Eg vil slå eit slag for.... ganske mange egentlig

[Townes]

Flott tråd dette her!

Personlig "oppdaget" jeg faktisk Lucinda ganske nylig. Forstår dog at jeg kanskje har bommet ved kun å kjøpe hennes nest siste tre utgivelser.
Jeg sliter faktisk med denne stemmen. Virker tilgjort med for mye dårlig skjelving og fyllesnøvling. Men er dette fenomenet mer påtrengende på disse senere utgivelser, enn da hun var yngre?

Ja!

 

[Karma]

Takk for klar tale. ;D ;D

 

[Multikanal]

Hei
Sitter å hører på Lucindas siste utgivelse "Blessed" og denne synest jeg er meget bra.Har alt
med henne fra før og er enig i de at siste utgivelsene har vært så som så,men denne mener jeg har noe av den gamle Lucinda i seg.

MVH

 

[Townes]

Hei Multikanal!

Godt mulig at Blessed har noe av det gamle i seg, og at den er bedre enn de to foregående. Det skal det strengt tatt ikkje veldig mye til.

Eg har spilt Blessed to-tre ganger og det gav meg fint lite, føler at det er for masse tristesse med Lucinda om dagen, og at det meste går i aaaaaaaalllllllllllttttt ffffffffffoooooooooooooorrrrrrrrrrrrr ssssssssssaaaaaaaaaaaakkkkkkkkkkkkkttttttttttttteeeeeeeeeeee ttttttttteeeeeeeeeeeemmmmmmmmmmppppppppoooooooooo.

Det er nok eg som har blitt en sur gammel grinebiter Men eg skal gi den en ny sjans ila dagen. Ingenting hadde gledet meg meir enn om at har tatt grundig feil av plata.

 

[Townes]

Enkelte ganger kommer det artister og plater som treffer deg rett i hjertet. Det er ikkje nødvendigvis det at alt de gjør er så fantastisk musikalsk, sjøl om denne gjengen kunne spelle skjora av mange av sine kontemporære. Det er mer hele pakka med disse som gjør det til noe spesielt.

Dagens slag er altså et sånt band. På sitt aller beste nærmer de seg det som ligger mitt musikkhjerte aller nærmest. Då eg hørte debuten deres fra 1985, tenkte eg bare “Yes... Dette er noe eg har savnet sårt, uten egentlig å være klar over det.”

Vi skal til San Diego, California, og sammen med åndsfrender som Jason & the scorchers og kanskje også Long ryders (for å nevne et av mine all time fav. Band) er dette blant det fineste som har kommet i sjangeren “kupønk.

Anført av en heller eksentrisk trommeslager og vokalist, Country Dick Montana, som til alt overmål falt om og døde under en konsert i 1995, leverte denne gjengen (rett nok med litt ymse besetninger) flere plater enn mange faktisk er klar over, men det er debuten som står igjen som det ubestridte mesterverket .

The Beat farmers

Tales of the new west (1985)

Strengt tatt er det kun ett Beat farmers album alle må ha i platesamlinga si, og det er debuten fra 1985. Plata er en oppvisning i energisk rock&roll, med solide innslag country, rockabilly, blues og “roots”. Åpningslåta Bigger stones vil trolig ha plass på min “topp 10 låter noensinne” liste, og foruten den fantastisk fengende melodien inneholder den verdens beste gitarsolo ever. Levert av salige Buddy Blue. Dette er ikkje milevis unna ka en rocka Springsteen kan levere på sitt beste, men han når ikkje denne låta til anklene engang. Det er de samme fire akkordene hundretusener av låter er tuftet på, allikevel skiller den seg ut. Knappe to og et halvt minutt med magi. I en normal verden hadde denne vært en monsterhit. Nevnte Springsteen covres her, i en fantastisk versjon av Reason to believe. Sjøl en kollega av meg som er die-hard Bruce fan vedgår at denne versjonen er vel så bra som originalen. De gjør også en Velvet Underground cover (There she goes again), og de gjør absolutt ingen skam på den heller.

Andre favoritter er California kid og en artig versjon av big rock candy mountains (rett nok ikkje med på opprinnelig utgave), hvor Country Dick Montana gjør vokaljobben på utsøkt vis. Country Dick er helt i grenselandet mellom å være tøff og morsom, men det funker så bare juling. Ikkje alle låter er like minneverdige og umiddelbare som de nevnt til nå, men det er helheten i plata, den positivie energien, og det faktum at det er en herlig anakronistisk utgivelse som gjør sitt til at denne plata har en helt spesiell plass i både hjertet og samlinga mi.
Fullstendig obligatorisk plate.

http://open.spotify.com/album/6toyhPRHSjBZYuBvorogOv


Glad and greasy (1986)

En seks-spors ep du skal høre fordi de gjør en flott versjon av Powderfinger. Dessuten er det en herlig versjon av The beat generation (Rod McKuen), levert Country Dick. Originalen Death train sender tanker til Johnny Cash, og tittelkuttet signert Blue er en glalåt som suser avgårde i et fablaktig driv, med en melodi som balanserer på grensen til det litt banale, men det funker fint som f. Dette er lyden av sommer, sol og øl.

Van go (1986)

Det er gull her også, bevares! Ingen ny Tales of the new west, men et knippe låter stråler om kapp. Aller best er låta med en av de fineste titlene eg vet om, Gun sale at the church. Countryrock av finaste sort. The road to ruin er en annen hit, og igjen er Springsteen vibbene til å ta og føle på. Åpningskuttet Riverside må også fremheves, mye på grunn av noen jævla fete gitarlicks. Samt Powderfinger som jaggu dukker opp her også.
Jevnt over en mer enn godkjent plate, men den lider littegrann av en litt småkjip produksjon. Men som sagt noen ganger, eg gir faèn i sånt så lenge låtene rocker.

The pursuit of happiness (1987)

En del ok her også, men no begynner det å gå sakte men sikkert nedover. Make it last er vel høgdepunktet her, sammen med Hollywood hills og Big River (J.Cash). Litt ukul produksjon her også. Det er ikkje rakettforskning å prikke inn tiår for å si det sånn. Greit som supplement i samlinga.

Dette er det eg ville begynt med i alle fall. De har en god del flere plater, det har vært litt utskiftninger her og der. Montana tok som nevnt kvelden i 1995, Buddy Blue i 2006.
Vil si at alle platene har et og annet ved seg og kan så absolutt være verdt å gi en lytt, men det er disse nevnt her som for meg er Beat farmers på sitt beste. Begynn med debuten, og sjekk ut resten om den faller i smak.

Utover dette vil eg også nevne soloplata til Country Dick Monana, med den fantastiske tittelen The devil lied to me. Den er knall, men det får evt bli en annen post. No må unger legges.

