Ang. Mastodon:
Jeg tror jeg skriver en halv mini-anmeldelse selv først, og så fortsetter diskusjonen etterpå:
Mastodon er et heavy metal-band fra Atlanta, Georgia, som startet opp i år 2000, bestående av Troy Sanders (bass/vokal), Brent Hinds (gitar/vokal), Bill Kelliher (gitar) og Brann Dailor (trommer/vokal). De spiller en metall som av fansen kalles "sludge metal" (Fordi de etter sigende har en "sludgy" lyd. Med det forstår jeg at den er litt grov og tungtflytende, og sinnsykt tung/feit. Det kjenner jeg igjen, men jeg synes det blir teit å dikte opp en egen sjanger/bås til et band.) Jeg synes det er en slags blanding av "stoner rock", thrash metal og prog metal. Slektskapet med andre Sørstats-heavyband kan høres i musikken, men Mastodon er innovative og nyskapende like forbanna.
De som måtte mene at denne musikken er datert eller "80-talls" er jeg fristet til å be gå og gjøre hjemmeleksa si, for finnes det bare
ett kontemporært metallband, så er det Mastodon! Ja, de er nok som veldig mange andre flasket opp på NWOBHM (new wave of british heavy metal), men det er veldig vanskelig å frakoble seg helt fra musikkhistorien.
(Forøvrig tar jeg avstand fra begrepet "80-talls heavy" slik det ofte blir brukt, for de som bruker det sikter ofte til datidens mainstream "boybands" som av foreldregenerasjonen ble plassert i heavysjangeren, men strengt tatt ikke har filla med metal å gjøre. ...Og si hva du vil om AOR/hair metal-bandene, men i motsetning til dagens mainstream-band, så var veldig mange av disse ekstremt dyktige musikere. ...Men jeg sporer av.)
Mastodon klarer å kombinere beinharde og knallharde men catchy riff med virtuose instrumentprestasjoner, forvrengte gitarer med rene partier, sære taktskifter med massive og drivende rytmer, "ren" vokal med "nesten growling". Gode og fengende melodier og både instrumental- og vokalharmonier samtidig som de spiller beinhardthardt og tungt. Fantastisk!
The Hunter er Mastodon's femte album. Det første albumet ("Remission") var hardere og mindre "tilgjengelig", men fra det andre albumet (Leviathan) begynte bandet å spe inn prog-elemeter i musikken. Dette fortsatte de med i enda større grad på "Blood Mountain", og det toppet seg nok på "Crack The Skye". Bandet har utviklet seg/forandret seg en del mellom hver plate, og denne, "The Hunter" er variert i seg selv, med låter som er ganske forskjellige fra hverandre i stilen. Grandiose arrangementer, glitrende instrumentprestasjoner, catchy OG kompliserte låter. Dynamisk og mektig, storslagen og "tight". Her er alt fra NWOBHM og prog-influenser til poppa melodier og funkrytmer. Denne plata har alt som kreves, og jeg elsker den!
At smak og behag er udiskutabelt, uforklarlig og individuelt er en sannhet vi alle må akseptere, men jeg FORSTÅR bare ikke at de som ikke liker denne plata, ikke i alle fall kan se kvalitetene den innehar eller til og med ikke klarer å forstå hvorfor andre kan like den. Når jeg skal anmelde en plate jeg ikke "forstår", sitter jeg og sliter med den likevel, prøver å sette meg inn i hva som motiverer og driver artisten - hvor de kommer fra, for å si det med en floskel. Det går an å skrive noe lesbart selv om man selv ikke liker plata.
For meg er dette den udiskutabelt beste plata fra 2011, og uten å ha talt opp de fire andre, er jeg ganske sikker på at den er på min "topp 5 noensinne"-liste.
Jeg holder den faktisk som en
10/10.
