Et problem som gjør meg noe irritert og som har å gjøre med såkalte personforstyrrelser i omtale av andre, er at den vulgære forståelsen eller andre påstander om dette, tenderer liksom til hvordan teleologi forstås. Altså en veldig trang til å skulle måtte forklare et bestemt forhold med noe helt annet, eller enda verre, å skulle måtte forklare flere ting, med en bestemt ting. Og når såkalte profesjonelle bruker et ord som "personforstyrrelser", så har vel dette noe med dét å fungere i kapasitet som en autoritet på et bestemt område og kanskje attpåtil være kjøpt og betalt av staten samt preget av en utdanning som antagelig tilsikter og ellers forbereder en for et slikt arbeid, et område hvor det brukes karakteristikker om personforstyrrelser som om de utvilsomt måtte vite hva de snakket om når dette neppe er mulig.
Altså det burde med dette være åpenbart, at karakteriseringer som gjøres med bruk av ord som "personforstyrrelse", karakteriseringer som ikke engang er tilsiktet å fungere som et relevant anliggende hvor det søkes en spesielt påvisbar sammenheng mellom årsak og virkning, at det da blir det ganske enkelt feil å indusere meningsbærende konklusjoner som jo vil fungere mer som projisering av mening eller autoritet eller som om at man kom med et påfunn, ei avgrenset til en person og enda verre farget av yrke og tilhørighet.
Jeg tror faktisk et menneske må være litt som dama i "Nell" (film m.Jodie Foster&Liam Neeson) for å komme nær en alminnelig forståelse av hva det betyr å være unormal. Altså det å være unormal er nok ikke så ille som folk nok skal ha det til, eller også at de marginale forskjellene som påvises med oppførsel eller kanskje andre bemerkelsesverdige forhold, neppe kan brukes til å forklare voldsomme avvik av hva man forventer og som man ellers omtaler som normal oppførsel. Et kjempepoeng om dette å passe inn i samfunnet i dag handler faktisk ikke om menneskelighet, men om hvordan man innretter seg, noe som gjør at folk flest med enkelhet kan forutsi andres oppførsel i en sosial samhørighet. Man tar ganske enkelt for gitt, og med rette, at folk uansett må velge eller ellers agere med fornuftighet alene (det er tross alt dette som gjør folk såkalt ansvarlige og tilregnelige). Det er her hvor det går galt med sosialantropologer som skal ha andre til å gjøre nytte av de villeste betrakninger om hvorfor mennesker gjør hva de gjør, enten som forklaring på mulige intensjoner eller handlinger når dette greit kan beskrives. Det er nok ingen i media eller i helsevesenet som kan ugyldigjøre et menneskets kapasitet for fornuftighet og det å rollefortolke fornuftighet i form av personlighetskarakteristikker eller svada om hva personlighet ér (dessverre på en indirekte måte med bedømninger om sinnslidelse, sinnsykdom eller sosiopati), det blir feilbarlig bruk av slikt ressonementsapparat.
Våger påstå at det hver dag i media kommer fram tilfelle hvor det usosiale er nyhetsverdien, kan ikke så langt skjønne at andre enn meg har sett seg tjent med å stille spørsmål om mulig sosiopati med f.eks krig eller politikk slik det er gjenstand for formålstjenlige handlinger eller om unnlatelse å handle. Vi bor i en negativ verden må du vite, hvor ingen skal ha forventninger, men hvor man skal bare lære å forutsi de ting man ikke skal kunne akseptere. Les bare hva professor i sosialantropologi, Halvard Vike tydeligvis må ha ment hos nrk.no , hvor han tydeligvis skal ha sagt "Vi har en fryktelig naiv tiltro til staten,(...)".
Jeg har verken utdanning eller erfaring fra universitetet som er direkte relevant til miljøet i helsevesenet (jeg holdt på med helt andre ting), men vil si at jeg makter med helt greie resonnement å komme med innvendinger som jeg mener må kunne diskvalifisere de konklusjoner som jeg får tro nærmest serveres til media hvor det kommer til uttrykk hvor syke eller gale folk må forstås være og attpåtil som tilfelle av selvfølgelser, selv uten å egentlig ha spesiell kjennskap til fagterminologi. Jeg har såpass mange innvendinger til de banaliseringer som nok gjøres både her i tråden og i media, at jeg kan ikke annet enn å forakte måten dette gjøres på, og det er ikke til å komme bort fra at samfunnet som adressat (i overført betydning) også er å forakte i så henseende.