Og typos er som alltid med overlegg.

 

[rolfozzy]

Tre av fire Beat Farmers i vinylhylla mi.

Dukker vel opp den fjerde etterhvert også.

 

[Brasse]

Åpningslåta Bigger stones vil trolig ha plass på min “topp 10 låter noensinne” liste, og foruten den fantastisk fengende melodien inneholder den verdens beste gitarsolo ever. Levert av salige Buddy Blue. Dette er ikkje milevis unna ka en rocka Springsteen kan levere på sitt beste, men han når ikkje denne låta til anklene engang.

Hørte på Tales of the new west nå og den var j*vli feit!
Skumlas at den eine låta hadde verdas og var då bombesikker på at det var The Beat Generation som eg blanda med The Blank Generation av Richard Hell som og har ein fantastisk gitarsolo. Hjernen har teke fredag.

[youtube=600,350]http://www.youtube.com/watch?v=-HMXuL0SShA[/video]

 

[baluba]

Åpningslåta Bigger stones vil trolig ha plass på min “topp 10 låter noensinne” liste, og foruten den fantastisk fengende melodien inneholder den verdens beste gitarsolo ever. Levert av salige Buddy Blue. Dette er ikkje milevis unna ka en rocka Springsteen kan levere på sitt beste, men han når ikkje denne låta til anklene engang.

Hørte på Tales of the new west nå og den var j*vli feit!
Skumlas at den eine låta hadde verdas og var då bombesikker på at det var The Beat Generation som eg blanda med The Blank Generation av Richard Hell som og har ein fantastisk gitarsolo. Hjernen har teke fredag.

[youtube=600,350]http://www.youtube.com/watch?v=-HMXuL0SShA[/video]

Sinnsykt fett! Spiller samme låten fra en samleplate som heter The Best Punk Anthems Ever!

 

[Haavard]

Townes du er savnet.
Gram = Gud
Townes - ingen over og ingen ved siden.
Dette er opplest og vedtatt.
Men det er flere der ute det trengs å opplyses om.

Håvard

 

[Townes]

Skal samle krefter en dag. Det er mange på lur

 

[Haavard]

Skal samle krefter en dag. Det er mange på lur

Godt å høre.

Håvard

 

[Roberten]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

 

[Townes]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

Ja, brukte slagarmen til annet i permisjonstida :

Nei, eg må vel få fingern ut. Har jo ei uendeleg liste med ting verdt eit slag.

I løpet av ei veke. Skal slå eit slag du kan stå inne for. Men då får du ikkje lov å gå i eksil igjen.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

Ja, brukte slagarmen til annet i permisjonstida :

Nei, eg må vel få fingern ut. Har jo ei uendeleg liste med ting verdt eit slag.

I løpet av ei veke. Skal slå eit slag du kan stå inne for. Men då får du ikkje lov å gå i eksil igjen.

Endelig! It's alive. Det var som bestilt, for nå var jeg i alvorlig beit for musikkinspirasjon. Så blir det pisket liv i tråden igjen. Flotte greier, Townes.

 

[Townes]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

Ja, brukte slagarmen til annet i permisjonstida :

Nei, eg må vel få fingern ut. Har jo ei uendeleg liste med ting verdt eit slag.

I løpet av ei veke. Skal slå eit slag du kan stå inne for. Men då får du ikkje lov å gå i eksil igjen.

Endelig! It's alive. Det var som bestilt, for nå var jeg i alvorlig beit for musikkinspirasjon. Så blir det pisket liv i tråden igjen. Flotte greier, Townes.

Ait.

Men første ut er neppe for høytalerne og ørene dine, dag

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

Ja, brukte slagarmen til annet i permisjonstida :

Nei, eg må vel få fingern ut. Har jo ei uendeleg liste med ting verdt eit slag.

I løpet av ei veke. Skal slå eit slag du kan stå inne for. Men då får du ikkje lov å gå i eksil igjen.

Endelig! It's alive. Det var som bestilt, for nå var jeg i alvorlig beit for musikkinspirasjon. Så blir det pisket liv i tråden igjen. Flotte greier, Townes.

Ait.

Men første ut er neppe for høytalerne og ørene dine, dag

Du har en viss sans for snuskete lyd. Jaja, ingen er perfekt, selv ikke du. Jeg venter i stadig økende spenning.

 

[Roberten]

Har du blitt lei av å slå ? Sliten i slagarmen ? Har dag eller baluba overbevist deg om at slåing ikke er pent ?
Det er skuffende å komme tilbake fra eksil og se at det knapt har vært bevegelse i denne tråden i vår/sommer.

Ja, brukte slagarmen til annet i permisjonstida :

Nei, eg må vel få fingern ut. Har jo ei uendeleg liste med ting verdt eit slag.

I løpet av ei veke. Skal slå eit slag du kan stå inne for. Men då får du ikkje lov å gå i eksil igjen.

Takk som byr.
Selvpålagt eksil er en undervurdert kunstform, men om du fortsetter å levere varene er det gyldig grunn til å vake rundt i hfs-sivet.

 

[Bent]

Gleder meg Townes, har fått opp øynene for mange nye artister av denn tråden.

 

[Townes]

Okidoki

Denne er til Roberten. Eg hadde det i tankane eingong i sommar, sia eg savna han så fælt her inne.
Så Roberten, tilgi meg for faktafeil, og for å ha gløymd ei og anna låt, men når eg går på 4 timar søvn i døgnet, og blir stilt 437 spørsmål dagleg frå dattera, avgrense det seg litt ka eg makter.

Her er dagens slag:

Alle med et snev av musikkinteresse har noen “defining moments” opp gjennom oppveksten. Når du oppdager noke ny musikk som berre slår deg rett i bakken. Første gangen du hørte Zeppelin, første gangen du hørte Smells like teen spirit, første gangen de hørte whatever. Enkelte har det faktisk sånn med the smiths, og det er også greit, er det somme som seier.

Det var den sumaren eg fylte 17 (trur eg det må ha vore), og eg hadde eit slikt defining moment. Far min ville ha meg til å mala hus og garasje heile sumaren, men eg hadde nett fått i hus ein boks med 5 cdar i til den nette sum at 299,- Eit røvarkjøp tenkte eg, dersom berre to av desse platene var gode. Bandet hadde eg aldri høyrt, berre lest om i ymse postordrekataloger og denslags. Det var med ei sjeldan sitring i kroppen eg satte på disk 1 ein vakker summardag 199x-et eller anna. Det blei ikkje mykje maling den sumaren. Eg vart evig forført av ein gjeng småsletne mannfolk frå Dayton, Ohio:

Guided by voices

Indierockens Rolls Royce.

