Eg vil slå eit slag for.... ganske mange egentlig

[baluba]

Jeg synes du er en god ambassadør, Townes. Kanskje du kan klare å få folket til å si C&W uten å måtte kremte først også.

 

[Townes]

Det bør være et bra og overkommelig mål baluba

Då eg gikk i 9.klasse hadde eg en kompis som var noen år eldre enn meg og som var i militæret i Bardufoss. En helg han var heme på perm hadde han med seg en cd med et band som skulle vise seg å bli en skjellsettende opplevelse for meg. Det var helt ulikt det meste (alt?) annet eg hadde hørt - grunge var alfa og omega for meg på denne tida, med litt Neil Young og annen gubberock innimellom. Ikkje var de spesielt gode å spelle, og ikkje kunne de synge så veldig reint, i alle fall det kvinnelige innslaget. Men det var noe låtene, vokalen og tekstene eg ble fullstendig satt ut av. Plata het Strange pray tell og bandet var

Dead Moon

Anført av verdens kuleste ektepar Fred & Toody Cole, med Andrew Loomis bak trommene, leverte Dead Moon fra Portland, Oregon noe av det mest hjerteskjærende, intense, ekte og mest poetiske jeg har hørt av rock&roll til dags dato. Musikalsk snakker vi vel strippet til beinet lo-fi rawk&roll, med ene beinet i garagerocken og det andre i folk. Det er helt utrolig hvor mange låter Fred maktet å lage på G-C-D-em uten å repetere seg sjøl Og for noen tekster! Rennesteinspoesi er en klisjè, men det er uansett en passende beskrivelse: Tøfft i trynet ene sekundet, bunnløss fortvilelse det neste, og håpefult og romantisk i det tredje. Fred Cole er en fantastisk låtskriver, en gudebenådet gitarist og en unik vokalist. Det jeg sa over om at han ikke kunne synge er selvsagt bare pølsevev! Toody er eg fortsatt villig til å diskutere hva vokale kvalitetet angår

Omtrent på samme tida som jeg fikk øya opp for dette unike bandet, fikk jeg tilsendt en postordrektalog fra Oschlo som het Wild mind (forøvrig en nokså underholdene lektyre). Her hadde tydeligvis dead moon en stor, stor stjerne, og jeg skaffet meg etterhvert det som var å oppdrive.

Fred har holdt det gående omtrent siden dinosaurene vandret jorden, i en rekke band og konstellasjoner (zipper,the rats og the range rats for å nevne et par) . Noen band har også vært med fruen. Dead moon var historie i 2006 eller thereabouts, men ekteparet Cole er still going strong med Pierced arrows.

Her vier vi imidlertid all oppmerksomhet til det som ble levert som dead moon, og dette er ett av banda du skal ha komplett, og dette er kanskje ikkje dummeste rekkefølge:

Strange pray tell (1992)

Hvorvidt det er den beste, kan kanskje diskuteres, men for meg er den det. Skyldes nok mye at det var denne eg hørte først, men mener fortsatt at dette er den beste og jevneste plata. Her er det kun kongelåter å finne, fra åpningen Fire in the western world, utrolig vakre Can't do that med en solo Eric Clapton kan ta rennefart og drite langt i at han hadde klart å matche, råbarske Going south ("So bring me my whiskey, in the tallest glass") til closeren I hate the blues, er dette en greatest hits samling i mine ører. Et mesterverk!
Lytteprøver

Crack in the system (1994)

Mange holder nok denne som deres beste, og det med god grunn. Åpningen Poor born er en tidløs rock&roll klassiker, med et riff som går rett inn. Obligatorisk på ethvert vorspiel! It's OK er muligens den mest kjente dead moon låta, mye takket være Eddie Vedder's store begeistring for denne, en nokså standard låt på de fleste pearl jam konserter etterhvert. Dessuten er sistelåta Unknown passage en av verdens tøffeste låter ever, nokså nedstrippet med elementer av roots/country i seg. En låt eg til alt overmål har spilt live akustisk. Originalen er best, for å si det veldig pent.
Enda en klassiker.
Lytteprøver

Liveevil (1991)

Etter min oppfatning deres beste live skive. Denne er dobbel og helt strålende. Covere av Johnny Cash og Led Zeppelin for å nevne noe, men beste cover er når Toody synger Can't help falling in love. Hun hadde neppe imponert Jan Fredik Karlsen, men fy faèn så mye bedre enn Maria Haukås Storeng. Høydepunktet på plata er deres egen Walking on my grave, som trolig er min favorittlåt signert Fred Cole. Rock&roll blir ikke mer ekte og kan ikke få mer nerve enn dette. Få i hus!

Lytteprøver

Jess jess. Jeg ville begynt med disse tre. Blir du ikke bitt av dead moon basillen etter disse, ja så vet jeg faktisk ikke min arme råd. Noen vil nok kanskje hevde at det er overkill å ha alt med dead moon, siden det jo ikkje er veldig stor variasjon fra album til album. Det er jo bare tull! Du lar ikkje være å spise indrefilèt fordi du har smakt det før... Skal du imidlertid ta Dead moon stegvis kan du la Trash&Burn og Dead ahead være de to siste du anskaffer deg.

Dead moon har en helt spesiell plass i mitt musikkhjerte, og jeg er utrolig glad for at jeg fikk sett de såpass mange ganger når de var i sitt ess. De var et fantastisk liveband, og noen utrolig sympatiske folk. Det er de forresten fortsatt.

For et par år siden kom det en dokumentar som anbefales på det varmeste. Den heter Unknown passage - The dead moon story, og burde vært pensum i musikkundervisninga på grunnskulen.

 

[ErosLoveking]

Der kom den Townes, fikk litt gåsehud nå.

Føler hele min musikalske identitet ligger i Dead Moon. Min sjelsettende opplevelse var det året jeg bodde i Bergen. Konserten med Dead Moon 1992 er den kvelden jeg aldri glemmer, tror aldri et band før eller siden har sugd tak i meg på samme måte.
Året etter flytta jeg til Oslo, og blant mine mine nye kompiser i tiggerstaden var blant annet mr. Wild Mind, som også var blodfan av DM. Trenger vel ikke nevne at det etterhvert ble mange Dead Moon konserter, 13-14 i tallet. Spesielt de over tre timer lange konsertene deres på Planet Rockall er smått legendariske, to kvelder på rad, ikke et kjedelig sekund. Ingen drakk whiskey som Fred Cole på den tida der. En flaske Jacks i løpet av en konsert. (Heldigvis har de roet konsumet betraktelig)

 

[Townes]

Kan tenke meg de var gull på den tida ja Eros, det var et par år før jeg ble hekta. Første gangen jeg så de på kvarteret gjorde imidlertid utrolig inntrykk. Husker det kostet 30,- å komme inn. Siste gangen jeg så de var høsten 2006 på garage, og det er kanskje den beste konserten eg har sett de. Då var de helt fantastisk. Sett de noen ganger med pierced arrows siden, men det er ikkje helt det samme.

For meg var det Can't do that låta på Strange pray tell, som trolig var the defining moment. En helt utrolig vakker låt, rett og slett. Og den soloen gir meg ståpels den dag i dag.
Holder Fred Cole ansvarlig for en del vonde søndager i mine spede ungdomsår, da jeg apsirerte til samme Jacks konsum en liten stund, med blandet hell...

Wild mind katalogen var forøvrig helt genial, og fungerte som utdanningsinstitusjon for noen kompiser og meg på den tida. "Hvis du ikke liker Mötorhead, kan du umulig ha fått utdelt hjerne". "Hvis du ikke liker ramones, kan du tørke deg sjøl i rævva med denne katalogen" Reine ord for penga...