Jeg vil påpeke at dette med "personlighet" er slettes ikke noe som har med karakteristikker å gjøre i streng forstand, og jeg sier dette for de som av uvitenhet måtte tro at det egentlig er slik. Selvfølgelig så er det sånn at "personlighet" er et ord som benyttes i omtalen av de betraktninger enkelte gjør om andre, men det er nok slik at "personlighet" som sådan slettes ikke har noe med andre folks meninger å gjøre, som om meningene var uavhengig av den rollen de så å si måtte spille i forholdet med personen det snakkes om. Altså "personlighet" slik det brukes av psykiatrien er et konsept, eller bare en konseptuell forståelse av de idiosynkratiske forhold som man nok gjerne vil tro ligger til grunn for hvordan en person påvirkes over tid, som f.eks hva en person har lært og hva en person selv erkjenner, i kapasitet av å være et individ som jo ikke er kontrollert og er avhengig av andre individ og som ellers er å forstå som en hvikensomhelst stakkars jævel med en menneskekropp som igjen huser hjernemassen og dets nevrologiske nettverk for strengt tatt et uerkjennelig sinn.
Jeg tenker også at det er grunn til å mistenke at tradisjonell psykoanalytisk teori brukes til å styrke den fordomsfullhet som nok må prege diagnosearbeid eller kanskje bare være lagt som grunn på sett og vis, med å fungere som premissleverandør tilsiktet å beskytte faget psykologi, men det blir vanskelig for meg å vise hvordan dette måtte kunne være relevant, når såkalt "ekspertise" får råde i et heller lukket miljø hvor problemene utvilsom er ment å være en ettertanke alldentid dette miljøet av hva jeg kan skjønne bedriver praksis og slettes ikke velferd eller annen virksomhet basert på rettferd som i det minste kunne gjøre alt dette interessant og gjenstand for tilregnelighet som sådan (heh).
Jeg leste noe artig et sted som i all sin enkelhet burde kunne inngi en ide om hvor galt det må bli, når alskens -ismer (alle typer forenklinger) forstås eller bare erkjennes (viten) som praktisk kunnskap.
"We do what we do, because that is how we do it"
eller kanskje man kunne si
"Vi vet hva vi vet, fordi det er sånn vi vet det"
Edit: Oops, en ufullstendig sitering fra nrk.no med siteringen av sosialantropologen, men dog en ubetydelig feil vil jeg mene.
Altså det burde med dette være åpenbart, at karakteriseringer som gjøres med bruk av ord som "personforstyrrelse", karakteriseringer som ikke engang er tilsiktet å fungere som et relevant anliggende hvor det søkes en spesielt påvisbar sammenheng mellom årsak og virkning, at det da blir det ganske enkelt feil å indusere meningsbærende konklusjoner som jo vil fungere mer som projisering av mening eller autoritet eller som om at man kom med et påfunn, ei avgrenset til en person og enda verre farget av yrke og tilhørighet.
Jeg tror faktisk et menneske må være litt som dama i "Nell" (film m.Jodie Foster&Liam Neeson) for å komme nær en alminnelig forståelse av hva det betyr å være unormal. Altså det å være unormal er nok ikke så ille som folk nok skal ha det til, eller også at de marginale forskjellene som påvises med oppførsel eller kanskje andre bemerkelsesverdige forhold, neppe kan brukes til å forklare voldsomme avvik av hva man forventer og som man ellers omtaler som normal oppførsel. Et kjempepoeng om dette å passe inn i samfunnet i dag handler faktisk ikke om menneskelighet, men om hvordan man innretter seg, noe som gjør at folk flest med enkelhet kan forutsi andres oppførsel i en sosial samhørighet. Man tar ganske enkelt for gitt, og med rette, at folk uansett må velge eller ellers agere med fornuftighet alene (det er tross alt dette som gjør folk såkalt ansvarlige og tilregnelige). Det er her hvor det går galt med sosialantropologer som skal ha andre til å gjøre nytte av de villeste betrakninger om hvorfor mennesker gjør hva de gjør, enten som forklaring på mulige intensjoner eller handlinger når dette greit kan beskrives. Det er nok ingen i media eller i helsevesenet som kan ugyldigjøre et menneskets kapasitet for fornuftighet og det å rollefortolke fornuftighet i form av personlighetskarakteristikker eller svada om hva personlighet ér (dessverre på en indirekte måte med bedømninger om sinnslidelse, sinnsykdom eller sosiopati), det blir feilbarlig bruk av slikt ressonementsapparat.