Ikkje sidan glansdagane til Paul og John har noken snekra ihop så mange, og så gode melodiar. Anført av 99.99% geniet ,og 0.01% tulling, Robert Pollard har GbV levert fantastisk lofi indie pop sidan midten tå 80 talet. Mange opptak går enda lengre tilbake i tid, men dei er ikkje fokus her.

Som med mange andre skranglerockarar gravde dei sakte men sikkert si eiga grav med ein gong dei fant ut dei skulle produsere platene på ordentlig vis. Meir om det seinare.

Diskografien til GbV er lengre enn avstanden herfra til månen, så dette må bli eit nokså selektvit utvalg, men eg vektlegger “offisielle studioalbum” frå gbv (spin-offs og soloting må evt komme seinare), og det er som alltid mi personlege meining som dannar bakgrunn for rekkefølga. Eg antar at Roberten vil være uenig, men satsar på at han tilgir meg.

Det har blitt sagt noko sånt som om Pollard at han har skreve ca 4000 songar, men kun 3000 av dei er gode, og at Pollard lett skriv ei låt eller to medan han er ein tur på toalettet. Så det seier seg sjøl at eg må avgrense meg noko her.

Men skal du sjekke ut gbv er kanskje ikkje dette ei dum rekkefølge:

Alien lanes - 1995

Ai ai ai. For eit meisterverk! 28 låtar på 41 minutt, om eg hugsar rett. Sånn skal det gjerast! Alien lanes innehelde fleire popperle aleine enn band som Oasis, Travis, Coldplay etc. nokon gong vil være i stand til å laga kombinert. Melodiar, melodiar og melodiar (for å parafrasere Martin Kolberg). Dette er reine maktdemonstrasjonen i korleis gode melodiar skal låte.

Pollard står for brorparten, men hans kompangjong Tobin Sprout leverer også varene når han må. Watch me jumpstart, Game of prics, Motor away, My valuable hunting knife... Dette er den musikalske barndommen min. Eg har alltid trudd at dersom Alien lanes hadde vore tilnærma produsert som andre popplater, sei eksempelvis Grand Prix med Teenage Fanclub, så kunne Alien Lanes titt og ofte figurert på sånne teite lister med tiårets-, århundrets-, whatever-beste llister. Men no har det seg eingong slik at Alien lanes har eit lydbilde som 99.99% av sentralens medlemmer vil få spasmer og åndenød av. For oss andre som evner å høyre på musikk i staden for lyd byr Alien Lanes på nokre at dei beste poplåtane som er skreven etter 196x. Tidlaus klassiker dette, soleklar 8 på CEVBOF. 8+ tenker eg vi seier.
Spotify

Sandbox - 1987

Andre studioplata deira, befant seg i den tidligare omtalte 5cdboksen. Fy steike for ei plate! Her er det fete rockeriff Pete Townshend kunne laga på ein god dag, vakre poplåtar i R.E.M. leiet, og Beatles inspirerte låtar sjøl understreken burde kunne høre storskapen i. Ka er dei beste låtane spør du? Alle vil eg påstå, men om eg må dra fram noken blir det A visit to the creep doctor (klokker inn på halvanna min, med et refreng så skremmende fengende at det må være laga av høgare makter), Everyday, en låt R.E.M bare kunne drøymd om å lage på den tida, og Long distance man, kun Beatles kunne gjort tilsvarande

Eg må nevne fleire. Can’t stop har eit vidunderleg fett riff og driv, trap soul door har ein uendeleg vakker melodi, det samme har closeren Adverse wind. 12 låtar, unnagjort på sikkert rundt 25-27 minutt. Ikkje eit overflødig sekund på denne.
Spotify


Bee thousand - 1994

Av mange rekna som sjølve GbV klassikaren. Forståeleg nok, sjøl om dei to forrige er mine favorittar. Bee thousand inneheld 20 låtar, og som album er den nært beslekta med Alien Lanes. Bee thousand innehelde I am a scientist, ein av verdens beste popsongar. Dessutan er det 19 magiske augeblikk utanom denne, og blant dei argaste er Tractor rape chain, utrulig flotte The goldheart moutaintop queen directory (at Pollard ikkje når heilt ned gjer det heile berre enda vakrare), Echos Myron er så melodiøs og gøyal at den kunne vore brukt som jangle i barne-tv (og det er eit komplement, som nevnt i albumstafetten er det mykje bra musikk i barne-tv - betre enn Elbow jaffal), Gold star for robot boy er enda ein genistrek signert Pollard. Men la oss ikkje gløyme Tobin Sprout oppi det heile. Noko meir konvensjonell i låtane sine er han, men han veit korleis han snekrer låter han og. Awfull bliss er vakker, vakker, vakker og Sprout på sitt beste. Her psychology today er kanskje ikkje P4 materiale, men eg likar den himla godt.
Spotify

Propeller - 1992

Fritt etter husken blei denne opprinneleg gitt ut i 500 ex på vinyl, alle med unike cover. På eBay går desse for omtrent det samme som ein Lexus. Mykje grunna obskuriteten/sjeldenheten, men også sjølvsagt grunna den fantastiske musikken. Åpneren, den “todelte” Over the neptune/Mesh gear fox består hhv. av ein catchy rocker, og ein av dei aller flottaste songane dei har laga. Refrenget på Mesh gear fox var reine tearjerkeren for meg i russetida.

And oh, mesh gear fox
Put out another bag of tricks from scientific box
Time's wasting and you're not gonna live forever
And if you do
I'll come back and marry you

Eg forsto ikkje allverdas av teksten dengong, ikkje nemneverdig meir no, men akk så vakkert det er

Weedking er omtrent like flott som Mesh gear fox. Pollard skreiv melodien då han var 10 år. Nuff said. Quality of armor er vel hiten på plata. Suveren rockar! Dei rockar som the who og lagar melodiar som the beatles. Det kan jo ikkje gå feil! Unleashed! The large hearted boy er ein genistrek av dei jeldne. Låta består av ein, ja ein, akkord! Bassmelodien gjer sitt til at denne sitt som ei kule. At Pollard ikkje synger klokkereint er knekkande likegyldig for meg, skal eg være ærleg, gjer dette låta berre betre. I fart in Placido Domingo’s direction!

Sprout trår til med 14 cheerleader coldfront, ei typisk låt frå den kanten. Lettare og meir tilgjengeleg enn Mr Pollard, men allilkevel utruleg bra.

