God søndagsmorgen Snickers,
Det du skriver om vinyl inneholder en del riktige observasjoner, men er bare en del av en sammenhengende sannhet hvor konklusjonen blir etter min mening litt for bastant og teoretisk. Formatet har åpenbare fysiske begrensninger – det er ingen som bestrider det – men mange av punktene du trekker frem er enten delvis misvisende eller mister konteksten som gjør dem relevante i praksis.
«Plater låter ulikt fra gang til gang»
Små variasjoner kan forekomme, men det er ikke dramatisk. En godt satt opp spiller med lav wow & flutter og stabil drift gjengir med høy presisjon.
Dessuten: digitale systemer er heller ikke helt stabile – der finnes jitter, faseforvrengning og filterartefakter som også påvirker lyden subtilt.
Vinyl er et mekanisk medium, ja – men “dårlig” er å dra det langt. Med en korrekt justert pickup, riktig nåletrykk og rene plater kan en LP spilles hundrevis av ganger uten merkbar degradering. Det er er etter min mening en foreldet myte, ettersom de færreste av oss spiller av møkkete plater og bruker koniske nåler med > 5 gr. nåletrykk. Målinger viser at en korrekt justert platespiller nesten ikke skader rillene i det hele tatt. Tester fra både Gamma Electronics og PSpatialAudio har vist at ved riktig nåltrykk, en korrekt justert platespiller og rene plater, kan en plate spilles hundrevis av ganger uten hørbar degradering. I nyere tester lå forskjellen etter 50 avspillinger på under én desibel – langt under det mitt øre ihvertfall kan oppfatte. Dessuten, rekk opp hånda de som har spilt av platesamlinga mer enn 100 ganger. -De færreste vil jeg tippe. Derfor er dette mindre relevant nå enn det var på 60- og 70-tallet når vi var unge, dengang vi eide to plater og spilte de hele tiden på en håpløs wobblete spiller.
De fleste problemene med slitasje og variasjon mellom avspillinger handler i realiteten om feil justering (azimuth, antiskating, VTA, mm.), ikke om formatets svakhet i seg selv.
I tillegg har vinyl et stort fortrinn: det er et kontinuerlig analogt signal uten kvantisering, bitfeil eller jitter. Dette bidrar til at mange opplever klangen som mer naturlig og “organisk” – noe som ikke nødvendigvis lar seg måle, men som likevel er hørbart. For mange er nettopp vinylens levende karakter en del av sjarmen – ikke en feil.
«Begrenset dynamisk headroom og båndbredde»
Rent teoretisk stemmer det at vinyls dynamiske område er lavere enn CD (rundt 70–75 dB mot CD-ens 96 dB). Men i praksis utnyttes sjelden mer enn 60–70 dB i de fleste mastere uansett. Vinyl har derfor mer enn nok headroom til realistisk musikkgjengivelse.
En interessant observasjon er at mange vinylutgivelser faktisk låter mer dynamiske enn sine digitale søsken – nettopp fordi de ofte masteres med mindre kompresjon og mildere EQ. Formatets begrensninger tvinger frem en mer naturlig og balansert produksjon.
«RIAA-kurven begrenser formatet»
RIAA-EQ er ikke en svakhet, men en genial løsning på et praktisk problem: den reduserer bassnivået ved kutting for å spare plass og minimerer støy ved avspilling. Et godt phono-trinn gjenskaper frekvensbalansen nøyaktig, og mange pickuper viser faktisk lineær respons opp mot 30–40 kHz.
Så selv om 18 kHz ofte nevnes som en «praktisk grense», er det mer en konservativ tilnærming basert på eldre utstyr – ikke en reell fysisk barriere.
Altså, tenker jeg at vinylens styrke ligger ikke i tallene, men i helhetsopplevelsen: Det er et fysisk, taktilt og visuelt medium. Det låter ofte mer dynamisk og mindre digitalt hardt. Det gir en kontinuerlig og ufiltrert gjengivelse av musikken.
Det var en masteringtekniker som sa det så fint: “Vinyl is not perfect, but it’s perfectly human. And that’s why we love it.”
Så ja – vinyl har tekniske svakheter, men de fleste av dem er både håndterbare og irrelevante i praktisk lytting. Det handler om hva som oppleves mest musikalsk, ikke hva som måler best på papiret. Det er et levende format – og når det behandles riktig, varer det like lenge som kjærligheten til musikken.
Sist redigert:
