The Waterboys - This Is The Sea
I introduksjonen til Tom Ewings artikkel "Poptimist: Sonic Cathedral" på Pitchfork heter det :
"As Coldplay and Florence and the Machine know, "Big Music" rewrote rock as a sort of secular gospel music."
"This is The Sea" er The Waterboys tredje album, og kulminasjonen av Mike Scotts visjon om den Store Musikken.
I mangel av et bedre begrep holder jeg meg til dette: 'Big Music'.
Musikk som er laget for å framkalle store følelser.
Og det er grundig gjort:
Sangene er gjennomarbeidete komposisjoner.
Intstrumenteringen er nøye gjennomtenkt.
Arrangementet er nøye, omfattende og store.
Produksjonen nærmer seg Spector's 'wall of sound'
Musikerne er solide utøvere som legger sin sjel i musikken.
Musikals bakteppe er omfattende; litt irsk, litt bluesfølelse, litt jazzovertoner, litt Beethoven
som sagt: "
Big Music"
Hvordan det høres ut?
Vel, jeg viser her til T. Ewing - som oppsummerer albumet på en fortreffelig måte:
'The Waterboys' third album, 1985'sThis Is the Sea, is their best-realized work about the "Big Music" and how to do it. It's an album of unashamed, chest-beating bombast; I'm embarrassed and stirred by it in equal part. I wouldn't ever call it agreatrecord, but everything on it-- apart from the feeble mid-80s drum sounds-- is there because it resonates with bandleader Mike Scott's vision. Andits value system-- a stew of folky and punky authenticity and Van Morrison-style Celtic spirituality-- is big on submission to a higher power, something out there beyond the music. On sometime student disco hit"The Whole of the Moon"Scott sings about someone with a more direct connection to this capital-T Truth than he can manage. On"This is the Sea"he's sadly schooling someone else in it. On"Don't Bang the Drum"he's chastising someone who won't see it, and lays out the ideal plainly. "What show of soul are we gonna get from you? It could be deliverance or history under these skies so blue-- could be something true!"
(Tom Ewing: Poptimist: Sonic Cathedrals)
http://pitchfork.com/features/poptimist/8698-sonic-cathedrals/
og fra wikipedia sakser jeg denne:
"....combined the rock and roll sound of early U2 with elements of classical trumpet (Lorimer), jazz saxophone (Thistlethwaite) and contemporary keyboards (Wallinger). Scott emphasized the arrangement's fullness by using production techniques similar to Phil Spector's "Wall of Sound".... the best-selling example was "The Whole of the Moon", the song that the early-1980s Waterboys are best known for and that demonstrates both Wallinger's synthpop keyboard effects and the effectiveness of the brass section of the band. "
http://en.wikipedia.org/wiki/Waterboys anbefales.
Jeg har ingenting å tilføye.
Dette albumet regnes av (veldig) mange som en klassiker. Det solgte i bøtter og spann i 85/86. Og det ble spillt ved enhver anledning. Jeg likte det aldri. Det er noe insisterende over de store følelsene som tyter fram fra alle krinker og kroker i musikken. Jeg blir rett og slett litt forlegen og det hele føles litt ekkelt.
Men - jeg har hørt det titt og ofte, og har ingen problemer med å se at det er flott gjennomført. Det er fine melodier som er flott spillt. Fengende og allsangbart. Ingen problemer med å høre dette når man er på besøk.
Spille det selv?
Nei. Storheten høres desverre i mine ører ut som overarbeidete sanger som er overarrangert og overprodusert. Kalkulert og pompøst. Jeg har sitert fra andre rett og slett fordi jeg ikke orker å høre gjennom hele albumet mer enn etpar ganger, og føler at dette er nødvendig for å gi et riktig bilde av musikken.
Karakter? Vanskelig, men takket være min schizoide personlighet kan jeg balansere de åpenbare objektive kvalitetene med min subjektive opplevelse - og lander på en sterk (?) 6/10.
Den originale 'The Big Music'; The Waterboys' tredje single fra mars 1984.
(Jada, det er flott - og avogtil blir man forført.)