Nei, bottom line er, Propeller kicks ass!
Spotify

Under the bushes under the stars - 1996

Cd versjonen min av denne innehelde 24 spor, samt ein bonus ep. Det var litt av ein bargain dengang. Litt rar lyd på denne, det er vel første plata der dei forsøker seg på ein slags kvasi-produksjon av ei plate, men hey det funker det når melodiane er stort sett gullande gode.
Aller best her er Underwater explosions, igjen med eit refreng av verdensklasse, uendeleg vakre Redmen and their wives og Sprout sin lille genistrek Atom eyes. Bedre enn Beatles The official ironmen rally song var vel kanskje hiten herfra, og den er knall den, men dei nevnte låtane over er betre i mi bok.
Spotify

Same place the fly got smashed - 1990

Vi er tilbake i den omtaltle boksen. Dette er vel fjerde plata, meiner eg. Dei kjem som perler på ei snor her óg. The hard way, usannsynleg vakre Drinker’s peace, endå usannsynlegare vakrare When she turns 50, og “Beatles-låta” How loft I am? er klassikere i undertegnedes musikalske barndom. Men bedre enn alle desse -Local mix-up/murder charge, som eg lurer på om er deira lengste låt. Ufattelege 6:40. Dette er prog, faktisk Berre dette er bra. Fantastisk temposkifte på refrenget, og eg trenge vel ikkje sei at melodien fengar meir enn det meste? Ein del litt småeksentriske låtar er det også plass til, ikkje så rart når Ambergris klokkar inn på snaue minuttet. Suverent!
Spotify

Self inflicted aerial nostalgia - 1989

Frå boksen denne også. Tredjeplata dette. Paper girl er på denne, og det er den finaste songen i GbV katalogen. Trur eg. Verdt plata aleine, og sidan den er full av anna gull seier det seg jo sjøl at du skal ha denne i samlinga. Personleg har eg alltid vore veldig, veldig svak for Liar’s tale. Ei låt eg holde høgt i gbv diskografien, men som eg ikkje alltid har fått forståing for blant andre entusiastar. Åpningslåta har, om ikkje anna, ein heilt fantastisk tittel: The future is in eggs. Kul låt er det, men tittelen er enda betre! Det skranglar av gårde her også, det er jevnt over snasen skrangling, men det er færre kongelåtar her enn på platene nevnt til no.
Spotify

Mag earwhig! - 1997

Dersom ein skal skille mellom gbv plater med “god” og “dårleg” lyd, er dette den beste blant dei med god, og siste gode plate før forfallet starta. Det har skjedd ting med besetning, og folk frå Cobra Verde bidrar her (rett meg om eg tar feil, Roberten, men dette er på autopilot og rett frå “hukommelsen”). Eit slags kommersielt gjennombrudd her nesten. Feitalåta Bulldog skin får heavy airplay på sjølvaste MTV. Det skal egentlig berre mangle, den er jo bedre enn dei fleste andre rockelåtar som snurrar på den drætakanalen. Sammen med bulldog skin er I am a tree og Jane of the waking universe platas høgdepunkt, men åpningslåta Can’t hear the revolution er langt frå dum den og. Med 21 låtar blir det litt whatever-materiale innimellom her, men dette er altså siste guided plate eg vil klassifisere som veldig god.
Spotify

Vampire on titus - 1993

Hadde alt vore like bra som åpninga Wished I was a giant, hadde denne vore stor. Men plata er litt ujevn. Mykje er veldig bra, som Jar of cardinals og Wondering boy poet, og ikkje minst eit av Sprout's flottaste bidrag til gbv katalogen; Gleemer (the deeds of fertile Jim). Nydelig, nydeleg låt. Vampire on titus er ikkje blant mine favorittar, sjøl om mange meiner denne er knall!
Spotify

Devil between my toes - 1986

Dette er debuten. Litt eklektisk til tider, men den innehelde Hank’s little fingers, og den høyre heime i eliten av dei 4000 låtane Pollard har smidd. Det er umulig å like god pop og ikkje høyre genialitet i dette. Hey, hey spaceman er også suveren, og Discussing Wallace chambers minnar om R.E.M, på ein god måte. God plate for viderekomne guided fans, men ikkje plasse å starte.
Spotify

Do the collapse - 1999

Her er dei iferd med å bli allemannseie, dei er “ordentlig” produsert, men leverer fortsatt eit par killere. Ei nyinnspeling av Teenage FBI er her, lurer på om den blei brukt i Buffy eller noko sånt. Feit låt, men originalversjonen er mykje betre. Meiner den er på 7” Wish in one hand, om eg huskar rett. Eg er alt for lat til å faktisk gå bort i hylla og sjekke. Hold on hope er cheesy så det holder, men ein kjem ikkje ifrå at det faktisk er ei jævla flott låt. Av alle låtar eg har nevnt til no anser eg det som sannsynleg at flest hfs’are vil like denne låta best. Av dei som les denne tråden meir eller mindre regelmessig vil eg tru det er noko ansleis. Sistelåta er ein snerten liten sak på 76 sekund med tittelen An unmarketed product. Knallåt som avslutter ei noko slapp plate.
Spotify


Meir gidde eg ikkje nevne av plate her. Burde kanskje hatt med både Isolation drills og universalt truths & cycles. Men då dei kom var guided toget gått for min del. Lyden vart betre og betre, men platene kjipare og kjipare. Svansesongen deira har eg omtrent ikkej gadda å høyre eingong, men på nest siste plata, Earthquake glue frå 2003, er det ei låt som heiter The best of Jill Hives. Den vitnar om at Pollard fortsatt har eit ess i ermet innimellom. Ei perle det er få forunt å kunne skrive.

Ellers har guided sit sjukt antal singlar, ep’ar, bootlegs, live sakar etc. Sist eg talte i samlinga trur eg at eg hadde kring 60 titlar. Dessutan har Pollard gitt ut firehundreogfjørtiattenellve soloplater, og Sprout har også ein del soloting på samvetet. Dei trur eg faktisk eg lyt slå eit slag for ein annan gong. Pollard har slått nok frå seg i gbv-trøya.

Anyhoo, dersom du høyrer på musikk, og ikkje lyd, sjekk ut Guided nuh! Dei vil alltid være spesielle for meg, skøl om det er relativt sjeldent eg speler dei no. Kanskje eg skal lese denne posten og bli inspirert

Og som alltid... Typos etc. WHATEVER!!! Tastauret på denne laptopen er dessuten fullstendig løk. Og så har eg brukt større bilde denne gongen, sånn at det ser ut som eg har skreve meir.

 

[Roberten]

Jeg er rørt og glad. Og synes du gjorde en brillefin jobb, Townes. Som vanlig. Alltid. Destillert er GbV soleklart beste band. Utvilsomt. Veldig ofte er det bare frustrerende. Definitivt.

Everywhere With Helicopter er vel stort sett den eneste låta jeg husker fra Universal Truths And Cycles, den er til gjengjeld den beste sangen som ble sluppet det året. Å, også den med linjen as long as I'm talking with you, talk of the weather will do, men jeg husker ikke hva sangen heter. Og Best of Jill Hives er det definitive høydepunktet fra Earthquake Glue. Han burde gitt seg der.

