Albumstafetten 16

[Handsoer]

Takker for tilbakemeldinger.
Sitatene er brukt for å gi leserne et riktiger bilde av musikken,
dessuten mener jeg at denne er for god til å slaktes - selv om jeg
syns den er slitsom. nok om det.

Kim Larsen synger danske barnesanger? Blir ikke det litt for sært?
Aalbumet har en klart definert målgruppe; vel, jeg er ikke dansk og deler dermed ikke den kulturelle bakgrunnen og tradisjon som disse sangene står i, jeg er langt fra 10 år men syns barnesanger generellt er en god ide - for barn og jeg liker ikke (har heller aldri likt) Kim Larsen som sanger.
Kommer jeg til å høre dette albumet?
Nei.
Hvordan skal man vurdere en karakter på denne - når man er så langt unna målgruppa :

 

[Kaare G. Opsahl]

Bra av Rozzy og brasse!!

 

[pellesmil]

Fine anmeldelser av Waterboys, har plata på vinyl og den ble en liten favoritt den gangen for mange år siden,
Ville utifra minnene gitt den opp mot 8 eller mer,

Men,... plata har stått uspilt i sikkert 10 år,

Usikker på om den har stått seg?



Ang Kim, så ser jeg at han er ute i hardt-vær, var ikke klar over at det er en barneplate som var nominert.

Minner den om L.L.Stenbergs barneplate er jeg enig i kritikken,

Dessverre

 

[Kaare G. Opsahl]

Bra av bent og mikefish. fæl musikk! 3

 

[Kaare G. Opsahl]

Kommer tilbake til Lyngen og Dazed sine anmeldelser

 

[utgatt60135]

Siden Gjestemedlem er i Burma for å skape fred serverer jeg hans anmeldelse lagd på kort tid før stafetten startet:



The Triffids - In the Pines

Hm, er dette Nick Cave eller nære slektninger? Det musikalske slektskapet er i alle fall nærliggende, eller kanskje det er omvendt. Australiere er de i alle fall disse også.

Litt ut på platen er det rene countrytoner med banjo og tjohei som gjelder. Stemningen er som fra en saloon en plass i midtvesten. Once a day er en slik singalongtrudelutt.

Upretensiøst og ærlig opptak, uten at det er produsert i hel. Ingen har ødelagt lyden heller, men dette var vel før den tiden da det ble moderne for teknikerne å ødelegge musikernes arbeid. Platen er spilt inn i 1986, men den bærer ikke på noen måte preg av tidsepoken og kunne like gjerne vært spilt inn i forgårs. Jeg hadde ikke reagert om jeg hadde leste 2011 på platen.

Andre klare inspirasjoner er Elvis Costello, og jeg ville ikke blitt forbauset om noen i bandet har latt seg inspirere av den herren. Jeg finner i alle fall assosiasjoner. Men mange låter kunne som sagt like gjerne vært med Nick Cave and the Bad Seeds. Just Might Fade Away er en slik låt, og den er bra. Platen er på sitt beste når den tar slike vendinger og går litt bort fra countrystilen fra noen låter tilbake, eller freomver for den saks skyld. Better off this way er litt slik bakfull country, men det har jo sin charme det også på et vis. Men kan ikke fri meg for å tenke på klokken 03:34 på danskebåten eller Rubinen...

Låtene er også behagelig korte og kortfattede. De sier det de skal uten å trekke det hele ut i langdrag og gjentakelser.

Alt i alt er det et godt hørbart album dette, og den vil bli spilt mer. Den finnes både på Spotify og Wimp og kommer nok på en shortlist der.

Platen fortjener 7/10, noen svake punkter men solid og ærlig musikk som det ikke lages for mye av. Småfull og behagelig stemning på denne.

 

[Kaare G. Opsahl]

Bra anmeldelse av Gjestemedlem!!! ser frem til å høre platen

 

[utgatt60135]

Bra anmeldelse av Gjestemedlem!!! ser frem til å høre platen

Jepp .

Dette var den plata jeg har likt best så langt. Noen låter som blir for country for meg, men andre som er veldig gode. Hadde det ikke vært for enkelte låter så ville jeg nok ha tipper over på 8 tallet, men jeg ville nok ha gitt 7.

 

[Griffenfeldt]

The Triffids

In the pines

Jeg skulle skrevet litt om likheten til Nick Cave selv, men ser det allerede er nevnt.
Skiven åpner som en soleklar 10'er i mine ører. Dette er musikk med nerve og attitude. "Gutter som vet hva det gjør, helt klart " var min første tanke. En slags The Smiths from Down Under. Tekstene er velskrevet og musikken er tidsriktig.
Desverre utover i en skive som blir litt for langdryg, går det opp for meg at de skulle gitt seg mens denne skiven fremdeles var en 10'er.
Jeg sier ikke at det blir mageplask fra 10'ern, men jeg trekker fra 2 poeng pga en noe svak avslutning.

