dette er lavt.

Det som er en relevant måte å regner på er å ta de pengene som betalingskundne legger igjen og fordele dette på de låtene og albumene de spiller av. Når etableringsfasene fases ut og abonnementsversjonene tar over så vil man få mer reelle tal og ikke slike meningsøse fantasitall som noen har operert med til nå. Siste er jo som å se på tonoavgiften på en avpilling på radio, gange denne opp med antall som har radioen på og komme frem til at de bare tjener en bitteliten flis på hver som hører sange, og så finne frem kalkulatoren og gangen opp hvor mye de hadde tjent hvis alle disse hadde kjøpt CDen deres i stedet. :-\

 

[Affern]

Hva du ønsker deg er ikke hva artistene/utgiverne kunne og ville gi. Hva de kunne og ville gi (deres potensiale) var plater med mer eller mindre gode og dårlige plateomslag. Du vil ikke ha slike plater. Hva du så vil ha isteden, har bare et snev av likhet med slike plater. Du vil ha løsrevne lydfiler, og forvrengte og glatte bilder på en skjerm, omformet i ditt bilde. Jeg syns det er synd, men jeg forstår jo at jeg ikke klarer å få deg på bedre tanker.

Jeg kan se hva du sikter til når det gjelder ny avspilling av de gamle utgivelsene som originalt kun kom på vinyl lenge før den digitale tidsalder. Men alle de samme argumentene du fremsetter her kan jo brukes mot CDer og andre diskettformater. Det er jo bare datafiler på de også. Originalutgivelsene vil jo alltid da være LPene.

Jeg er enig i at det finnes skuffende mange dårlige CD-covere, men gudene skal vite at det finnes minst like mange dårlige LP-covere. I stedet for å avskrive CD på grunn av dette mediets dårlige prestasjoner, hilser jeg dette mediet hjertlig velkommen ved å glede meg over de gode eksemplarene. Ti millioner mislykkede CD-covere gjør ikke f.eks. Tom Waits sin orphans (limited edition) til en intetsigende og overflødig utgivelse. Det finnes dessuten eksempler på CD-utgivelser som man kan mene er mer vellykkede enn sine originale forelegg. Selv syns jeg f.eks. CD-utgaven av Ogden's Nut Gone Flake, den utgaven som er helt konkret utformet som en boks fin tobakk, er et eksempel på en intensjon om design, som måtte vente på et nytt medium før den ble skikkelig realisert. Men, igjen; det ene utelukker ikke det andre, det går an å ha både LP og CD, og for den saks skyld; se filmsnutter med Small Faces på YouTube.

Jeg er altså enig med baluba i at smått kan være godt, og iblant bedre, ikke minst der CD-en ikke engang finnes som vinyl. Selv der jeg allerede har vinyl, har jeg også iblant anskaffet CD. Fisherman's Blues av Waterboys ble kjøpt da denne i sin tid kom. I mange år hadde jeg denne kun på vinyl, men i dag har jeg likevel i tillegg en fin utgave (collectors edition) på CD.

Men den digitale distrubusjonen har jo også et utrolig mye større potensiale for presentasjon av tilleggsmateriale til musikken for dem som ønsker det. For meg er kvaliteten på den lydmessige reproduksjonen det aller vesentligste. Jeg finner uttrykk som "løsrevne lydfiler" ganske meningsløse. De "løsrevne filene" er jo musikken, og det er musikken som er det det handler om. Gremmer du deg over å høre en låt på radioen fordi du ikke kan holde platecoveret i hånden mens du lytter? Det er jo ikke nødvendig å bundle musikken med alskens tilleggsdilldall.

I stedet for å se fysiske covere som bonus, så kan man se alt tilleggsmaterialet på Internett, som bonus.

Jeg hører gjerne på radio, men jeg er veldig klar over at det som regel dreier seg om løsrevne låter. Det hender at jeg hører en løsreven låt på radio, fra et album jeg har stående i hylla, for så å finne fram dette, og så spille verket i sin helhet. Snarere enn å gjøre meg gram i hu, så funker radioen da inspirerende. Hva som kan gjøre at jeg gremmer meg, er hensynsløs journalistikk, der programledelsen ødelegger en stemning ved med skvalder å bryte inn i en låt, eller kutter en låt før denne er fullført, eller hekter masete reklame på en ellers fin låt. Dette er former for å løsrive og mishandle som jeg setter lite pris på.