 

[Townes]

Aftens

Dette VM evenementet har tatt masse tid, men nå er det noen dager fri, så da må man slå et slag for söta bror. En fyr eg har hørt mye på de siste dagene. Vi snakker om Sveriges ekvivalent til Tom Waits (i alle fall tidvis), den strålende trubadur

Lars Demian

b. 1957

Har alltid synes at svensk er et utsøkt språk å synge på, og Demian endrer i alle fall ikke på den oppfatning. Det er primært to plater eg vil trekke fram dersom du er nyfiken på svenskpråklig visesang/singer songwriter, med et lite hint av good ol' Tom Waits.

Man Får Vara Glad Att Man Inte Är Död (1994)

Til salgs på cdon nå til 59,- Bare å få i hus. Dette er en knallskive. Utrolig gode tekster, svært sterke melodier, og eg kledelig lydbilde/produksjon. Pengar, Gammaldansk og Fyllot och Miss World er mine favoritter. For en stund siden lå det en helt sinnsyk vakker versjon av sistnevnte på youtube, men denne er ikke å oppdrive lenger; Demian akkompagnert av en akustisk gitar. En helt fantastisk flott versjon. Det finnes en del andre låter fra samme progam, men denne var i særklasse.
Spotify

Annen låt fra samme program. Ikke dumt dette heller.

Teksten på Pengar er ikke dum den heller, og går så här:

Pengar
Alla vill vi ha en massa pengar Leva flått och göra karriär
Men det är bara dom som inte äger någonting
Som förstår vad livet verkligen är
Ja, det är bara den som inte äger någonting
Som förstår vad livet verkligen är

Det är ingen skam att vara fattig Lever ifrån hand till mun gör slik
Vem skjuter sig för pannan när börsen den går ner
Det gör bara den som är rik
Ja, skjuter sig för pannan när börsen den går ner
Det gör bara den som är rik

Och tänk när alla fattiga på jorden Reser sig och kräver ut sin rätt
Den som inget äger har då inget att förlora
Men den rike han får det inte lätt
Ja, den som inget äger han har inget att förlora
Men den rike han får det inte lätt

En veldig tøff låt, og en veldig tøff tekst.

Den andre plata eg vil trekke fram er

Lycka till (1991)

Åpningen Tur, er vel noe av det næremere noen har vært Tom Waits. Suveren låt. Både gitarer, blåsere og perkusjon sender assosiasjoner mr Waits, selv om de er noe rundere i kantene. Aller best er Häxen, hvor både melodi og tekst er helt priceless. Demian viser at han har humor også, til tross for at det som regel er noe mer alvorlighet å spore i hans tekster. Både Sången om lögnen og Ormtjusarvisa er også verdt å nevne fra denne plata. Vanskelig å finne lytteprøver på internettene, tror denne er oop, og kanskje litt stress å få tak i nå.

Demian har en nokså solid produksjon, men jeg liker disse best. Det meste er av interesse, men jeg synes enkelte av platene lider litt av ukurrant produksjon.
Første plate nevnt her bør være bankers for de fleste. Gromskive

 

[samlanes]

Fantastisk tråd dette du Townes.

Har handlet inn Blue Rodeo,Bobby Bland og Townes,our mother the mountain.
Glimrande musikk alle som ein,og fleire skal det bli.

Mvh.

 

[Townes]

Aftens

Er på singer songwriter kjøret igjen, og i dag har eg snurret noen plater med en utrolig undervurdert fyr. Det er mange av dem i denne sjangeren, men er det noen eg virkelig skulle ønske folk fikk øya opp for (eks. booking hipsters i Bergen ;D), så er det

Slaid Cleaves

b. 1964

Storveis låtskriver med en fabelaktig stemme

For en stemme Mr. Cleaves har! Han synger så klokkerent, så uanstrengt, og med slik en varm og avslappet klang i stemmen, at jeg sliter med å finne bedre vokalister i denne sjangeren. Kombiner denne stemmeprakten med tidvis helt fantastiske americana / alt.country låter med sterke tekster (om enn noe typisk sjangeren), og du har en uslåelig kombinasjon. For fans av Ryan Adams, Steve Earle etc., er dette en mann å sjekke ut sporenstreks.

Mine favoritter er:

Broke down - 2000

Dette burde vært en klassiker og allemanseie. Utgitt samme år som Ryan Adams gav ut Heartbreaker, og om Broke Down kanskje ikke når helt opp til den (kem gjør egentlig det?), så er dette låtskriverkunst av høy rang. Mange knallåter med solide tekster. Cold & Lonely handler om å miste kone og barn, og i Lydia er det dama som mistermann og sønn i en mineulykke. Countrytekster på sitt ypperste med andre ord

De beste låtene for min del er imidlertid åpningskuttet (tittellåta), One good year, den streite countryrockeren Horseshoe Lounge, og story-låta Breakfast in hell, hvor død atter en gang er et sentralt tema. De som er veldig glad i Train-a-comin' plata til Earle (og låter som Mercenary song og Ben McCulloch) vil nok like denne låta

Spotify

Wishbones - 2004

Følger mye i samme tralten som Broke Down. Det starter meget sterkt med tittelkuttet, som har et smart taktskifte på refrenget som fungerer aldeles utmerket, det groover som bare juling. Og sa eg at mannen synger som en Gud? Drinkin days er en annen favoritt, ekvivalenten til Horseshoe Lounge fra Broke Down. "My drinkin days are over, but I'm still trouble bound". Det er med country som med black metal, de har det godt når de har det vondt ;D
Resten av plata holder også mål, men det er mer på det jevne, og høydepunktene står ikke i kø på samme måte som på Broke Down.
Spotify

For the brave and the free - 1993

Tidligere affære dette. Noe mer nedstrippet enn senere utgivelser, men har noen vikrelige perler i Ramblers, Brother's keeper, Danger og Another mans wealth. Sistnevnte en nydelig akustsik sak om det harde livet på landsbygda og å få endene til å møtes

And this is the life that I've chosen
As long as I still got my health
I'd rather sleep on the street, eat my dinner from a dumpster
than to work for another mans' wealth

I min tidlige singer/songwriter skule (sånn ca 19-20 årsalderen), syntes eg sånt var helt fantastisk Slukte lyrikken rått, men syns jo for så vidt at det holder seg den dag i dag.
Tror denne plata er litt vanskelig å få has på i dag, men finner du den et sted er den verdt 1.2 cm hylleplass

Everything you love will be taken away - 2009

Om ikke annet et flott cover og en fantastisk tittel Denne kom i fjor, men er ikke en absolutt nødvendighet. Åpningskuttet Cry, og Hard to believe er innertiere, men ellers er det en del skuldertrekk her. Han synger fortsatt fletta av de fleste, og produksjonen er som alltid kledelig. En kuriositet verdt å nevne er at liner notes her er signert Stephen King.
Spotify

Det er vel de tinga eg har hørt mest på. Foruten en del tidlige plater, som er nokså nedstrippet og akustisk, kom det i 2006 en samling med covere; Unsung. Det er fine ting her også, og kan vel like gjerne anbefales som siste plata.

En fyr det er verdt å stife bekjentskap med dette. Broke Down holdt meg med selskap mange lange høstkvelder for 8-10 år siden. Når bergensregnet pisket rutene og det blåste nordavind fra alle kanter var denne plata gull, og sammen med noe godt skotsk ildvatn ble den alvorlig bra

 

[nb]

.

 

[Townes]

Mornings folks

Singer/songwriter / americana'en rir meg som en mare for tiden. Etter å ha hatt en lengre periode med for det meste soul og jazz snurrende, har det de to siste ukene vært en del "gamle travere" eg har vendt tilbake til, og som har hatt klippekort i spilleren. Den ene er nevnte Slaid Cleaves. En annen svært habil låtskriver og vokalist som har fått mye oppmerksomhet er

Hayes Carll

b. 1978

Unge Hr. Carll, velger å si unge siden han er av samme årgang som undertegnede, har ikke mer enn tre album på baken. Etter mitt kjønn er de to siste obligatoriske i enhver americana samling, og andreplata hans vil eg sågar påstå er en liten juvel.