Våger påstå at det hver dag i media kommer fram tilfelle hvor det usosiale er nyhetsverdien, kan ikke så langt skjønne at andre enn meg har sett seg tjent med å stille spørsmål om mulig sosiopati med f.eks krig eller politikk slik det er gjenstand for formålstjenlige handlinger eller om unnlatelse å handle. Vi bor i en negativ verden må du vite, hvor ingen skal ha forventninger, men hvor man skal bare lære å forutsi de ting man ikke skal kunne akseptere. Les bare hva professor i sosialantropologi, Halvard Vike tydeligvis må ha ment hos nrk.no , hvor han tydeligvis skal ha sagt "Vi har en fryktelig naiv tiltro til staten,(...)".
Jeg har verken utdanning eller erfaring fra universitetet som er direkte relevant til miljøet i helsevesenet (jeg holdt på med helt andre ting), men vil si at jeg makter med helt greie resonnement å komme med innvendinger som jeg mener må kunne diskvalifisere de konklusjoner som jeg får tro nærmest serveres til media hvor det kommer til uttrykk hvor syke eller gale folk må forstås være og attpåtil som tilfelle av selvfølgelser, selv uten å egentlig ha spesiell kjennskap til fagterminologi. Jeg har såpass mange innvendinger til de banaliseringer som nok gjøres både her i tråden og i media, at jeg kan ikke annet enn å forakte måten dette gjøres på, og det er ikke til å komme bort fra at samfunnet som adressat (i overført betydning) også er å forakte i så henseende.
Jeg vil påpeke at dette med "personlighet" er slettes ikke noe som har med karakteristikker å gjøre i streng forstand, og jeg sier dette for de som av uvitenhet måtte tro at det egentlig er slik. Selvfølgelig så er det sånn at "personlighet" er et ord som benyttes i omtalen av de betraktninger enkelte gjør om andre, men det er nok slik at "personlighet" som sådan slettes ikke har noe med andre folks meninger å gjøre, som om meningene var uavhengig av den rollen de så å si måtte spille i forholdet med personen det snakkes om. Altså "personlighet" slik det brukes av psykiatrien er et konsept, eller bare en konseptuell forståelse av de idiosynkratiske forhold som man nok gjerne vil tro ligger til grunn for hvordan en person påvirkes over tid, som f.eks hva en person har lært og hva en person selv erkjenner, i kapasitet av å være et individ som jo ikke er kontrollert og er avhengig av andre individ og som ellers er å forstå som en hvikensomhelst stakkars jævel med en menneskekropp som igjen huser hjernemassen og dets nevrologiske nettverk for strengt tatt et uerkjennelig sinn.
Jeg tenker også at det er grunn til å mistenke at tradisjonell psykoanalytisk teori brukes til å styrke den fordomsfullhet som nok må prege diagnosearbeid eller kanskje bare være lagt som grunn på sett og vis, med å fungere som premissleverandør tilsiktet å beskytte faget psykologi, men det blir vanskelig for meg å vise hvordan dette måtte kunne være relevant, når såkalt "ekspertise" får råde i et heller lukket miljø hvor problemene utvilsom er ment å være en ettertanke alldentid dette miljøet av hva jeg kan skjønne bedriver praksis og slettes ikke velferd eller annen virksomhet basert på rettferd som i det minste kunne gjøre alt dette interessant og gjenstand for tilregnelighet som sådan (heh).
Jeg leste noe artig et sted som i all sin enkelhet burde kunne inngi en ide om hvor galt det må bli, når alskens -ismer (alle typer forenklinger) forstås eller bare erkjennes (viten) som praktisk kunnskap.
"We do what we do, because that is how we do it"
eller kanskje man kunne si
"Vi vet hva vi vet, fordi det er sånn vi vet det"
Edit: Oops, en ufullstendig sitering fra nrk.no med siteringen av sosialantropologen, men dog en ubetydelig feil vil jeg mene.