Thomas

 

[BurntIsland]

Litt for lang og sprikende slik den fremstår her. Originalen (som bare er sjarmerende sprikende) får en stødig 7er av meg. Gode anmeldelser, og spesielt Gjestemedlems anmeldelse fanger plata godt syns jeg. Den kan fungere som kjøpeguide.

 

[mikefish]

The Triffids er et bra band.I min platesamling figurer 'the black swan' og 'calenture'på vinyl.'In the pines' er muligens en bedre plate,men den ble aldri innkjøpt da den var tilgjengelig.

mvh. s,

 

[Bent]

Triffids plata ble jeg kjent med i denne stafetten, har kjøpt den og hørt på den en del ganger. Synes den er veldig bra, spesielt første halvdel. Enig med Burnt at orginalen er bedre og at remasteren blir litt for lang. Ville nok gitt den 7/10 (kanskje 8/10 uten de 5 ekstra sangene på remasteren).

 

[BurntIsland]

Bobby Conn - Rise Up! (1998)

Et ubeskrevet blad for meg dette. Har aldri hørt om fyren før, og det er til min skam, for her er det kreativitet, originalitet og en ellevill og løssluppen sjangerlek.

Meat loaf synger en rockeopera skrevet av the who om jordas undergang hjulpet av Bootsy collins og Queen. Underveis er man innom en rekke (kanskje alle) musikalske sjangre spilt med noe som kanskje er ironisk distanse, og kanskje er hjertet-utapå-pønk-spirit. Det hele er ikledd stilen til en kung fu detektiv serie fra et 70 tall sett med dette årtusenets briller.
Hvis det fins en skive som får Roberten til å like fløytesolo så er det mon tro denne?

Jeg blir ganske sjarmert, men overhodet ikke klok på denne skiva, som er det motsatte av kjedelig og uinteressant. Heller noe av et overflødighetshorn.

Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har vært oppmerksom på denne plata fra før, for dette har sterke kvaliteter. Et lite mesterverk muligens? Men kanskje blir det litt for mye av det gode; det blir nesten Pandoras eske for meg. Og på samme måten som jeg kan se storhet og talent i et bilde jeg ikke vil ha på min egen vegg, så stemmer ikke dette med min smak nå. (I 98 ville jeg tatt av på denne tror jeg..)

Jeg vil ikke gi den mere enn 6.

 

[utgatt60135]

... men overhodet ikke klok på denne skiva,[/b].

Jeg har hørt et par ganger på skiva og det var dette jeg også satt igjen med. Jeg skjønner meg ennå ikke på plata og vet ikke hva jeg skal mene. Men nå skjønner jeg jo alikevel litt mer siden du har skrevet en god anmeldelse, Burnt. Takk! Skal uten tvil bryne meg litt mer på Rise Up!, selv om jeg er noe skeptisk fremdeles. Så jo hvordan det gikk med D.A.F., men alikevel blir dette anderledes. Neste ut for deg blir vel plankekjøring da :.

 

[Handsoer]

Bobby Conn: Rise Up!

Helt ukjent artist for meg, plata kom i 1998.
Albumet er meget varierende i uttrykk. Det starter og avsluttes med en slags 70-talls lightfunk låt - komplett med 70-tallslyd på produksjonen. Immimellom disse to låtene får vi en slags parabel; noe lettere poprock, piano eller fløytedrevet.
"Passover" er en litt bluesaktige greier med passe skrudd instrumentering (og en fin Diamanda Galas-aktig koring) og "Baby Man (Refrain)" som starter tradisjonellt før den etterhvert går over til en avantgarde-folkfuzz-powerballade, og en artig sak ("White Bread") som starter som en engels folkrocker (komplett med fløyte) før det hardner til og låta etterhvert nærmer seg Zappa's "Jones Crusher".
Stilmessig spriker det i alle retninger, men allt er gjennomført - jeg sitter ikke med en følelse av at dette er posering eller art-for-arts-sake. Sprek orkesterrering og gode låter, ting tyder på at dette er et meget gjennomarbeidet konsept.
Han har en likandes stemme som synger de passe skrudde og/eller alvorlige tekstene.
Har lite å utsette på denne egentlig. Det måtte være produksjonen på de to Rise Up-låtene, det virker litt unødvendig å gi dem en så autentisk lyd (de er forøvrig de svakeste låtene her), men den totale underholdningsverdien kompenserer for dette.

Konklusjon: Flott konstruert album, med tyngre, streitere låter i midten, omgitt av ballader bundet sammen av funk. Gode melodier, sprekt arrangert.