Takk, Townes, denne har jeg gått og ventet på, og den varmet langt inn i hjerteroten.

 

[Townes]

Jeg er rørt og glad. Og synes du gjorde en brillefin jobb, Townes. Som vanlig. Alltid. Destillert er GbV soleklart beste band. Utvilsomt. Veldig ofte er det bare frustrerende. Definitivt.

Everywhere With Helicopter er vel stort sett den eneste låta jeg husker fra Universal Truths And Cycles, den er til gjengjeld den beste sangen som ble sluppet det året. Å, også den med linjen as long as I'm talking with you, talk of the weather will do, men jeg husker ikke hva sangen heter. Og Best of Jill Hives er det definitive høydepunktet fra Earthquake Glue. Han burde gitt seg der.

Takk, Townes, denne har jeg gått og ventet på, og den varmet langt inn i hjerteroten.

Ja, det er sånn en fin sang, at den burde vært nevnt eksplisitt. Kanskje en follow up med det beste av singler, ep'er og "cream of the crap" er på sin plass

 

[Roberten]

Som et lite malapropos, jeg hadde Exit Flagger på ringing 06.30 i tre høyskoleår. Bedre start på dagen, som ikke involverer en trapesartist og nakne kropper, kan jeg vanskelig se for meg.

Det beste av singler og EP'er, det er et ambisiøst prosjekt ! ;D Men duverden så fint det hadde vært.

 

[Townes]

Ikkje veit eg kor overskuddet kjem frå. Kanskje er det fordi det ikkje har regna i Bergen på tre dagar, kanskje er det fordi HFS III er lansert, uansett eg freister å poste i tråden min igjen.


Somme liker mora, somme dottera. Og så har du dei som foretrekke sonen framfor faren. No skal eg ikkje påstå at eg gjer akkurat det, til det har pappa Steve for mange ess i ermet førebels, men det er ei kjennsgjerning at eldstemann at sonen Justin Townes (oppkalla etter far sin mentor og store idol) er i ferd med å ta rotta på gamlefar. For tida leverer i alle fall Earle jr meir interessante ting enn faren, og fortsetter han i samme lovende tralt som til no, kan dette bli riktig så trevlig etter kvert. Guten er vel berre 30 år eller noko sånt?

Justin Townes Earle

Så var det katalogen hans då, og som alltid er det mi subjektive vurdering som sette føringane for rekkefølga.


Midnight at the movies – 2009

Hans andre fullengder, utgitt i 2009. Mykje rolige singer/songwriter ting her (tross alt, eplet faller jo ikkje langt frå stammen), som tittelkuttet som startar plata. Justin synger rett og slett strålande. Han har en nerve og en sårbarhet i stemmen få forunt. I tillegg skriver han tristesse frå øverste hylle her:

Well the couple in the corner have been going at it all night long.
The man in the back is putting bets out over the phone.
And I ain't got nowhere to be. Ain't nobody waiting at home for me,
and there's nothing lonelier than midnight at the movies, again.

There's a girl named Martha who meets me here on Saturday nights.
She never says too much, she just sits down beside me and puts her hand in mine.
She's got a gentle way that keeps me from feeling so alone.

Det er ein flott tekst, nydelig melodi og han leverer vokalprestasjoner det oser kvalitet av.


They killed John Henry har historisk sus over seg, og her viser guten at han også veit korleis gitaren skal trakterast. Flott sak med hint av bluegrass/mountain music i seg!


I Mama’s eyes er han sjølransakande, i noko som kan vanskeleg kan tolkast som anna en eit oppgjer med faren. Som Steve har Justin også latt seg forføre av drogene i ung alder, men vi kan jo håpe han kjem seg fortare ut av uføret enn faren.

I am my father's son
I've never known when to shut up
I ain't fooling no one
I am my father's son

We don't see eye to eye
and ill be the first to admit I’ve never tried
it sure hurts me, it should hurt sometime
we don't see eye to eye

Flott låt som er blant høgdarane på plata. Igjen er denne sårheten hans tilstades.


I tillegg er det ein knall versjon av Can’t hardly wait (the mats) her, og det tyder jo på at unge Earle også har smaken i behold. Alltid eit puss.


Men best av alt er nok Someday I’ll be forgiven for this. Fullstendig tearjerker! Bråmodent og reflektert for en kar som er i slutten av tjueåra i 2009. Ei utrolig flott låt, bært fram av akustiske gitarer, piano og et kledelig strykearrangement. Teksten er så flott at eg nekter å gjengi den her, du lyt heller ta deg ”bryet” med å høyre låta.

Justin Townes Earle – Midnight At The Movies



Harlem river blues – 2010

Mange meiner nok at plata som kom året etter Midnight at the movies er hans beste, og det var nok med denne at fleire fekk augene opp for gutungen. Igjen er det tittelkuttet som får åpne ballet, men denne gongen er det uptempo og det svinger så bare juling, til tross for at teksten er alt anna enn lystelig, den er nemlig mørk som svarte natta. Men låta er en instant classic i americana / altcountry universet. Ei sånn låt som burde vunnet Grammy for beste låt i sin sjanger. Dette er strålende saker. Ei låt du lett tåler å høyre ti gonger på rappen!


One more night in Brooklyn er en nedstrippa, akustisk sak, men en leken bass som virkelig gjør låta. Poppa sak dette, med en flott groove, og noen aldeles herlige tekslinjer:

I ain't taking you home, I found a little place that'll do
It'll never match the beauty of a Tennessee spring
but it's something new

Og så er det Christchurch woman, da. Gromlåt deluxe! Og igjen demonstrerer han at han synger knallbra! Veldig fin låt dette, og i mine ører er dette radio-materiale.


Alt i alt en flott plate, men den skulle hatt én låt til som matchet tittelkuttet, da hadde vi virkelig snakket.

Justin Townes Earle – Harlem River Blues


Nothing’s gonna change the way you feel about me now – 2012

Fantastisk tittel på plata! Plata er bra den, og eg liker at han tør gå litt nye veier. Dette gjer ham meir interessant enn far sin for øyeblikket, som virker matlei. Her lefler Justin Townes med soulen, og fleire av låtane har ein løssluppen feel over seg (litt sånn live i studio vibe), med lekre blåsearrangement som kler den blå tonen plata har. Liker godt måten Justin tør å utvikle seg på, det gjer han interessant rett og slett.


Åpningslåta Am I that lonely tonight er utrolig fin, rett og slett. Han synger igjen så flott at eg kan ta meg sjøl i å riste på hodet i vantro over at han ikkje når ut til et bredere publikum. Og Igjen dukker far opp i teksten:

…Sometimes I wish that he’d just call. Am I that lonely tonight?

