K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Her kommer anmeldelsene fra albumstafettene i en tråd uten kommentarer.
Veldig fint om dere ikke kommenterer mellom postingene
Fra Jowil
David Bowie Hunky Dory
10/10
Dette var den første Bowie-plata jeg kjøpte for fire-fem år siden. Jeg har i ettertid kjøpt tre andre, men innså fort at han nærmest hadde overgått seg selv på Hunky Dory. Dette er en helstøpt skive. Musikalsk er den på et sjeldent høyt nivå; man formelig sanser spillegleden i studio ledet av et knippe bunnsolide og meget retningsbestemte låter, noe som etter mitt skjønn er den sterkeste siden ved denne skiva.
Ingen av musikerne utmerker seg spesielt på andre måter enn at de på mesterlig vis bygger opp under historien Mr. Pop beretter med sin viljesterke røst. Mye av grunnen til at dette fungerer så bra ligger i et meget målbevisst arbeide med produksjon og arrangementer.
Åpningskuttet, Changes, bærer bud om at vi her har å gjøre med en artist som i høyeste grad mener alvor. Jeg må innrømme at jeg på langt nær er noen «bowieolog» og ergo ikke er særlig opplyst omkring privatlivet hans på denne tiden, men jeg har fått med meg at han fra visse hold blir lablet som androgyn horebukk (forstå det den som kan). Alt jeg hører er en Mann som forsvarer friheten til å stå frem med det han har:
«And these children that you spit on
As they try to change their worlds
Are immune to your consultations
They're quite aware of what they're going through»
Herifra går det slag i slag med høydepunkter som perler på en snor for å bruke et tynnslitt uttrykk. Den ene popperlen avløser sømløst den neste i en parade verdig en mester.
Den erkebritiske aksenten til Bowie er også med på å fremheve lyrikken og nærmest tvinge lytteren til å høre poengene hans. For eksempel på platas svakeste kutt (noe som sier alt om det skyhøye nivået på låtmaterialet), Fill Your Heart, hvor han på selvparodisk vis proklamerer:
«Love will clean your mind
And make you Free!!»
Fill Your Heart er på ingen måte en dårlig låt, men den har et litt for jolly beat som jeg syns passer litt dårlig inn ved siden av resten av låtene hvor det går en soleklar blå tråd. Det er den eneste svakheten jeg er i stand til å finne og er på langt nær nok til å trekke poeng for. Jeg har inntrykk av at denne skiva er blant de få som kan forene på tvers av sjangre. Den engasjerer med et temperament som hever seg over båser og gjør lytteren forhåpentligvis litt klokere. Det er en musikkelskers drøm å oppdage slike utgivelser, bare så synd at jeg hadde et godt forhold til denne fra før av...
Har aldri anmeldt noe som helst før, så jeg beklager om utførelsen er noe springende. Uklar bør den ikke være i det minste, jamfør karakteren.
Standout tracks: Changes, Oh! You Pretty Things, Life On Mars?, Kooks, Quicksand, Andy Warhol, Song For Bob Dylan
Veldig fint om dere ikke kommenterer mellom postingene
Fra Jowil
David Bowie Hunky Dory
10/10
Dette var den første Bowie-plata jeg kjøpte for fire-fem år siden. Jeg har i ettertid kjøpt tre andre, men innså fort at han nærmest hadde overgått seg selv på Hunky Dory. Dette er en helstøpt skive. Musikalsk er den på et sjeldent høyt nivå; man formelig sanser spillegleden i studio ledet av et knippe bunnsolide og meget retningsbestemte låter, noe som etter mitt skjønn er den sterkeste siden ved denne skiva.
Ingen av musikerne utmerker seg spesielt på andre måter enn at de på mesterlig vis bygger opp under historien Mr. Pop beretter med sin viljesterke røst. Mye av grunnen til at dette fungerer så bra ligger i et meget målbevisst arbeide med produksjon og arrangementer.
Åpningskuttet, Changes, bærer bud om at vi her har å gjøre med en artist som i høyeste grad mener alvor. Jeg må innrømme at jeg på langt nær er noen «bowieolog» og ergo ikke er særlig opplyst omkring privatlivet hans på denne tiden, men jeg har fått med meg at han fra visse hold blir lablet som androgyn horebukk (forstå det den som kan). Alt jeg hører er en Mann som forsvarer friheten til å stå frem med det han har:
«And these children that you spit on
As they try to change their worlds
Are immune to your consultations
They're quite aware of what they're going through»
Herifra går det slag i slag med høydepunkter som perler på en snor for å bruke et tynnslitt uttrykk. Den ene popperlen avløser sømløst den neste i en parade verdig en mester.
Den erkebritiske aksenten til Bowie er også med på å fremheve lyrikken og nærmest tvinge lytteren til å høre poengene hans. For eksempel på platas svakeste kutt (noe som sier alt om det skyhøye nivået på låtmaterialet), Fill Your Heart, hvor han på selvparodisk vis proklamerer:
«Love will clean your mind
And make you Free!!»
Fill Your Heart er på ingen måte en dårlig låt, men den har et litt for jolly beat som jeg syns passer litt dårlig inn ved siden av resten av låtene hvor det går en soleklar blå tråd. Det er den eneste svakheten jeg er i stand til å finne og er på langt nær nok til å trekke poeng for. Jeg har inntrykk av at denne skiva er blant de få som kan forene på tvers av sjangre. Den engasjerer med et temperament som hever seg over båser og gjør lytteren forhåpentligvis litt klokere. Det er en musikkelskers drøm å oppdage slike utgivelser, bare så synd at jeg hadde et godt forhold til denne fra før av...
Har aldri anmeldt noe som helst før, så jeg beklager om utførelsen er noe springende. Uklar bør den ikke være i det minste, jamfør karakteren.
Standout tracks: Changes, Oh! You Pretty Things, Life On Mars?, Kooks, Quicksand, Andy Warhol, Song For Bob Dylan