Little Rock (2005)

Little Rock starter friskt med en kul laid back countryrocker, Wish I hadn't stayed so long. Det finnes ingenting revolusjonerende over dette, men det er bunnsolid håndverk, og de som har sansen for Steve Earle, Robert Earl Keen, Chris Knight etc., vil kunne bifalle dette. Take me away er neste låt ut, og er en enda mer laid back sak. Vakker, vakker roots musikk. Her kommer den smårufsete stemmen til Carll virkelig til sin rett. Sårt, litt raspende og inderlig framført. Igjen; han finner overhodet ikkje opp kruttet på nytt hva akkordprogresjoner og melodier angår, men han vet ka han holder på med. Down the road tonight er først og fremst verdt å nevne grunnet teksten. Gi meg èn annen låt som namedropper Michael Jackson, Dalai Lama og Ray Wylie Hubbard ! "Hiten" på plata er allikevel Hey baby where you've been. Dette går rett hem her i huset (4 åringen syns det er nesten like bra som Dwight'n). Det er twang så det holder, ja, men dama klarer å høre denne låta uten å få anfall. Og det er kanskje det ultimate kvalitetsstempel når vi snakker sjanger som kan minne om country

To perler til må nevnes; rolige Rivertown (co-written med Guy Clark - og som naturligvis sender assosiasjoner derhen, og litt Townes), og den latterlig fine Long way home. Jada, de 4 sentrale akkordene & all that (ref. en annne tråd på hfs), men det er noe med korleis disse kombineres som kan utrette magi. Dette er et slikt tilfelle!
For å "wrap it up"; løp og kjøp, få denne i hus nuh!
Spotify


Trouble in mind (2008)

Også en svært god plate, om enn ikkje like fenomenal som Little Rock. Åpneren Drunken poet's dream er co-written med R.W. Hubbard, og den starter ballet i nokså samme tralten som Little Rock starter. Koool, laid back countryrock. It's a shame (som også er å finne i en annen versjon på debuten) har litt mer driv i seg, og med en liten ekstra finesse her og der, kunne dette ha minnet om Ryan Adams på sitt mest twangy. På Trouble in mind er det Bad liver and a broken heart som må karakteriseres som "hiten". Ofte har jeg lurt på korleis disse folka som "elsker" country, og reiser land&strand rundt i campingbil på alskens festivaler, hadde reagert om de hadde fått servert skikkelig country. De kunne jo kanskje sjekket ut Hayes Carll, med en låt som denne eller Faulkner Street.

Beaumont er en veldig fin sang som også må nevnes her. En veldig flott melodi, med en like flott tekst. Det er såpass flott, at det nesten kan sies å være semi-melankolt
Trouble in mind har 14 låter å by på, noe som ofte (etter mitt kjønn), er et par for mye; det blir fort en og annen uinteressant låt. Det er nok tilfelle her også, sjøl om det meste holder mål og vel så det. Mot slutten kommer det en glimrende Tom Waits cover (enda en versjon av I don't wanna grow up). Og til slutt kommer den morsomme She left me for Jesus, som jeg mener er i ulik versjoner på LP og CD utgave.
Spotify

Debuten Flowers and liquor fra 2002, har eg ikkje hørt like mye på. Det er helt okei, men stemmen er ikkje ferdig utviklet her (trolig ikkje rukket å drikke nok whisky ), og låtene er ikkje så gode etter min mening, sjøl om den har sine stunder. Verdt å gi den en lytt jaffal. Kanskje eg kommer til å gjøre det sjøl ettersom eg er i "sona" for tiden.

 

[Townes]

God efermiddags

Som følge av en vond rygg blir jeg om noen få timer nødt å oppsøke et såkalt treningsstudio og foreta diverse øvelser for å forebygge invaliditet før fylte 40. Om noen av dere har vært i et sånt studio, så er dere kanskje klar over at musikken ikke akkurat står i høysetet på slilke plasser. Sist gang klarte eg å gløyme mp3spilleren før eg gikk, og måtte lide meg gjennom halvannen time med Ibiza musikk. Eneste ordene eg evnet å fange opp var Ibiza og Party. Meget mulig det var hele teksten.

I dag skal den ikkje gløymes, og et band som er bra representert på treningsmp3spelleren er bluespunkduoen

Left Lane Cruiser

Det er en del av disse duoene etter kvert, men få reindyrker bluesen så sterkt (og hardt) som LLC. De har tre album på baken til nå (som eg kjenner til i alle fall), og for de som er svak for skitten garagebluespunk, bør dette gå rett hem. Førsteplata tror eg er litt køddete å få tak i, så nøyer meg med de to siste her


Bring yo' ass to the table - 2008

Trommer og gitar er alt som skal til. Det lover godt allerede med trommegrooven' som åpner plata i Wash it, og når gitaren til Fredrick "Joe" Evans kicker inn like etter, vet du at dette bare er riktig. Rått, intenst, skittent og rett-i-trynet bluespunk av øverste klasse. Det kan minne om en "rå" utgave av tidlig black keys. Det er mye fet slidegitar her, med den "riktige" lyden. Her er det meste av knapper skrudd til 11. Minst. Pork'n'beans har en noe seigere groove, men det funker som juling. i G bob er det faktisk akustiske gitarer å høre, men det swinger som faèn allikevel. Det blir ikke mye mer primitivt enn dette, sjøl om trommingen til Brenn Beck er hakket vanskeligere enn rytmen vi alle lærte i 8.klasse når Knockin' on heavens door skulle øves inn til foreldreavslutninger. Plata er en eneste tut&kjør rollercoaster, og du blir nesten litt sliten etter å ha hørt den fra a-å. Men til trening er det gull
Spotify


All you can eat - 2009

Mer av det samme. Åpneren Crackalacka, kan nesten beskrives som bluespunkens sortmetall 8) Tungt og rått, med et aldeles überfett gitardriv. En låt som får deg til å føle deg tøff. En testosteron-booster rett og slett. Det blir ikkje mye svakere i neste låt, Hillgrass bluebilly. I Ol'fashioined skiftes det til akustisk gitar, men at Evans behersker denne også er det liten tvil om. Slidemaestro og fingerpickin skills over gjennomsnittet i alle fall
Og så har vi Black lung da: Black Sabbath i bluespunk versjon, og det er ikke en så ueffen tanke når alt kommer til alt.
Spotify

Så...

Er du into bluespunk/garage av type white stripes, black keys, black diamond heavies etc., er virkelige LLC verdt en lytt. Ankepunktet mot LLC kan være at det blir litt likt i lengden, og noe dynamikk dermed uteblir, men skal du ha en blowout så funker dette som en kule.

 

[Roberten]

Føkkt rygg ? Check.
-Jeg satser dog på å overvinne min ved hjelp av mental trening, ikke fysisk. Instruktører på treningssentre er så positive at jeg får mark. Musikken er som du sier, ikke akkurat en bonus den heller. Dessuten ble jeg servert et regnestykke på hvor mange kilometer jeg måtte jogge for å forbrenne en halvliter, da virket det nytteløst.
Liker White Stripes, Black Keys et al ? Check.
Har jeg hørt om Left Lane Cruser ? Næh. Men det er det på tide å gjøre noe med. Spotify gav mersmak, så her skal det handles. Takk og takk, Townes.

EDIT: og siden man får kjøpt 2 lp'er hos bomp! for $22 var jo ikke det noe å lure på.

 

[baluba]

Men det er det på tide å gjøre noe med. Spotify gav mersmak, så her skal det handles. Takk og takk, Townes.

For de som har rett innstilling til Spotify kan tjenesten faktisk bli mye dyrere enn 99 i måneden.
Spotify + denne tråden (og flere andre) = inspirasjon = økte utgifter på softwaresiden.

 

[Townes]

Aftens

Det har blitt litt mye singer/songwriter-o-rama på meg i det siste, så da må det avreagers. Om ikke totalt diametralt ulikt americana sjangeren, så i alle fall litt mer rock&roll.
Har spilt platene til et alt for neglisjert 80-tals band i det siste, nemlig Boston's egne

The Del Fuegos

Undervurdert og oversett rock, med alle de rette referansene


Alt er kanskje ikke like obligatorisk med denne gjengen, anført av vokalist, gitarist og låtskriver Dan Zanes, men på det beste representerer de noe av det argeste 80 tallet har å by på. For de som har sans for dream syndicate, bo-deans, green on red (som nok vil bli nevnt her sooner or later) og sånne fine ting.
Debuten er uten tvil stedet å begynne hvis du vil sjekke ut del-fuegos.

The longest day - 1984

"Klassiker" er en benevnelse som brukes i tide og utide (også blant undertegnede), men her er det på sin plass. Med en suveren blanding av rootsinspirert rock, rock&roll, rockabilly og det salige 60 tal serverer Zanes og co et virkelig potent album, med upåklagelig låtskriving som berebjelke. Backseat nothing er aleine verdt prisen av plata, en låt Springsteen visstnok skal ha talt varm om ved flere anledninger. Ingen protester herfra! Missing you er rockabilly av den litt snille sorten, men det fungerer allikevel. Anything you want er en smekker ballade som sender tankene tilbake i tid, sånn ca 20 år eller noe sånt. Longest day er en personlig favoritt, med sin glimrende melodi og knasne gitarer. Twang så det holder på soloene her!
Produksjonen er nok kanskje litt tidstypisk, spesielt hva trommer angår, men pokker heller; låtene overskygger dette fullstendig. Feitaplate!
Lytteprøver

Boston, Mass - 1985

Bra denne også, men ikke like skarp som The longest day. Åpneren Don't run wild er kanon, og hand in hand har en del 60s garagevibes gående. I still want you er en annen favoritt; intens med et virkelig flott driv over seg. Fade to blue er også en golåt i rootsrock landskapet, ikke så veldig ulikt Steve Earle i Exit-o tralten.
Ellers byr plata på jevnt over god 80 tals rock, som igjen har en noe tidstypisk produksjon.
Lytteprøver

Det kom en samling i 2002 (best of) som nesten utelukkende består av disse to albumene. Det finnes en del (to trur eg) studioplater til, men de er i mine ører nokså svake.

Best of / the slash years - 2002

Greit sted å begynne. Du får absolutt det beste av det beste her, så viss du ikkje gidder to studioalbum, så hank i alle fall inn denne. Den er knas.
Om ikke 80 talls sound skremmer livskiten av deg, sjekk ut dette fine rock&roll ensemblet fra Boston nuh!

 

[baluba]

En siste er den eneste jeg har av Del Fuegos nå, og den har jeg bare på 320kbps. Likevel spiller jeg i alle fall "Backseat Nothing" ganske ofte, for det er en av tiårets store favoritter for meg. Knusebra rocker for en som fortsatt har gutten i seg.

 

[rolfozzy]

Del Fuegos ja. Mye bra du presenterer her Townes.

Du har mye og ta av i hyllene skjønner jeg. Kjør på.

 

[baluba]

Er det noen som husker den samleplaten fra Slash som Beat gav til sine abonnenter da musikkavisen ble lansert i 1985? Den var en glimrende oversikt over det Slash stod for, og jeg kunne godt tenkt meg en cd-kopi av den platen. Det er vel liten sannsynlighet for at den ble gitt ut på sølvplate i det hele tatt.

 

[Kaare G. Opsahl]

Finfint oppslagsverk for nye kjøp denne tråden. takker og bukker

 

[Townes]

Er det noen som husker den samleplaten fra Slash som Beat gav til sine abonnenter da musikkavisen ble lansert i 1985? Den var en glimrende oversikt over det Slash stod for, og jeg kunne godt tenkt meg en cd-kopi av den platen. Det er vel liten sannsynlighet for at den ble gitt ut på sølvplate i det hele tatt.

1985 er litt tidlig for min del . Var vel åtte år da, så det var "noen år" før eg begynte å kjøpe Beat. Men de holdt det gående ganske lenge, gjorde ikkje de? Mener eg har en anstendig samling Beat liggende heme på landet et sted. Oppå et loft, nedi en kjeller, uti en garasje. Eller noe sånt.

@65finger
Supert hvis du og andre plukker opp et og annet tips her. Ser du har lyttet en del til Townes (ai ai, hvilken dobbeltbunn i den ;D).

Regner selvsagt med at langt fra alt i denne tråden vil falle i smak, til det liker eg å tro at variasjonen (om ikke ennå, så i alle fall etterhvert) er såpass bred at kun raringer som meg vil kunne bifalle alt. Vet om svært få som er like glad i kokkojazz som Turboneger, Blind Willie Johnson og Dwight Yoakam

 

[Townes]

"Hep"

Så var det singer/songwriter galore igjen.

I en kasse under senga lå det noen cd'er med en herremann du sjelden hører om. Disse har snurret litt de siste to kveldene. Eneste gang han her karen har vært nevnt på hfs (såvidt meg bekjent) er av undertegnede i americana tråden. Så her er en mange kan få øya opp for.

Ronny Elliott

b.1947

Singer/songwriter med "a twist".

Elliott er ikkje som alle andre med en akustisk gitar og et munnspel om kjeften. Til det er han for eklektisk i låtene sine, for finurlig i tekstene sine og for "all over the place" når det gjelder referanser og flørting med andre sjangre. Fundamentet er absolutt americana/alt country, men her er det plutselig mer rickenbackere enn Byrds noensinne leverte, og refrenger som sakset ut fra godt Beatles materiale. Og kor mange couontryartister drar låter med saxofonsoloer, egentlig?

Når det gjelder tekster er dette noe Elliott generelt beherkser svært godt. Det er flust av smarte ordspill å finne, popkulturelle referanser nok til å tilfredsstille de med vekttal, og mye god humor. Sjølvsagt er det mye alvor å finne også, det er jo tross alt countryuniverset vi befinner oss i. Verdens tristeste univers, i alle fall skal man vurdere ut fra tekster.

Det er ikkje mer enn fem år sia eg fekk ørene opp for Elliott, det var en anmeldese av siste plata hans , som fikk meg til å bestille den uten å ha hørt en note. Plata het

Valentine roadkill (2005)

Tittelen tiltalte meg, coveret likeså. Anmeldelsen dro fram låta Mr.Edison's electric chair som en absolutt høgdare. Og det er det! Med en sånn tittel kan man egentlig ikkje trå feil, og når første linjene er

I didn't mean to hurt that kid
I just wanted to show him a little fun

så er standarden satt for min del Akustisk sak dette, båret fram av mandoliner og Ronny's glimrende beretning om en heller tvilsom fyr. Førstelåta, Valentinos dream er også svært, svært flott. Rolig låt, som det meste på plata er, med fine akkordprogresjoner og et svært kledelig lydbilde. Akustisk, med twangy gitarer som lusker i bakgrunnen funker som juling. I No more war viser han seg også fra en litt mer politisk side, og det funker det også gitt.
Dette er solid americana. Ikkje på noe som helst måte out-of-this-world, men solid håndverk fra en som vet ka han holder på med.
Spotify

Jalopypaint (2007)

Denne er finfin!
Red rumour blues starter skiva, med en beretning om USA/Sovjet/kommunisme/McCarthy og alt som er skummel. Fin låt, med en enda bedre tekst. Modern history er også god

...she said, "sing me a song"
I said "tach me the art of love"
she said "honey, I don't have that long".

Igjen tralter Ronny avgårde i midtempo. Akustiske instrumenter er som alltid prominente i lydbilet; mandoliner og fele er goskit. Secrets of success er en monolog om hemmeligheten med å mislykkes som singer/songwriter (sånn på overflaten i alle fall).
Én perle må dras fram! Slaves of gravity burde vært en hit! Supercatchy med backbeat og det hele. Bør være ganske vanskelig å ikkje like en slik låt.
Ellers er det igjen jevnt over mye bra å finne, og absolutt verdt en lytt.
Spotify

Poisonville (2001)

Room 100 er om Sid Vicious, og kan således være en punkers innfallsvinkel til et musikalsk univers som har mer felles med Townes Van Zandt og Guy Clark enn Johnny Rotten.
Burn, burn, burn er like myte rock som country, og en skal ikkje se vekk fra en Springsteen fan kan bifalle slik en låt. Eg syns den er knas i alle fall.
Letter from a Birmingham jail er om Martin Luther King og Amerika anno 1963. Det er mye historiefortelling i Elliotts univers, og det fungerer i og for seg meget godt. Den smårufsete stemmen hans kler denne narrative stilen perfekt. Ofte snakker han like mye som han synger, men plutselig kan ha gå opp en oktav og så skifter låter helt karakter. Et ganske effektivt knep.
Igjen, det er jevnt over høy kvalitet over det Elliott driver med. Ingen ekstremiteter kvalitetsmessig verken i den ene eller andre retning, men han fortener et større publikum. Dammit!
Spotify

Hep[/b] (2003)

Tøfft cover (som alltid)! Nowhereville åpner denne, og gjør det på en svært så iørefallende måte. Det er umiskjennelig Elliott, i den forstand at lite elle ingenting skiller seg verken i den ene eller andre retning. Akustiske midtempo låter med gode tekster er varemerket hans, og sånn får det være. Men Ronny har alltid en ekstra akkord på lur (akkurat den du på en måte forventer, men allikevel blir overrasket når kommer ), eller et lite taktskifte her og der, som gjør at det aldri blir helt konvensjonelt med Elliott. Slim Harpo's heartbeat er dritbra, bare fordi den namedropper überkoole Slim Harpo i tittelen. Det skader jo ikkje at låta er tøff heller
Spotify

Vel vel, det var de fire eg fant i kassen under senga her en dag. Han har et par til, og noen av de tror eg er i en kasse på loftet. Både My nerves are bad tonight og Magento er verdt en lytt også. My nerves... har en låt med den glimrende tittelen south by so what, og det oppsummerer vel Elliott på en grei måte.

Det er ikke det at Elliott er såhimla fantastisk bra, men han fortener å bli lyttet mer til i alle fall, og det er jo intensjonen min her.
Det er mange i denne sjangeren som er bedre, men de er som regel "noen hakk" mer annerkjent også.
Når det kommer til artistene i "kem sa du?" sjangeren, er Ronny Elliott definitivt i eliteklassen.

 

[baluba]

Er det noen som husker den samleplaten fra Slash som Beat gav til sine abonnenter da musikkavisen ble lansert i 1985? Den var en glimrende oversikt over det Slash stod for, og jeg kunne godt tenkt meg en cd-kopi av den platen. Det er vel liten sannsynlighet for at den ble gitt ut på sølvplate i det hele tatt.

1985 er litt tidlig for min del . Var vel åtte år da, så det var "noen år" før eg begynte å kjøpe Beat. Men de holdt det gående ganske lenge, gjorde ikkje de? Mener eg har en anstendig samling Beat liggende heme på landet et sted. Oppå et loft, nedi en kjeller, uti en garasje. Eller noe sånt.

@65finger
Supert hvis du og andre plukker opp et og annet tips her. Ser du har lyttet en del til Townes (ai ai, hvilken dobbeltbunn i den ;D).

Regner selvsagt med at langt fra alt i denne tråden vil falle i smak, til det liker eg å tro at variasjonen (om ikke ennå, så i alle fall etterhvert) er såpass bred at kun raringer som meg vil kunne bifalle alt. Vet om svært få som er like glad i kokkojazz som Turboneger, Blind Willie Johnson og Dwight Yoakam

Beat som ikke er trykket på dasspapir er ikke Beat. Glanset papir har jeg aldri kjøpt Beat på, og nekter å tro at det livet i Se og Hør-familien tilførte dem noe positivt. Bransjesladder-siden var skikkelig kostelig lesestoff. ;D

 

[Roberten]

nekter å tro at det livet i Se og Hør-familien tilførte dem noe positivt. Bransjesladder-siden var skikkelig kostelig lesestoff. ;D

Nydelig inkonsekvens der, baluba ;D

 

[baluba]

nekter å tro at det livet i Se og Hør-familien tilførte dem noe positivt. Bransjesladder-siden var skikkelig kostelig lesestoff. ;D

Nydelig inkonsekvens der, baluba ;D

De gikk mye lenger enn Se & Hør ville gjort, men med en svært gjennomsiktig anonymisering, he he he. ;D

 

[Townes]

Howdy

Buskapen i samla tropp har forlatt redet for noen vitale minutter, så eg nytter høve til å sparke litt liv igjen i tråden. Kids er time consuming

Dagens mann er en bra fyr og bør være et interessant bekjentskap for fans av Tom Petty, Steve Earle og likesinnede.

Phil Lee

b. 1951

Countryrocker som kan sitt fag

Etter å ha kjørt turnèbuss for Neil Young på 70 tallet kom heldigvis Phil Lee på bedre tanker, og innsåg kanskje en eller annen gang på seint 90 tall at han faktisk kunne skrive gode låter sjøl. Han er noe treig i avtrekkeren, for første album kom så seint som i 2000

The mighty king of love - 2000

Med smarte, ofte humoristiske tekster, låter godt plantet i alt country /roots tradisjonener (tenk en kryssning Tom Petty/Steve Earle spiller Rolling stones country), leverer Lee en feiende flott debut. Nå har han rett nok hatt noen år på seg til å koke i hop noen låter, så det bør jo forventes et visst nivå. Låtmaterialet er bunnsolid, Lee har en hes, litt sår, knekk i stemmen som er svært kledelig. På denne plata er det så mange glimrende låter, at eg ikkje orker nevne alle, men både Nobody but you, Somebody oughta do something about that guy, Last year (med en utrolig groovie banjo) og tittelkuttet er verdt å dra fram. Teksten på det vakre tittelkuttet er brillefin, det er både morsomt og vakkert/rørende på samme tid. En perle av en låt.

Oppfølgeren lot ikke vente på seg like lenge, og året etter kom

You should have known me then - 2001

Babylon aleine er verdt denne plata. Kanonlåt! Tom Petty referansene er så absolutt tilstede her også, og skal eg være ærlig vil eg tippe at det er noen låtskrivere der ute som hadde gitt lillefingen for å komme opp med en sånn perle. Ellers får vi servert noen rocka honky tonk låter her i åpneren Good for me og Carl's got Louise. Dette svinger som bare f, og sjøl undertegnede kan bli fristet til å forsøke dansegolvet dersom noe sånt dukker opp seint en lørdagskveld. Noen vil nok kanskje hevde at dette grenser mot gamp/gubberock. Dem om det. Gillian Welch dukker opp på humoristiske 3 faces in the window, og vi vet jo alle ka hon er god for.
Resten av plata holder også høyt nivå, og det er forunderlig at han her karen faktisk ikkje har større nedslagsfelt.

Foreløpig siste plate dukket opp i 2008

So long it's been good to know you - 2008

Denne var en liten skuff for min del, men låta Sonny George forsvarer nesten et kjøp aleine. Fantastisk tøff låt. Dessverre er det kun denne plata som er tilgjengelig på spotify. De to første er myyyyye bedre, og anbefales på det aller varmeste. Phil Lee er en tøffing!