Fin melodi og flotte beskjedne blåsere gjør dette til en høgdare på plata. Med litt promille, og i det rette humøret kan man få augesvette av dette.


Tittelkuttet er, som det meste på plata, en skikeklig nedpå sak. Det er ikkje fullstendig gåsehud/ståpels, men det lekkert og det er solid håndverk, med noen niftige akkordprogresjoner. Han begynner å bli ruttis, i en alder av 30.


Memphis in the Rain er noe mer uptempo, og med både blåsere og orgel prominent i lydbildet blir det musikk av det. Countrysoul tenker eg vi kan kalle det. Flott låt dette også.


Må også nevne Movin on, mest grunna den lekre el-gitaren som leker seg gjennom hele låta. Mer konvensjonelt dette, og det kunne nesten ha passert på farens klassiker Guitar town fra 86.

Justin Townes Earle – Nothing's Gonna Change the Way You Feel About Me Now


The good life – 2008

Fullengder-debuten dette. Mer et vitnesbyrd om et talent enn ei veldig god plate. Han synger ikkje like bra her som på de seineste utgivelsene (syns eg da), og låtene er noe mindre spennende. Det er mer old skool country å spore her, og dette er ting som Hank III og ikkje minst Wayne Hancock gjør bedre. Noen perler er det rett nok, først og fremst Lone Pine Hill som lukte Townes Van Zandt så det holder. Med andre ord en bælfeit (© sluket) låt. Og så har vi Turn out my lights. Den nest fineste låta hans, bare slått av überfantastiske Someday I’ll be forgiven for this.
God plate dette også, men den blir av ein eller annan grunn ikkje spelt like ofte som dei tre siste.


Utenom disse fire har han gitt ut ep’n Yuma (2007). Den er heilt okei, men ikkje så mykje meir. Eg har den i ein kasse under senga ein plass.

For dei som er glad i singer/songwriter, americana, altcountry greia; Sjekk ut sonen til Steve nuh!

Justin Townes Earle – The Good Life

 

[Haavard]

Du er tilbake, takk.
Gleder meg til nærlesing

Håvard

 

[Townes]

Sjela til ein mann

Fleire gonger har eg høyrt (både i filmar, bøker og i real life) at folk har sånne fantastiske platesamlinger, som går ”heilt tilbake til bluesens begynnelse – Robert Johnson”… Makan til toillprat. Robert Johnson er knallbra, definitivt blant det aller gjevaste innan bluesen, både for meg og mange andre. Men han var ikkje først, langt derifra. Først var heller ikkje karen i dagens slag, men han slo vel Robert Johnson med nesten 10 år, og han rocka og røska betydelig meir.

Med ei røyst som kan få Tom Waits til å høyres ut som ein forsangar i Sølvgutane sang han frå gatehjørna i Texas, om Jesus, frelse, fortvilelse, fortapelse og sikkert også tru, håp og kjærleik.

Det fine er at ein får rubbel og bit av det karen spelte inn for Columbia mellom 1927-1930, på ein dobbel samling til ein fin pris, og dette er ein hjørnestein i blueshistoria. Fullt på høgde med nevnte Johnson og Charley Patton, som det vel er vedteke for lengst at er deltabluesens opphavelige fader.

Men i dag handler det altså om:

Blind Willie Johnson (1897-1945)

Og rubbel og bit fåast på denne samlinga:


Complete recordings of Blind Willie Johnson (1993)

Korleis låter så en blind slide-gitarist av øverste merke med en stemme frå Helvetes sjuende sirkel? Jau, tenk deg Led zeppelin eller white stripes anno 1930 og eg trur ikkje du er så langt unna sanninga. Stemmen til Blind Willie Johnson er eit kapittel for seg sjøl. Den vitnar om levd liv og vel så det. Dei lærde stridast vel framleis om fødselsår på karen, men 1897 er meir enn sannsynleg. Det gjer han til kring 30 år under dei første innspelingane - han høyres meir ut som han er 130. Eit trekk han for øvrig delar med William Elliott Whitmore. Det er rått, brutalt og det har ei nerve heilt utanom det vanlege. Slide gitaren hans er minst like rå som stemmen, rufsete, intenst og hardt. Fullstendig ansleis enn mange av dei andre svært teknisk habile blinde gitaristane frå samme tida, som t.d. Blind Blake (som også er sjukt bra).

Det er strengt tatt ikkje nødvendig, eller riktig, å dra fram enkeltlåter herfra, då alt er gull. Men skal nokre ting allikevel nemnast som ”standout” tracks kjem ein ikkje utanom låtar som Nobody's Fault But Mine, Motherless Children Have a HardTime, Dark Was the Night (Cold Wasthe Ground), The Soul of a Man og John the revelato, samt Jesus make up my dying bed. Sistnevnte har Zeppelin udeødeliggjort i In my time of dying.

Artistane som har covra Johnson er store, og mange. Zeppelin, Dylan, White stripes og Ry Cooder for å nemne nokre få. Det seier vel sitt. Og på siste plata si trør jaggu sleskeongen Tom Jones til med ein flott versjon av Soul of a man.

Det er berre å få fingeren ut og innsjå at bluessamlinga di ikkje skal starte med Robert Johnson. Dette er heilt hinsides bra og anbefalast noko voldsomt.

Blind Willie Johnson – The Complete Blind Willie Johnson

 

[decibelius]

Ikkje veit eg kor overskuddet kjem frå. Kanskje er det fordi det ikkje har regna i Bergen på tre dagar, kanskje er det fordi HFS III er lansert, uansett eg freister å poste i tråden min igjen.


Somme liker mora, somme dottera. Og så har du dei som foretrekke sonen framfor faren. No skal eg ikkje påstå at eg gjer akkurat det, til det har pappa Steve for mange ess i ermet førebels, men det er ei kjennsgjerning at eldstemann at sonen Justin Townes (oppkalla etter far sin mentor og store idol) er i ferd med å ta rotta på gamlefar. For tida leverer i alle fall Earle jr meir interessante ting enn faren, og fortsetter han i samme lovende tralt som til no, kan dette bli riktig så trevlig etter kvert. Guten er vel berre 30 år eller noko sånt?

Justin Townes Earle
Vis vedlegget 134917


Så var det katalogen hans då, og som alltid er det mi subjektive vurdering som sette føringane for rekkefølga.


Midnight at the movies – 2009
Vis vedlegget 134918


Hans andre fullengder, utgitt i 2009. Mykje rolige singer/songwriter ting her (tross alt, eplet faller jo ikkje langt frå stammen), som tittelkuttet som startar plata. Justin synger rett og slett strålande. Han har en nerve og en sårbarhet i stemmen få forunt. I tillegg skriver han tristesse frå øverste hylle her:




Det er ein flott tekst, nydelig melodi og han leverer vokalprestasjoner det oser kvalitet av.


