Egentlig er vel dette ett av de klassiske spørsmålene som har et enkelt og forferdelig komplisert svar. Det enkleste av de enkle tror jeg helt klart er "JA", men da med det forbeholdet at noen kunne ønske seg en ørliten finpuss på enkelte plater.
Aller først tror jeg at individualismen er en vanebasert greie. Jeg husker for eksempel jeg hørte et oppsett med Martin Logan for mange år siden, og kommenterte at jeg syntes det låt ganske kult. Det var med SET rørforsterker, og lydbildet var ekstremt fokusert. En kompis beskrev imidlertid lyden som direkte drit. Etter å ha gravd litt i hodet hans var han helt enig i min betraktning av spesielt mellomtonen, mens hans ankepunkt ført og fremst var mot bassen, og der var jeg helt enig med ham. Vi likte med andre ord de samme tingene, men måten vi ordla oss på, og hva vi prioriterte å fokusere på i det aktuelle tilfellet var ulikt. Hadde vi fått i pose og sekk hadde vi med andre ord vært enige.
Jeg husker også at jeg satte opp aktive Adam Alpha (den er jo utgått for mange år siden så den kan jeg sikkert skrive om) hos Vadset. Han hadde da Coltrane fra før (de med 2x8" og noe diamantgreier). Det som var så interessant var at disse to høyttalerne låt ekstremt likt, selv om overgangen fra 2x8" til 2x12" var godt merkbar. Vi fikk også med et PEQ-punkt "på kjøpet", og da vi fikk dempet den fundamentale resonansen i rommet låt det veldig homogent. Når man derimot leste beskrivelsen hans i ettertid ble det tydelig at akkurat den frekvensen var han så vant til at den savnet han.
Så for å oppnå den universelle lyd må man være innstilt på det først og fremst. Man vil behøve en ganske lang tilvenning, og man vil måtte svelge noen kameler på veien før man aksepterer at man faktisk har gått rett vei. Dette kan høres ut som hjernevasking, men etter en periode med tilvenning kan man trygt gå tilbake og teste frem og tilbake, det handler altså bare om å gi det nye lydbildet litt mer enn en time eller to med lytting som skal sammenliknes med tidligere årelange opplevelser.
Så dukker det opp et problem underveis. Når man har fått EQ-et seg i mål og klangbalansen virkelig begynner å sitte har man plutselig kommet i en situasjon der spredningsavvikene er et større tema enn frekvensresponsen. Etter god og målrettet jobbing med dette havner man i en situasjon der dette også er på plass, og man vil plutselig langt lettere høre dynamiske egenskaper, forvrengning osv. Med andre ord, et anlegg med diverse lyter er også langt mer tilgivende for alt det som gjemmer seg bak disse.
Som et eksempel; folk som kobler forsterkere på laster de overhodet ikke er egnet til får ofte en slik effekt, og alt flyter rimelig greit gjennom. Så er det ikke god lyd det da? Vel la meg heller snu spørsmålet litt. Hvis man kan rette feil, finne flere feil, rette dem, avdekke den ene feilen etter den andre, og til slutt stå igjen med at forsterkeren er altfor svak, bytte ut den, og i enden av dette ende med langt mer dynamikk, langt bedre fokus, langt mer detaljer osv, men uten å gi avkall på koselyden man var så fornøyd med, er ikke det da bedre lyd? Betyr det i såfall noe om det man hadde var bra eller ikke?
Så jeg tror det finnes et universelt lydbilde, både mht innspillinger og ører. Det må være med svært kontrollert frekvensrespons, svært kontrollert spredning, veldig lav forvrengning, voldsomme dynamiske egenskaper, masse kapasitet, og ikke minst, en veldig veldig god og homogen romrespons i et rom som er stort nok og har en deilig kontrollert etterklang. Jeg har aldri hørt alle disse egenskapene sitte 100% samtidig, men jeg har hørt dem hver for seg, og ofte også med flere veldig bra i kombinasjon. Derfor mener jeg å ha en rimelig god ide om at det er dette som skal til.