Og der kom buskapen heim...

Siste plata på spotify

 

[Townes]

Eftermiddags folkens

Det har kommet meg for øre at Roberten ikkje har gjort heimeleksa si godt nok, så dagens mann bør sjekkes ut sportenstreks Roberten.

Eg har blitt starstruck to-tre ganger i mitt liv, siste gang var då eg fikk noen minutter aleine backstage med ingen ringere enn

Nick Lowe

b. 1949

Mr. Coolness über alles

Nick Lowe sine meritter som produsent (Elvis Costello, T-birds, the Damned etc.) og bidragsyter i ymse band (Brinsley Schwarz, Rockpile, Little Village) & andre artisters soloplater (John Hiatt mm) er verdt en tråd aleine, her konser vi om Nick sine soloting, og i rekkefølgen eg ville tatt for meg en diskografi eg faktisk mener det lett kan forsvares å inneha komplett.

For meg er Lowe virkelig stor. Fra kule powerpop gems til lekker crooning har Lowe alltid levert varene, og det med en eleganse og sofistikert touch få forunt.

The impossible bird - 1994

For meg er dette trolig et topp 10 album of all time. En helt utrolig fantastisk brilliant skive som ikkje kan anbefales sterkt nok. Her har vi litt country, litt soul, litt rock&roll, litt singer/songwriter, og verdens fineste sang ever; Shelley my love. I tillegg har vi en av tidenes beste broer i I live on a battlefield. Dette er en "all killer no filler" plate, og står som en bauta. Ferdig arbeid!
Spotify

Labour of lust - 1979

En helt annen greie, men nesten like supert! Her er det powerpop/new wave/rock&roll som er toneangivende, og Cruel to be kind er jo verdt plata aleine. Videre er cracking up og American squirm verdt å nevne blant de aller argeste. You make me bærer bud om den mer rolige Nick som kom med årene, og i Without love serverer han en kanon countrylåt som Eddie Spaghetti fra supersuckers har covret på en av sine studioplater.

Jesus of Cool - 1978

Debuten. Utgitt i US under navnet Pure pop for now people med et litt annet låtutvalg. Her er det perler på en snor. Vil fremheve Marie Provost, So it goes, Little Hitler og sjefslåt #1 Heart of the city (som vel kun var på US utgåva). Sistnevnte er en låt det skulle vært forbudt ved lov å mislike. 2 minutter med genial rock&roll i all sin fengende enkelhet.

The convinver - 2001

Plata Nick er mest fornøyd med, og forståelig det. Lekker laid-bak soula plate med utsøkte, elegante arrangement - like lett å like for svigermor som for meg. Homewrecker, Lately I've let things slide og Let's stay in and make love er høgdare. Produksjonen er kanon, Lowe synger sykt bra, og plata har en veldig vamr og naturlig stemning som er helt priceless. Husker en søndag eg var veeeeeeeeeeeeldig fyllesyk, da gikk denne på repeat i over 12 timer.
Spotify

Party of one - 1990

Denne er faktisk steinbra! Her kryr det av golåter, så mange at det nesten ikkje er vits å fremheve noen, men skulle eg allikevel gjøre det, må det bli semi-hiten All men are liars og utrolig lekre What's shakin on the hill, enda en forsmak på slik Lowe skulle bli med årene. Laid-back og uhyre elegant.

The rose of England - 1985

Tittelkuttet rettferdiggjør plata aleine. Utover dette covres John Hiatt og Elvis Costello. Versjonen av Indoor fireworks bleikner dessverre mot Elvis' egen versjon, men låta i seg sjøl er så sinnsyk bra, at det er umulig å gjøre skam på den for en herremann som Nick Lowe. I Knew the bride when she used to rock&roll er akkurat like kul som tittelen skulle tilsi. Mulig noen vil si at dette er musikk for folk som har noen år på baken. Dem om det. Det er ikke dårlig bare fordi folk over 50 også liker det

Begynn med dette, Roberten.
Etterpå tar du for deg Dig my mood (coveren Failed Christian er superultragigamegafantastisk) og At my age. Er du fortsatt ikke mettet, skaff resten. Alt er verdt å ha.
Yep roc har nylig reutgitt The impossible bird, dig my mood og the convincer på vinyl. Eg sier ikkje mer.

Beklager typos, men stress med masete 4åringer over alle hauger her...

 

[baluba]

En fin og riktig fremstilling av denne store artisten, Townes. Jeg er enig i din vurdering av diskografien, og spesielt de to jeg opplever som dine favoritter her; Jesus of Cool og The Impossible Bird. På sistnevnte bør det også nevnes at det er en flott cover av Elvis (Presleys) True Love Travels On A Gravel Road.

 

[Townes]

En fin og riktig fremstilling av denne store artisten, Townes. Jeg er enig i din vurdering av diskografien, og spesielt de to jeg opplever som dine favoritter her; Jesus of Cool og The Impossible Bird. På sistnevnte bør det også nevnes at det er en flott cover av Elvis (Presleys) True Love Travels On A Gravel Road.

Jepp, glemte å fremheve Dallas Frazier/"Doodle" Owens perlen True love travels on a gravel road, gjort kjent av Elvis. Det er utrlolig flott låt, og personlig holder eg Nick sin versjon som den beste eg har hørt Men ALT er jo bra på den. Johnny Cash covret vel The beast in me fra denne plata på en av hans American Recordings mener eg. Husker ikkje kalla i farten, men kjapp og gæli bruk av elimininiminamisjonsmetoden sier meg at det må ha vært den første.

 

[Townes]

Helu helu

I dag vil eg slå eit kort, men konsist slag, for ein neglisjert singer/songwriter med ei særs tragisk skjebne. Til dei som har fått sansen for Townes og denslags, er dagens mann vel verdt ein lytt, på grensa til påtvunget. Townes lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Blaze Foley

(1949-1989)

Ka kunne det ha blitt av denne karen tru?

Blaze Foley blei skutt og drept i 1989 då han forsøkte å hjelpe ein eldre venn som blei rana. I ein alder av 39 år (Gudane skal vete at han såg ikkje ein dag yngre ut enn 40) hadde han allerede rukket å lage mykje vakker musikk, og kor det beste kan måle seg med kem som helst i genren. Å få has på originale album med Foley kan være ei hassle, og debuten går som regel for $150+ på eBay.
Ikkje berre skreiv Townes ei låt til Blaze ("Blazes' blues"). Townes skal angivelig ha skrevet "Marie" ved hjelp av Blazes' gitar, etter å ha grove opp pantekvitteringa til gitaren som vart med Blaze i grava. Sannhetsgehalten i dette er i beste fall sikkert så som så.

Diskografien er litt småkronglete og det er sparsommelig med vetig informasjon å oppdrive, men denne saken her, hører heime i eikvar platesamling

Blaze Foley & the beaver valley boys - Cold cold world (utgitt 2006)

Denne er framleis lett å få hanke inn, så her er det egentlig bare å ta affære. Er vel ikkje eit studioalbum per se, men meir ei samling av (i mi oppfatting) det argaste han har gjort. Tittelkuttet er nydelig tristesse; sparsommelige akustiske gitarer, enkle kjente akkorder og Blazes' særs karakteristiske røyst gjer dette til ei minneverdig låt. Uten å ha fnugg av peiling, vil eg tippe at Blaze er dei ein vil kalle ein barryton. Eg innbille meg det i alle fall.

Det er uansett låta In the misty garden som er juvelen her. Ei låt i aller beste Townes ånd. Få, eller ingen, hadde blitt forbausa om denne låta var signert Townes. Fantastisk låt, med et nydelig break/overgang som eg sparer å røpe til du har hørt det sjøl. Låta Picture cards er også å finne på debuten til Foley, dog i ein annan versjon. Eg syns faktisk versjonen her er å foretrekke. Det er litt sukkersøtt, mykje takket være pianoet som supplerer Foley og gitaren. Uansett, atter ei perle med en fantastisk fin tekst, og eg svetter litt i augekroken når Blaze syng "I saw daylight in you". Det går ikkje mange av desse på dusinet. Ellers må Rainbow and ridges og Small town hero dras fram blant de gjeveste kutta, det samme gjelder new wave blues, med ei treffande linje (spesielt med tanke på enkelte her inne på hfs - you know who you are): "Got them punk rock album collection blues again".
Få dette i hus!
Spotify

Wanted more dead than alive (utgitt 2007)

If I could only fly er blant hans minst ukjente låter, den finnes blant annet på dette albumet med en heller bitande tittel. Audiofile kan styre langt unna denne plata, men for de som veit ka som er viktig, anbefales denne så absolutt å sjekke ut. Down here where I am sender atter tankene til Townes. Mollstemt, jagende og desperat er vel dekkende ord for denne killer-låta. Slikt som treffer meg i ryggmargen Ellers er det ein del meir streit honky tonk her, som jo er heilt greit, men for meg er det dei nedpå tinga som slår best an.
Spotify

Og der var middagen klar, så det får bli med dette
Sjekk ut han karen her, sjøl om det er "for seint"

 

[Roberten]

Begynn med dette, Roberten.
Etterpå tar du for deg Dig my mood (coveren Failed Christian er superultragigamegafantastisk) og At my age. Er du fortsatt ikke mettet, skaff resten. Alt er verdt å ha.
Yep roc har nylig reutgitt The impossible bird, dig my mood og the convincer på vinyl. Eg sier ikkje mer.

Greit, sjefen. Sånn blir det. Nok en grunn til å være begeistret for Yep Roc til og med.

 

[baluba]

Helu helu

I dag vil eg slå eit kort, men konsist slag, for ein neglisjert singer/songwriter med ei særs tragisk skjebne. Til dei som har fått sansen for Townes og denslags, er dagens mann vel verdt ein lytt, på grensa til påtvunget. Townes lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Nå driver du og skrøner igjen, Townes. Du må ikke overdrive så mye hvis du vil vi skal tro på det.

 

[Townes]

Helu helu

I dag vil eg slå eit kort, men konsist slag, for ein neglisjert singer/songwriter med ei særs tragisk skjebne. Til dei som har fått sansen for Townes og denslags, er dagens mann vel verdt ein lytt, på grensa til påtvunget. Townes lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Nå driver du og skrøner igjen, Townes. Du må ikke overdrive så mye hvis du vil vi skal tro på det.

No er eg kanskje vel treig her på morgonkvisten, men skjønner ikkje heilt kor du vil no:

 

[baluba]

Helu helu

I dag vil eg slå eit kort, men konsist slag, for ein neglisjert singer/songwriter med ei særs tragisk skjebne. Til dei som har fått sansen for Townes og denslags, er dagens mann vel verdt ein lytt, på grensa til påtvunget. Townes lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Nå driver du og skrøner igjen, Townes. Du må ikke overdrive så mye hvis du vil vi skal tro på det.

No er eg kanskje vel treig her på morgonkvisten, men skjønner ikkje heilt kor du vil no:

Nei, det er sikkert litt vanskelig for en som har til vane å skrive skrøner om seg selv i tredje person. God morgen. ;D

 

[Townes]

Helu helu

I dag vil eg slå eit kort, men konsist slag, for ein neglisjert singer/songwriter med ei særs tragisk skjebne. Til dei som har fått sansen for Townes og denslags, er dagens mann vel verdt ein lytt, på grensa til påtvunget. Townes lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Nå driver du og skrøner igjen, Townes. Du må ikke overdrive så mye hvis du vil vi skal tro på det.

No er eg kanskje vel treig her på morgonkvisten, men skjønner ikkje heilt kor du vil no:

Nei, det er sikkert litt vanskelig for en som har til vane å skrive skrøner om seg selv i tredje person. God morgen. ;D

Ach so ja.

La meg reformulere det til:

Townes Van Zandt lagde til og med ei låt til denne herremannen ved navn..

Da unngår vi vel slik forvirring? ;D

 

[rolfozzy]

Veldig mye bra musikk du har i tråden din, Townes. Men er alt dette og få tak i på vinyl?

Jeg har forstått det slik at du er vinylentusiast.

 

[Townes]

Veldig mye bra musikk du har i tråden din, Townes. Men er alt dette og få tak i på vinyl?

Jeg har forstått det slik at du er vinylentusiast.

Ikkje alt, men mye er. Veldig glad i vinyl ja, men har fortsatt beydellig flere cd'er enn vinyl i heimen. Cd'ene er imidlertid gjemt i kasser under seng, inni skap, på loft etc. Sluttet å kjøpe cd'er for en del år siden. Debuten til Foley er jo av og til på ebay, men til en heller drøy penge. Townes platene blir jo reutgitt av fat possum for tida, originalene koster ofte litt.

Sadies, Black keys, Drive-by truckers, dead moon etc er å få tak i på vinyl. Ikkje alt med sadies er like lett å få has på.

Letteste måten å sjekke om ting er tilgjengelig på vinyl er vel amazon og ebay

 

[rolfozzy]

Veldig mye bra musikk du har i tråden din, Townes. Men er alt dette og få tak i på vinyl?

Jeg har forstått det slik at du er vinylentusiast.

Ikkje alt, men mye er. Veldig glad i vinyl ja, men har fortsatt beydellig flere cd'er enn vinyl i heimen. Cd'ene er imidlertid gjemt i kasser under seng, inni skap, på loft etc. Sluttet å kjøpe cd'er for en del år siden. Debuten til Foley er jo av og til på ebay, men til en heller drøy penge. Townes platene blir jo reutgitt av fat possum for tida, originalene koster ofte litt.

Sadies, Black keys, Drive-by truckers, dead moon etc er å få tak i på vinyl. Ikkje alt med sadies er like lett å få has på.

Letteste måten å sjekke om ting er tilgjengelig på vinyl er vel amazon og ebay

Samme her. Mest cd, men vinylsamlingen tar seg opp. Townes har jeg kun på cd, det meste han har gitt ut har jeg nok. Truckers har jeg alt utenom den siste på cd, den siste på vinyl.

Har handla mye på ebay, det meste er og finne der. Men i enkelte tilfeller kan det bli dyrt. Frakta drar prisen opp.

 

[Townes]

Veldig mye bra musikk du har i tråden din, Townes. Men er alt dette og få tak i på vinyl?

Jeg har forstått det slik at du er vinylentusiast.

Ikkje alt, men mye er. Veldig glad i vinyl ja, men har fortsatt beydellig flere cd'er enn vinyl i heimen. Cd'ene er imidlertid gjemt i kasser under seng, inni skap, på loft etc. Sluttet å kjøpe cd'er for en del år siden. Debuten til Foley er jo av og til på ebay, men til en heller drøy penge. Townes platene blir jo reutgitt av fat possum for tida, originalene koster ofte litt.

Sadies, Black keys, Drive-by truckers, dead moon etc er å få tak i på vinyl. Ikkje alt med sadies er like lett å få has på.

Letteste måten å sjekke om ting er tilgjengelig på vinyl er vel amazon og ebay

Samme her. Mest cd, men vinylsamlingen tar seg opp. Townes har jeg kun på cd, det meste han har gitt ut har jeg nok. Truckers har jeg alt utenom den siste på cd, den siste på vinyl.

Har handla mye på ebay, det meste er og finne der. Men i enkelte tilfeller kan det bli dyrt. Frakta drar prisen opp.

Ja, vinylsamlinga øker forholdsvis radig. Fikk noen sure skudd for baugen nå, med verkstedsregninger, flybilletter og fandens oldemor, så det er tilnærmet kjøpeforbud nå. Kun noen absolutte nødvendigheter som skal i hus; den Ray LaMontagne plata du gjorde meg oppmerksom på, siste Robert Plant og siste Black mountain.

