En ting som glemmes litt i alt dette. 3-mila/marsjmerket er et ferdighetsmerke, ikke et utdanningskrav. Det har aldri vært sånn at man må ta alle ferdighetsmerkene for å kunne 'uteksamineres' som soldat. Det samme gjelder alle de andre ferdighetsmerkene også, infanterimerket (12-15km i terreng, orienteringsdel og test i diverse soldatferdigheter underveis), skimarsjmerket (3 mil på ski med skyting underveis), skarpskyttermerket (liggende hurtigskyting med magasinbytte, og knestående hurtige enkeltskudd, egne tester for alle andre personlige våpen også), det militære femkampmerket, og det er vel flere av dem. De som klarer kravet får lov til å flotte seg med et merke på uniformen, etter 6-8 ganger oppnår man gullmerket med medalje/båndspenne etter hvilken uniform som bæres. Godkjent infanterist/HV-soldat/hva det nå er de heter alle sammen, er bygget over en lignende ordning. Soldaten får et merke som kan bæres på uniformen. Sivile ferdihetsmerker som NAIS og Dugleiksmerkene i skyting, idrettsmerket, store havhesten, skiskyttermerket, Nijmegenmedaljen, og sikker flere.
Hele denne ordningen var en belønning for, og oppmuntring til å trene opp og vedlikeholde ferdigheter i idretter som har relevans for forsvarets behov. Ikke utdannigskrav, men et belønningssystem for egentrening. Mitt inntrykk er at dette har virket etter hensikten, kanskje spesielt for OPL/K/ mobiliseringsreserven.
På den annen side rapporteres alt av aktivitet og måloppnåelse oppover i systemet. Dermed ligger det et incentiv for alle avdelingssjefer til å arrangere tester og få en stor andel av personellet til å bestå kravet. Å få 97% av styrken til å bestå en lett test ser dessverre bedre ut på papiret enn å få 85% av styrken til å bestå en krevende test, også om de siste 12% ville bestått den lettvinte varianten. Og der ligger kanskje en fristelse til å legge opp til for rask progresjon? Klart det ikke er verdt det hvis en soldat klarer 3-mila (inkludert kravet om å være arbeidsdyktig dagen etter) hvis vedkommende pådrar seg en kronisk betennelse i ledd eller sener og senere går glipp av for eksempel en storøvelse med masse verdifull læring.
Forøvrig er jeg enda mer bekymret for folkehelseperspektivet enn forsvarets kapasitet på dette relativ begrensede området. Forsvarets rolle i folkehelse er relativt begrenset, med den lille andelen som tjenestegjør, og den enda mindre andelen som tjenestegjør ut over et år.
Forsvaret kan ikke trylle, har svært begrenset tid til rådighet, og er helt avhengig av det materialet de får å jobe med. Ungdom som har vært fysisk passive gjennom hele oppveksten vil aldri kunne løftes over middelmådighet på et år i grønt, eller blått eller blått.
