1. Det er rett. Akkurat som bokmålet.1. Som jeg har nevnt før, nynorsk ble skapt som del av et nasjonsbyggingsprosjekt.
2. Språkets rolle som kommunikasjonsverktøy var underordnet.
3. Målet med nynorsken var å skape et skille mellom det danske og det norske.
Her har nynorsk som kulturfenomen for lengst utspilt sin rolle.
4.Våre to nesten like skriftspråk fremmer nå snarere et kulturelt skille innenfor vårt eget land.
5. Vi har råd til å holde oss med ett minoritetsspråk. To minoritetsspråk er mer enn vi har råd til, og mer enn vi trenger. Samisk, anyone?
6. Forøvrig ser jeg ikke hvordan nynorskbrukere er en minoritet, annet enn i kraft av sitt skriftspråk.
7. Muntlig språk er i kraft av dialektene mer variert internt skriftspråkenes områder enn mellom dem.
2. Dette er di vurdering, som eg er usamd i. Aasen gjorde ei rekkje omsetjongsdøme for å synleggjere nettopp nynorsken (eller landsmaalet, som det heitte på den tida) si kommunikasjonsnytte. Eit døme var omsetjinga av Schiller "songen um klokka", og dei andre verka i denne vesle boka. Vi har også giganten Aasmund O. Vinje, som ved sita av Mark Twain var verdas fyrste "moderne journalist". Språket til Vinje var utruleg framsynt og moderne, til liks med det aller meste av skrivinga hans (men han gjorde ein tabbe med "Dølen" i valet med å bruke gotiske bokstavar. Litt meir moderne her, og bøkene hadde vore pensum i all journalist- og mediautdanning)
Av andre kjende nynorske kommunikatørar (språk-kunstnarar) vil eg treffe fram Olav H. Hauge og Jakob Sande. Fyrste som eit poetisk fyrtårn, kanskje landets største diktar, og Jakob Sande sitt utruleg breie spekter i sitt forfattarskap.
3. Dårleg formulert. Ikkje å skape skilje, men å stimulere til identitetsskaping. Og eg vil påpeike mangelen på rot i vår postmodernistiske tid. Eg trur at dette har ført til svært så lettvinte, overflatiske, tabloide, populistiske verdsbilde.
Nynorsk - og medvit om norsk kultur og identitet generelt - er viktigare enn nokonsinne. Og dette er ikkje til forkleining av bokmål, samisk og dei som har identiteten sin andre stadar enn meg.
4. Du snakkar om skilje der eg heller ville bruke mangfald. Så vi er nok ueinige i målsettingane....
5. "Råd til" er eit spørsmål om politisk vilje. Irland, Wales, Spania og ei rekkje land, også innan EU, med mindre bnp enn oss ser seg råd til å halde liv i fleire skriftspråk.
Håpar du ikkje har til målsetjing å framandgjere ei bråte nynorskbrukarar....det verkar nesten slik.
6. Du må sjå nynorsken sine kjerneområde i lys av dette, så vil du nok ane litt....
Elles kan vi vere fornøgde med å vere eit land der det norsk-etniske (det samiske unnateke) har vore einsarta heilt sidan striden mellom baglarar og birkebeinarar.... Eg trur det er grunn til å vere glad for slik homogenitet i ei tid der etnisitet kan vere konfliktskapande. Nettopp difor trur eg det er viktig at vi tek vare på det mangfald som finnest. Ei kvar form for åndeleg einsretting som ikkje skjer naturleg, men på grunnlag av at eit fleirtal utøver makt mot eit mindretal, fører til opposisjon, og i verste fall konflikter.
7. Sjølvsagt, men dialektar er ikkje spesielt godt eigna til skriftlege uttrykk, bortsett frå lokalt og når ein vil uttrykkje identitet (jfr. Åge Aleksandersen: "Æ e trønder æ." Så litt målrøkt må til (men ein må ha god balansegong med tanke på einsretting)
Esperanto er nok beste alternativet til eit globalt felles skrivemål, sjølv om asiatar, stillehavsfolk, afrikanarar og indianske språkbrukarar vil føle seg framandgjorte her. Men denne "kongstanken" bak det kunstige språket har ikkje fungert så godt i Vesten. Det syner berre kor viktig identitet også er.