Tenker at det finnes to veier til et universelt anlegg.
Ene er den objektive veien med systematisk jobbing med transparente komponenter og fokus på høyttalerrespons, spredningsmønster som passer rommet og bruksområde, plassering, akustiske tiltak, osv. Denne veien er krevende og innebærer ideelt sett et dedikert lytterom.
Andre måten er å bruke komponenter som ikke er for avslørende og gjerne tilføre noe harmonisk forvrengning.
Begge deler kan fungerer godt til all typer musikk, men gir allikevel helt forskjellig resultat. Begge har sine ulemper og fordeler. Førstnevnte kan gi en illusjon av virkeligheten hvor man føler man virkelig hører ekte instrumenter og stemmer. Gode innspillinger kan låte fantastisk. Mindre gode blir avslørt, men de fleste låter fortsatt ok. Innsikten i kildemateriale er stor og graver fram detaljer som man ellers kan gå glipp av. Andre metoden gjør gjerne at all musikk låter relativt bra, men med mindre oppløsning og klarhet. Forvrengningen vil legge seg som et teppe over all musikk på godt og vondt. Mer behagelig, men også mindre mindre grad av følelse av å lytte til ekte musikk og noe av lydsignaturen vil gjerne gå igjen hele tiden. Personlig synes dette gir litt mer middels kvalitet over hele linjen.
Samtidig er det IMO en del kriterier som ikke er spesielt diskutable når det kommer til kvalitet. Områder som uniform spredning, sammenhengende lyd, definert og kontant bass, dynamikk, fundament/fylde, tilstrekkelig basskapasitet, fravær av hardhet og sibilanter, stort og utstrakt lydbilde er noe jeg er overbevist alle foretrekker. I alle fall hvis man får leve litt med begge deler over tid. Det som imponerer i korte øyeblikk trenger ikke å være noe som fungerer godt over tid.