Musikk er et lydfenomen og alle de nødvendige bildene dannes inne i hodet når man lytter, på samme måte som man som voksen stort sett leser bøker uten illustrasjoner og tegninger. Hjelpemidlene til å se musikken og musikerne ligger i et veldig godt hifi-anlegg og ikke i hefter, bokser, plakater, små plastfigurer, og gilde pappesker.

Musikk er ikke kun lyd, det er like mye stemning, både i forventningen før, og i stillheten etterpå.

Musikere som vil at du skal oppfatte musikk som utelukkende et lydfenomen, gir avkall på alt som heter show og konserter, de forsyner ikke musikken med covere, video, eller digitale stillbilder. Slike musikere finnes, kanskje, innenfor samtidsmusikken, men de er i så fall uhyre sjeldne, og de har knapt noe publikum å snakke om. Helt konsekvente kan slike musikere også vanskelig være, siden man i tillegg til lydene må ha et minimum av fysisk substans, som kan fungere som lydenes kilde/opphav.

Det er ikke likegyldig om musikken kommer som en følge av at du har håndtert et cover med en plate i, eller er en følge av et fingertapp på en iPad. De fysiske coverne har den funksjon at de kan sette en i en særlig stemning, enkelte av oss kan bli rent andektige når vi finner fram en riktig godbit fra hylla. Fra psykologien vet vi at omgivelsene spiller en stor rolle for hvordan personer, gjenstander, lukter og/eller lyder oppleves. En stue med en hylle eller tre fulle av plater kan være et trivelig rom å oppholde seg i. En slik stue kan for en gjest være et spennede rom å utforske, kan være et godt rom å høre musikk i. Jeg ser ingen grunn til å fylle stua utelukkende med kalde skjermer, bortgjemte harddisker, elegante høyttalere og smarte fjernkontroller.

Nå vet jeg jo ikke hva slags bøker du leser, men fleste bøkene jeg selv leser har faktisk omslagsbilde, iblant meget bra sådanne. Det tør være tilstrekkelig å nevne Peter Haars, som et eksempel på en dyktig illustratør. Iblant har forfatteren selv hatt en avgjørende finger med under produksjonen av omslaget, iblant finner vi tette bånd mellom illustratør og forfatter, iblant er er det snakk om en og samme kunstner. I storselgeren Min Kamp av Karl Ove Knausgård opptrer illustratøren til og med som en hovedfigur i romanteksten. Jeg har ellers ikke noe imot bøker uten bilder, eller musikk uten cover. Hva jeg har imot, er forsøkene dine på å forringe bøker som har bilder, og plater som har ordentlige covere.

 

[Affern]

En smule ironisk at du fremhever David Bowie i denne tråden. Jeg tror nok ikke Bowie gjengjelder kjærligheten like sterkt til de av hans fans som laster ned ulovlig. Bowie diskonterte i 1995 sitt fremtidige platesalg i obligasjonsmarkedet, hvor hele forutsetning er at folk faktisk fortsetter å betale for musikken hans. Link: Bowie Bond

Det var vel ikke jeg som trakk frem David Bowie, men han er interessant i denne sammenhengen. Kanskje mest fordi hans visjoner om hvordan musikkavspillingen arter seg er stikk motsatt av de gammeldagse Lpene og diskettene, enkeltfilene på ipoder etc. Alle artister ønsker betaling for musikk, men det er forskjellige modeller for hvordan dette kommer til å foregå i fremtiden. Det at vi nå går bort fra stykkprisbetaling til å betale for bibliotekstilgang er et viktig element her. Dette vil gjøre hele debatten om nedlasting unødvendig, for det vil snart ikke være noen grunn til å laste ned noe eller lagre det lokalt.

Denne artikkel kan jo få illustrere det:

Min uthevelse fra første avsnitt, sitatet fra Bowie er spesielt interessant å merke seg.

KLIPP

John Naughton
The Observer, Sunday 21 February 2010

Psst: want to know the future of cyberspace? You could try asking a rock star. Why? Well, some of them have turned out to be perceptive futurologists. Eight years ago, for example, David Bowie said this to a New York Times reporter: "I don't even know why I would want to be on a label in a few years because I don't think it's going to work by labels and by distribution systems in the same way. The absolute transformation of everything that we ever thought about music will take place within 10 years, and nothing is going to be able to stop it. I'm fully confident that copyright, for instance, will no longer exist in 10 years, and authorship and intellectual property is in for such a bashing."

