Man kan høre forskjell på tarmstrenger og metallstrenger på feler. Faktisk har overgangen ført til en dramatisk endring i lydproduksjonen og nivået på strykere -- samtidig som Paganinis bravureffekt med å spille så en streng brast, men å likevel kunne fortsette ved å å spille høyere på nabostrengen - blitt umulig. Han pleide skjære i tarmstrengen så den skulle briste med litt trykk.
Slikt hører man forskjell på. To uker tilbake var det en meget god artikkel i Weekendavisen om hvordan nyere lokaler og større publikum har økt volumkravet til dagens instrumenter, meget interessant.
Men å høre forskjell på kabler? Hva mener vi egentlig da?
At elektronene skifter karakter; at det blir flere av dem? Færre når lyden blir renere? Flere når lyden blir fyldig? ;D
Hvor kommer de fra, de elektronene som ev. ikke var der da signalet gikk inn i kabelen? Hvor ble de av, elektronene som er blitt borte? Hva med elektronene som føk fortere den siste meteren inn i ht - hva hadde de igjen for å propagere fortere i kabelen? Er det så stor forskjell i den hørbare lyden på hvorvidt det går med 65% eller 85% av lyshastigheten?
Skal vi, for ordens skyld, minne om at den er på 300.000 km/sekund i tomt vakuum. Forøvrig burde Lene Haus eksperimenter ha vist oss at lyshastigheten ikke er en konstant -- går Nordost ut ifra at det er en konstant i sine sammenligninger, eller tar de hensyn til plastisk forsinking i transmisjonsmaterialet?
Uansett - for enkelhets skyld er det 3m fra anlegg til ht til hver side. Med full lyshastighet skulle elektronet dekket avstanden på 1/100.000.000 sekund.
Med Nordost 1/85.000.000;
med Claes Ohlsson 1/65.000.000.
Hva betyr det egentlig, for lyden vi hører? Skal vi formode at elektronene farer vilt omkring der de sløver rundt i Ohlsson-strekket, skurrer og bråker og snerrer og flerrer? Mens de pyntelig skyter avsted dit de skal i Nordost-kabelen, på geledd og pent ordnet, helt uten slinger i valsen?
Det er liten tvil om at man skal være fast i troen når det gjelder kabler.