They killed John Henry har historisk sus over seg, og her viser guten at han også veit korleis gitaren skal trakterast. Flott sak med hint av bluegrass/mountain music i seg!


I Mama’s eyes er han sjølransakande, i noko som kan vanskeleg kan tolkast som anna en eit oppgjer med faren. Som Steve har Justin også latt seg forføre av drogene i ung alder, men vi kan jo håpe han kjem seg fortare ut av uføret enn faren.




Flott låt som er blant høgdarane på plata. Igjen er denne sårheten hans tilstades.


I tillegg er det ein knall versjon av Can’t hardly wait (the mats) her, og det tyder jo på at unge Earle også har smaken i behold. Alltid eit puss.


Men best av alt er nok Someday I’ll be forgiven for this. Fullstendig tearjerker! Bråmodent og reflektert for en kar som er i slutten av tjueåra i 2009. Ei utrolig flott låt, bært fram av akustiske gitarer, piano og et kledelig strykearrangement. Teksten er så flott at eg nekter å gjengi den her, du lyt heller ta deg ”bryet” med å høyre låta.

Justin Townes Earle – Midnight At The Movies



Harlem river blues – 2010
Vis vedlegget 134919


Mange meiner nok at plata som kom året etter Midnight at the movies er hans beste, og det var nok med denne at fleire fekk augene opp for gutungen. Igjen er det tittelkuttet som får åpne ballet, men denne gongen er det uptempo og det svinger så bare juling, til tross for at teksten er alt anna enn lystelig, den er nemlig mørk som svarte natta. Men låta er en instant classic i americana / altcountry universet. Ei sånn låt som burde vunnet Grammy for beste låt i sin sjanger. Dette er strålende saker. Ei låt du lett tåler å høyre ti gonger på rappen!


One more night in Brooklyn er en nedstrippa, akustisk sak, men en leken bass som virkelig gjør låta. Poppa sak dette, med en flott groove, og noen aldeles herlige tekslinjer:




Og så er det Christchurch woman, da. Gromlåt deluxe! Og igjen demonstrerer han at han synger knallbra! Veldig fin låt dette, og i mine ører er dette radio-materiale.


Alt i alt en flott plate, men den skulle hatt én låt til som matchet tittelkuttet, da hadde vi virkelig snakket.

Justin Townes Earle – Harlem River Blues


Nothing’s gonna change the way you feel about me now – 2012
Vis vedlegget 134920


Fantastisk tittel på plata! Plata er bra den, og eg liker at han tør gå litt nye veier. Dette gjer ham meir interessant enn far sin for øyeblikket, som virker matlei. Her lefler Justin Townes med soulen, og fleire av låtane har ein løssluppen feel over seg (litt sånn live i studio vibe), med lekre blåsearrangement som kler den blå tonen plata har. Liker godt måten Justin tør å utvikle seg på, det gjer han interessant rett og slett.


Åpningslåta Am I that lonely tonight er utrolig fin, rett og slett. Han synger igjen så flott at eg kan ta meg sjøl i å riste på hodet i vantro over at han ikkje når ut til et bredere publikum. Og Igjen dukker far opp i teksten:




Fin melodi og flotte beskjedne blåsere gjør dette til en høgdare på plata. Med litt promille, og i det rette humøret kan man få augesvette av dette.


Tittelkuttet er, som det meste på plata, en skikeklig nedpå sak. Det er ikkje fullstendig gåsehud/ståpels, men det lekkert og det er solid håndverk, med noen niftige akkordprogresjoner. Han begynner å bli ruttis, i en alder av 30.


Memphis in the Rain er noe mer uptempo, og med både blåsere og orgel prominent i lydbildet blir det musikk av det. Countrysoul tenker eg vi kan kalle det. Flott låt dette også.


Må også nevne Movin on, mest grunna den lekre el-gitaren som leker seg gjennom hele låta. Mer konvensjonelt dette, og det kunne nesten ha passert på farens klassiker Guitar town fra 86.

Justin Townes Earle – Nothing's Gonna Change the Way You Feel About Me Now


The good life – 2008
Vis vedlegget 134921

Fullengder-debuten dette. Mer et vitnesbyrd om et talent enn ei veldig god plate. Han synger ikkje like bra her som på de seineste utgivelsene (syns eg da), og låtene er noe mindre spennende. Det er mer old skool country å spore her, og dette er ting som Hank III og ikkje minst Wayne Hancock gjør bedre. Noen perler er det rett nok, først og fremst Lone Pine Hill som lukte Townes Van Zandt så det holder. Med andre ord en bælfeit (© sluket) låt. Og så har vi Turn out my lights. Den nest fineste låta hans, bare slått av überfantastiske Someday I’ll be forgiven for this.
God plate dette også, men den blir av ein eller annan grunn ikkje spelt like ofte som dei tre siste.


Utenom disse fire har han gitt ut ep’n Yuma (2007). Den er heilt okei, men ikkje så mykje meir. Eg har den i ein kasse under senga ein plass.

For dei som er glad i singer/songwriter, americana, altcountry greia; Sjekk ut sonen til Steve nuh!

Justin Townes Earle – The Good Life

Takk for gjennomgang av Justin skivene (så det ikke før nå, kall meg El Treigo). Jeg har kun de 2 siste, og det er flaut. Den siste har jeg ikke fått hørt noe særlig på, så jeg skal holde kjeft om den. MEN Harlem River har jeg hørt en del på, og den er dritbra og bedre enn den siste til pappa Steve. Jeg tror det vil komme mye bra fra junior fremover, så det er bare og glede seg. Håper han er ferdig med hard-drugs bare. Pappa er sikkert stolt, så da er vi alle happy.
http://www.youtube.com/watch?v=jU1xL6rDAZI

 

[Townes]

Elvis Costello

Det lyttes alt for lite til Costello. I alle fall basert på lyttetråden. Det må det gjøres noe med. Costello er ”der oppe” for meg, han er en av gigantene. En karriere som strekker seg over fem tiår, med en usedvanlig stødig kvalitet kombinert med hyppige og varierte (han behersker omtrent alt)utgivelser, gjør sitt til at det er litt å velge i, så det blir mer en veldig selektiv liste her, så får man heller fortsette på egenhånd.

Som alltid i prioritert rekkefølge etter korleis en kan angripe katalogen.