KLIPP

Med andre ord, jeg ser ikke helt den ironien du mener å ha fått øye på

Det var jeg som først trakk fram Bowie, om enn konteksten var en noe annen. Ironien består imidlertid så lenge en vet at Bowie-skiver få år etter at denne uttalelsen fra Bowie falt, ble forsynt med CDS (Cactus Data Shield). Dette er en form for destruktiv kopibeskyttelse vi skal være glade for at ikke slo skikkelig igjennom. Så kan en kanskje finne en eller annen uttalelse som viser at den framsynte Bowie selv var imot å få skivene beskyttet, at han bare var et hjelpeløst offer for antikvarisk juss til beskyttelse av antikvariske forretningsmodeller. Det er ikke viktig. Det som er viktig er at lovbestemte rettigheter respekteres, og at Bowie selv fant seg i jussen.

Det bør stå en artist fritt om artisten vil alliere seg med et selskap, og om artisten ønsker å ta betalt for det artisten selv eventuelt skaper. Det må være lov for en gruppe som Grateful Dead å være generøs overfor fansen. Ingen her vil ta til orde for å forby gratiskonserter, peace and love, både på jorden og i himmelen. Men, det er urimelig å forlange at alle skal være som Grateful Dead, og mene at dersom artisten ikke er som Grateful Dead, så har artisten seg selv å takke for at det begås lovbrudd i form av bootleg og ulovlig nedlasting. Den kampanjen som drives for å legge skylden for ulovlig nedlasting på rettighetshaverne selv er mildt sagt usmakelig.

 

[Gjestemedlem]

Sympatisk gjeng disse kommersielle "rettighetsinnhaverne". Her er veien det går hvis politikerne legger seg på kne for industrien og ignorerer rettighetene og friheten til sine innbyggere. Det er viktig at vanlige mennesker viser sin avsky og motstand mot denne rettighetesindustrien, og motarbeider dem på alle anstendige måter.

http://www.teknofil.no/artikler/aa_synge_en_sang_paa_youtube_kan_gi_fem_aars_fengsel/99287

Å synge en sang på YouTube kan gi fem års fengsel

Kontroversielt lovforslag i det amerikanske senatet.

Amatørmessige coverversjoner av kjent musikk er et omfattende fenomen på YouTube. Brukere som BeenerKeeKee19952 eller norske Catherine Marjorie Solumsmo – med sin særegne utgave av The Outhere Brothers-klassikeren Boom Boom Boom – er blant de mange glade amatørene som deler sine sangcovere med hele verden.

All denne virksomheten står i fare hvis et nytt lovforslag går gjennom i det amerikanske senatet. Lovforslag nr 978 stadfester at det vagt definerte begrepet "offentlig fremføring" må tilføyes til listen over kriminelle handlinger på lik linje med kopiering av andres åndsverk.

Dette er med andre ord rettet mot blant annet uautoriserte coverlåter på YouTube, som er en arena for digital, men fremdeles offentlig fremføring.

Fem år i fengsel

I tillegg til selve coversangerne, vil dette også gjelde for personer som viderefører slike streamingvideoer ved lenking, embedding og så videre. Hvis man sprer videoer fra YouTube videre kan man i teorien få opptil fem år i fengsel i USA, hvis forslaget får støtte.

Et slikt forslag reiser en rekke spørsmål: Hvordan skal myndighetene kontrollere slik spredning? Hvordan skal de fange de "kriminelle?" Blir man forbryter hvis man lenker til en video som bryter med opphavsretten på for eksempel Facebook?

 

[erato]

Det finnes visstnok i USA copyright på "Happy Birthday to you", og rettighetshaverne har bla krevd inn lisens fra McDonalds ifm at den blir brukt når det feires bursdagsselskaper. Det var en del presseoppslag på det for noen år siden.

Når det er sagt; det går en grense mellom glad amatørsang og kommersiell utnyttelse av en artists verk. Så lenge det ikke ligger inntekter i å publisere slike snutter på youtube burde artistene se det som hyggelig oppmerksomhet og gratis reklame som selger mere plater. Men jeg ser at det i hvert fall finnes situasjoner hvor grensene amatør/kommersiell ikke akkurat er lette å trekke.