Forøvrig fine bilder du la ut i lyttetråden. Fint oppsett med goplater attåt ;D

 

[Townes]

Guten Morgen

Tidlig oppe med masekråka i dag, så prøver meg på et lite slag her. Som bebudet i lyttetråden, vil eg dra fram en artist eg skatter svært høyt, med en solid og variert katalog bak seg, og som fortsatt leverer varene hver gang. Forøvrig lurer eg på om han også er svogeren til Madonna, nemlig alt for neglisjerte

Joe Henry

Noen andre som behersker americana og jazz like godt som Henry? Neppe

For en artist! For en produsent! For et spenn! Joe Henry nærmer seg termen geni i mi bok. Forstår ikkje koffor han ikkje er mer kjent egentlig.
Han skriver låter og tekster som tåler sammenligning med de kanoniserte navna der oppe på låtsrkiverhimmelen. Hans merittliste som produsent er lang og ærverdig; Mose Allison, Bettye LaVette, Elvis Costello, Solomon Burke og Rodney Crowell for å nenve noen.
Det er uansett som artist og låtskriver at Henry har sin aller største stjerne hos meg, og igjen presenteres noen album i rekkefølgen eg anbefaler folk å lytte til ham

Civilians - 2007

Alle platesamllinger har et stort hull dersom denne mangler. En moderne klassiker som viss det fantes noe rettferdighet her i verden hadde versert i toppsjiktet på samtlige "best of" lister der ute fra 2007. Med seg her har han blatt annet Bill Frisell (som gjør en fantastisk jobb) og Greg Leisz. Nøff said! 12 låter og 12 perler. Ikkje ett lite feilskjær å finne her, alt er av skremmende høy kvalitet. Produksjonen er flawless, og dette albumet er en av grunnene til at undertegnede går og drømmer om en saftig oppgradering på hi fi fronten. Melodier og tekster går det meste en høy gang. Vanskelig å vite hvilke låter som bør trekkes fram her, men velger å nevne tittelkuttet, Parker's mood, Time is a lion og You can't fail me now. Kunne like gjerne dratt fram de åtte andre. Dette er utrlolig vakker låtskriverkunst i en suveren innpakning. Dyktige musikere som vet akkurat hvordan det skal låte. I mine ører kanskje det beste album utgitt siste 10 år. Usikker på hvilken sjanger en sånn plate tilhører. Utenomjordisk kanskje?
Ta en lytt her for en smakebit:

Spotify

Etter Civilians kunne kanskje rekkefølgen videre vært sånn som dette:

Kindness of the world - 1993

En av to "country"plater Henry har gjort, hvor backingbandet stort sett består av folk fra Jayhawks. Så vi befinner oss også i dette musikalske landskapet, selv om Henry sine låter har en liten ekstra skru sammenlignet med låter signert Louris/Olson fra jayhawks sine velmaktsdager. Fireman's wedding er trolig platas mest umiddelbare låt, en veldig streit americana låt, med neste en allsangvennlig refreng. Utover det vil eg framheve tittelkuttet hvor Victoria Williams bidrar på gjestevokal. En nedstrippet sak, med en fantastisk flott melodi og like fin tekst. Brua i denne er blant de finere som finnes der ute. Foruten Henry's egne låter er det en god cover av Tom T. Hall her, og for altcountry/americana folka er dette et safe bet.

Så over til en sak eg personlig er veldig glad i, men som kanskje ikkje regnes som hans aller argeste:

Trampoline - 1996

En litt annen greie enn countryalbuma. Noe mer rock, litt mindre steelgitar. Igjen er det en suveren produksjon. Et skikkelig tøfft sound, og mine favoritter her er tittelkuttet (som er helt fantastisk og blant hans beste låter), Go with God som har en rytme og driv man kan oppdage nye finurligheter med selv etter å ha hørt låta 400 ganger, den vakre nedstrippa I was a playboy og closeren Parade. En avsindig fin låt dette også, båret fram av et nydelig "trommearrangement" (kan man si noe sånt?). En perle okkesom, og en plate som kan spilles veeeeldig høyt uten at det blir travelt / plagsomt. Goskit!

Blood from stars - 2009

Denne er altså fra i fjor, og trolig bedre enn eg er klar over. Dette skyldes de helt syke, umulige, forventningene eg hadde etter Civilians. Blood from stars åpner med et lekkert pianostykke, som elegant går over i The man I keep hid. Dette er strengt tatt en blueslåt i en litt annen innpakning. Det er mollstemt, det er drevet av piano og en suveren melodiføring av Henry. En fantastisk låt. Husker at når eg hørte plata første gang tenkte eg "Herregud, har han tenkt å overgå Civilians? ? ?". Det gjør han ikkje, men det er mange utrolig sterke låter her også. Tidvis komplekst og intrikat arrangert (som kjennetegner det meste signert Henry, kanskje med unntak av "jayhawks" platene). Progress of love er en annen nydelig låt fra dette albumet, som er preget av å kreve litt mer fra deg som lytter. Låtene er ikkje så iørefallende og imøtekommende som på Civilians, men det er jaggu mye gull her også, bare man gir plata den tid og oppmerksomhet den krever.
Spotify

Short man's room - 1992

Den andre "countryplata" hans. Mange mener denne er bedre enn Kindness of the world, men eg holder altså en liten knapp på kotw. Igjen er det countryrock som er grunnstammen, og Louris og Perlman fra Jayhawks bistår, og preger således sluttresultatet mer eller mindre bevisst. Av gromlåtene må det nevnes Good fortune og King's highway. Sistnevnte er platas klart beste øyeblikk, en låt som går rett hem. Burde vært en hit.

Tiny voices - 2003

En litt mer jazza utgave av Henry, men han behersker dette uttrykket like suverent og troverdig som han gjør med alt annet. Om eg ikkje husker helt feil åpnet han konserten i Bergen med åpningskuttet herfra; This afternoon. Nydelig arrangert låt, med en tilsynelatene noe flat melodi, men her skjer så mye annet som løfter denne låta til uante høyder. Vil tro store deler av plata vil falle inn under det forståsegåpere kaller "chamber pop". Det er i alle fall nokså sofistikerte greier Henry leverer fra seg her. Ikkje den Henry plata som snurres mest, men når eg hører på den, så hører eg absolutt mye av høy kvalitet her også.
Spotify

Men nå våknet la familia her, så resten av albuma får man utforske på egen hånd. Scar er verdt å sjekke ut. Her er det mer jazza ting igjen, og sjølvaste Ornette Coleman bidrar. Hvis eg ikkje husker heilt feil en søndags morgon er også Marc Ribot og Brad Mehldau bidragsytere her, og det sier vel sitt.

Igjen beklager alle typos, men rekker ingen korrektur her, for nå er det kaffe, frokost og bleieskift som seg hør og bør.
Kjøp Civilians i dag!

 

[rolfozzy]

For et mas. Civilians har jeg da kjøpt for lenge siden. Vi snakker om år. ;D

En bra artist Joe Henry. Har tre til med mannen, så det er ikke noe dritt nei.

 

[Townes]

For et mas. Civilians har jeg da kjøpt for lenge siden. Vi snakker om år. ;D

En bra artist Joe Henry. Har tre til med mannen, så det er ikke noe dritt nei.

Jada, men alle kopiene er ikkje solgt ennå. Såg det sto et eks sist eg var innom Rema 1000 på Torgallmenningen

 

[Haavard]

Da ligger Blaze Foley i bestilling hos play.com
Live at the Austin Outhouse, gitt ut mens han ennå levde.
Tror jeg også går for Oval Room, låten vil være verdt skiva alene.

Fin tråd dette townes, har selv noen jeg venter du skal skrive om ;D

Håvard