Gjestemedlem skrev:
Kanskje på tide å legge ned sosialdepartementet og gjeninnføre en fattigkasse basert på kollekt og tigging da?
Én ting er i hvertfall sikkert, at dagens utvikling vil møte veggen. Økningene i offentlige utgifter vokser fra år til år, vokser betydelig fortere enn inntektsøkningen må tillegges. Mens offentlige utgifter var omkring 30% av BNP anno 1960 er de nå 50% av BNP, og det på tross av at BNP er i vekst. Og
samtidig som utgiftene øker, så blir
helsekøene lengre,
antall fattige stadig høyere og det avdekkes
elendige forhold i omsorgen. Og ser man den vestlige verden under ett, så er tendensen enda mye klarere.
Mer og mer penger brukes til omfordeling og velferd, det sysselsetter en stadig høyere del av arbeidsstokken, det blir dyrere og dyrere får hvert år som går, og hva får vi igjen for den økte pengebruken? Dårligere forhold, lengre køer, økte forskjeller.
Dette er et tegn på at
systemet som sådan ikke fungerer. Når noe blir dyrere og dyrere, og
samtidig blir dårligere og dårligere, så fungerer det ikke etter hensikten. Dette er åpenbart, man må være blind for ikke å se det. Men velferdsnarkosen har nok blindhet som bivirkning. Dårligere og dårligere virkning, allikevel roper vi på stadig mer.
Og dette er bare det praktiske aspektet, dernest kommer det eksistensielle. Etikken i at befolkningen skal klientifiseres og bringes tilbake til et spedbarnsstadium, hvor staten passer dem fra krybbe til grav. Ikke bare gjennom å gjøre folk helt avhengige av statlige almisser for å kunne leve, men også gjennom å diktere hvordan de skal forvalte sine eget liv (som streng tatt kanskje ikke lengre er deres egne). Ikke røyk, ikke drikk, ikke spis fett, alt som diskuteres i denne tråden; når du som individ reduseres til et barn liggende i velferdskuvøsen, så er det bare naturlig at staten bestemmer hvordan du skal leve livet ditt. Etterhvert vil dette bli et folkelig krav; hver gang man har et problem, så forlanger man at politikerne skal ordne opp, helt ute av stand til å ta selvstendig ansvar og forbedre sin situasjon på egen hånd. Alt som er potensielt skummelt må forbys.
Den enkleste metode for å få til underkastelse, servilitet, konformitet og lydighet er ikke gjennom militær makt, ikke engang gjennom undertrykkelse og drakonisk lov, men gjennom
avhengighet. En politistat vil alltid fostre dissidenter, opprørere som vil kjempe mot makthavernes inngripen i den private sfære, men gjennom å gjøre befolkningen avhengig av staten, avhengig av makthaverne for å få livet til å henge sammen, så har man åpnet døren på vidt gap for gradvis innstramming og kveling av selvråderetten.
Det vil ikke gå i lengden, sann mine ord, to-tre generasjoner til så vil det begynne å rakne for alvor. Om ikke før, da kineserne vil spise oss levende. De sosiale problemene vil bare bli større og større, og forbudene vil bli fler og fler. Og for hver ny ting som forbys, så vil det dukke opp noe annet som fører til enda større problemer. Og slik vil den onde sirkelen fortsette, mens østen er i fremgang.
Dette er IMO uunngåelig og forsåvidt noe jeg er komfortabel med, selv om jeg ikke ville satt unger til verden med den fremtiden vi går i møte. Jeg er nok gammel og grå før den stadige opphopningen av sosiale problemer, de stadig nye forbudene og generell statlig inngripen vil få store konsekvenser for mitt liv. Men om ikke annet så kan jeg le rått og ærlig når en eller annen wannabe sosialist kommer med en moralpreken om "fellesskapet" og "egoismen". For det finnes knapt noe mer egoistisk enn sosialismen, hvor man er så avstumpet av selv filantropien må skje gjennom tvang. Dette er forsåvidt en befriende følelse.
Det gir egentlig en mye bedre tilfredsstillelse å vite at det kommer noen og tar pengene til Slubbert og Knut, og gir dem bort til folk som vil sløse dem bort på mat, klær og skolegang og annet slikt sosialistisk vrøvl.
For en sosialist vil det alltid være mer tilfredsstillende at pengene tas fra noen, enn at de gis til noen.