My aim is true (1977)

Debuten. Og for ein debut. Vanskelig å sette i bås sjangermessig. Det er alt for komplisert/ sofistikert til å kalles punk, det er i alle fall sikkert. Men energien, vitaliteten og snerten i låtene er nært beslektet med punk. Det er i skjæringspunktet pub rock/ new wave/ punk og rock&roll. Imponerende å skvise inn så mange ord som det gjøres på under halvannet minutt i åpningslåta Welcome to the working week. Debuten er, som mange av de tidlige platene, produsert av HRH Nick Lowe, og han har gjort en fremragende jobb på My aim is true. Det låter fresht og fint dette, 35 år etter utgivelsesdato. Fullstendig obligatorisk i samlinga di, om ikkje anna så i alle fall for å ha origialen til Alison.

King of America (1986)

Min favoritt med Elvis. Produsert av T-Bone Burnett, og med et stjernegalleri uten like som bidrar; James Burton, Jim Keltner og Mitchell Froom for å nevne noen. Akustisk, rootsaktig, preg på denne plata. Inneholder noen helt vidunderlig fine låter, alle foruten to signert Costello. Han gjør en gnistrende versjon av Don’t let me be misunderstood, og en forrykende versjon av JB Lenoir sin Eisenhower blues. Blir urimelig å dra fram enkeltlåter på denne, ingenting skiller seg nevneverdig ut, siden alt er omtrent like fantastisk bra.

Get happy (1980)

Her går det unna! 20 låter på rundt 48 minutter. Costello lager sin egen blue-eyed new-wavesoul. Etter en uheldig kommentar om Ray Charles gjør Costello sin egen vri på klassisk amerikansk soul og r&b. Knallplate som oser av energi og vitalitet. Posession og High fidelity har alltid vært blant favorittene mine her, men det finnes egentlig ikkje dødpunkter gjennom de 20 låtene.

Spike (1989)

Denne er grovt undervurdert. A-sida er helt fullstendig magisk, og blant det mest imponerende han har levert. Det dabber littegrann mot slutten, men høydepunktene her er gull. Aller best er God’s comic, med intrikate arrangementer og en nydelig melodilinje. Brua er også helt enorm, det er en slik låt det går veldig få av på dusinet. Veronica er poppa og fin, og skrevet sammen med en eller annen Paul McCartney, som visstnok spilte i ett eller annet ganske kjent band på 60 tallet. Deep dark truthful mirror, gjort sammen med The dirty dozen brass band er også verdt å nevne. Meget flott låt, med et elegant piano som basis for låta. Hadde b-sida holdt samme nivå som a-sida hadde det kanskje vært hans beste. Ikkje langt unna i alle fall.

This year’s model (1978)

Andre plata dette. For en oppfølger! Mye av det samme som dannet oppskriften for debuten; energisk new wave ispedd hint av punk og en god porsjon rock&roll. Costello skiller seg litt ut ved at det melodisk og rytmisk er noe mer komplekst oppbygd enn så mye annet i samme sjanger. No action, the beat og lip service er blant mine favoritter her.

Armed forces (1979)

Dette er tredje plata. Her finner vi jo Oliver’s army – noe av det mest fengende skrevet an noen andre enn Robert Pollard. Det kunne nesten vært en guided by voices låt faktisk, så utrolig melodiøst og fint er det. Goon squad er en annen gromlåt som må nevnes. Mye bra trøkk på denne. Energibombe!

Almost blue (1980)

Midt i new wave tida finner Costello like godt ut at han skal spille inn en ren countryplate. Her covres bl.a. Gram Parsons, Charlie Rich og Merle Haggard. Og det gjøres på en utrolig overbevisende måte. Costello har nok alltid hatt en dyp fascinasjon for countrymusikken, og det tok ham ikkje mange årene før han demonstrerte dette på plate. På de seneste utgivelsene har det vært mye americana inspirert å høre, men han har ennå til gode å nå opp igjen til dette nivået.

Blood and chocolate (1986)

Inneholder min favorittlåt med Costello; I want you. Å høre ham framføre den på Rockefeller for 8-10 år siden en gang, var utrolig sterkt. En fantastisk konsert forøvrig. I hope you’re happy now, med sin backbeat, kan nesten minne om en Beatles låt fra hine hårde dager, og Battered old bird gjør seg ikkje bort heller.

When I was cruel (2002)

Av nyere plater syns eg denne er blant de beste. Var i forbindelse med denne plata eg såg ham på nevnte Rockefeller konsert. Problemet med denne er at det kanskje er to-tre låter for mye, den klokker inn på over timen. Hadde den vært trimmet til 45 minutter hadde den vært enda bedre. Tøff produksjon og noen ekstremt gode enkeltlåter, som When I was cruel no.2, Tart, Dust 2...,...Dust og Alibi.

Og det er mye mer der ute (så mye at en del 2 må vurderes)... Det er bare å gyve løs på en av de mest interessante og kvalitativt konsistente katalogene som finnes. Det er vel strengt tatt to plater eg spiller uhyre sjeldent, og det er punch the clock og goodbye cruel world. Har mannen komplett, men disse er nok mest i samlinga fordi det er Costello.

Garantert mange typos, men tiden strekker ikkje til - sjøl i ferien.

 

[Fjellreven]

Fantastisk tråd. Får meg til å glede meg til å komme hem og spelle plater !

 

[Townes]

Takk for det Fjellreven. Ser av datostemplingen fra Costello-posten at eg har hatt det litt travelt i det siste Men plutselig en dag, når kidsa har fløtta ut, så kommer det et nytt slag.

 

[ErosLoveking]

rart det der. Enkelte tråder går i rykk og napp . Utrolig hva de kidsa stjeler av tid.

 

[TerryGib]

Fantastisk tråd. Får meg til å glede meg til å komme hem og spelle plater !

llll
^Kan skrive under på det.
Bill Morrissey, Spencer Wiggins, Lars Demian, Chris knight(Ikkje fått helt tak på han) - alle oppdaget her.
Tg

 

[Fjellreven]

Takk for det Fjellreven. Ser av datostemplingen fra Costello-posten at eg har hatt det litt travelt i det siste Men plutselig en dag, når kidsa har fløtta ut, så kommer det et nytt slag.

Gode ting er verdt å vente på, får holde et halvt øge på tråden i avventende spenning. Kjenner situasjonen, har et par små plageånder selv, som har blitt store nok nå til å stjele platespilleren av alle ting. Vel vel, det var jakten på ny spiller som førte meg hit, så de gjorde meg vel en tjeneste der, uten snev av gode hensikter!

 

[Cyber]

Som andre sier, meget flott tråd - deilig med gode musikktips!

 

[Handsoer]

Overhodet ingen Costello-fan. Mesteparten av det han har gjort røre meg overhodet ikke.
Men: ''King Of America'' er på min ti på topp liste over beste album ever!

Keep up the good work Townes!