Tror nok jeg lander på en 8/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Fine anmeldelser av "rise Up" er svært fasinert av Bobby Conn selv om jeg syntes denne platen ikke er den beste. Dessverre ikke store utvalget på Spoty.Er vel på linje med Hanseren 8/10 denne er vel min favoritt:

 

[mikefish]

Gode anmeldelser ! Hørte igjennom en gang,og er glad jeg slapp denne,men for all del: dette er bra saker.En artist jeg bør sjekke ut nærmere.

mvh. s,

 

[Handsoer]

Fint at jeg gledet noen med Triffids-plata. De senere platene har ikke de kjedelige køntrilåtene, men de er muligens litt overprodusert.
Uansett - de har lagd endel udødelige låter.

Artig at andre her liker DAF 8) (- har faktisk aldrig møtt ett eneste annet menneske som likte DAF.)
Hjelper på misantropien..........

 

[BurntIsland]

blir nok å sjekke ut King For A Day.

 

[Bent]

2 flotte anmeldelser av Bobby Conn.
Selv har jeg hørt på den et par ganger, hadde nok gitt den 5-6/10.

 

[Dazed]

St. Vincent – Strange Mercy

-Annie Erin Clark, eller "St. Vincent" jobbet en gang i en blomsterbutikk, men fikk sparken etter to uker, fordi det viste seg at jobben besto i mer enn å kle seg i søte kjoler og gruble over blomsters uendelige skjønnhet hele dagen.

-Hun studerte musikk på Berklee College Of Music i tre år før hun hoppet av og bestemte at "En dag må man bare glemme alt man har lært og begynne å lage musikk."

-Artistnavnet hennes er en referanse til "Saint Vincent's Catholic Medical Center" hvor poeten Dylan Thomas døde i 1953. Hun skal ha sagt: "Det er stedet dit poesi drar for å dø. Det er meg!"

Så: Dama er litt "far out", og det er musikken hennes også!

Annie Clark er en multiinstrumentalist som skriver sine egne sanger, og har en fortid i blant annet The Polyphonic Spree. Hun ble født i Tulsa, Oklahoma i 1982.

"Strange Mercy" er Annies tredje album, og det har blitt en stor suksess. Rost opp i skyene av kritikere over hele verden, og klatret til nr. 19 på Billboard 200-lista. Ganske rart at hun ikke er mer kjent her hjemme.

Musikken er nok ment å være helt individuell og unik, men for meg blir det riktig å plante det midt i sentrum av indiepop-båsen. (Som forøvrig ikke er en bås jeg liker å oppholde meg i særlig lenge av gangen.) Låtene er originale, sære og godt presentert. Musikken har elementer fra både rock med skrikende gitarer, og elektronika og avantgarde, men passer likevel svært godt her i "Indiestafetten". Lydbildet er svevende og eksperimentelt. Nesten litt avant garde. Tekstene er "poetiske", og handler om alt og ingenting. En blanding av barnslig glede og lallende galskap. Annie Clark har nok hørt på både Kate Bush og Björk i ganske mange timer gjennom årene, og "inspirasjonen" er ikke vanskelig å høre. Hun ønsker nok, og klarer til dels, å fremstå både som vever og alveaktig og som en beintøff "femme fatale".

Hvis jeg skal beskrive "Strange Mercy" med ett eneste ord, må det bli "kontraster". Jeg har full forståelse for at fans av sjangeren kan finne på å holde dette albumet svært høyt. Selv strekker jeg meg bare så langt at jeg vil si at det aldri er kjedelig, men likevel ikke fenger meg nevneverdig. Jeg tror forresten ikke at St. Vincent har nådd sitt høydepunkt enda. Dette er nok hverken det siste eller beste vi får høre fra Annie Clark.

Jeg gir albumet en subjektiv 4,5/10 (siden det ikke passer min smak, men blir ikke overrasket hvis noen andre kaller det en "tierplate").
​

 

[utgatt60135]

Veldig bra Dazed . Før jeg kommenterer plata (etter 64finger´n) så har jeg to spørsmål.

Hvorfor tror du at den ikke fenger deg og hva legger du i indiepop?

 

[Dazed]

Veldig bra Dazed . Før jeg kommenterer plata (etter 64finger´n) så har jeg to spørsmål.

Hvorfor tror du at den ikke fenger deg og hva legger du i indiepop?

Heh... Ja, det var det, da. Indierock er vel en slags mindre mainstream, mer eksperimentell og "kunstnerisk" type musikk. Litt sånn "alpelue, skjerf og stripete genser"-pling plong-musikk. ;D Jeg "forstår" den ofte ikke helt, for å si det litt dumt. Indiepop er for meg en litt mer "tilgjengelig", mer melodiøs avart av dette, med litt mer harmonier og hooks, uten å bli enkel og likefrem "pop".

Det var et godt innspill dette, lyngen. "Tenk gjennom det før du plasserer noe i en bås."

Jeg vet ikke helt om jeg klarte å beskrive min mening med "indie-pop", men jeg kjenner det igjen når jeg hører det, ok? tenk Belle & Sebastein, St. Etienne og sliktnoe.

Hvorfor denne musikken ikke fenger meg noe særlig? Tja, si det. Ting som Bjørk og Cardigans kan jeg høre litt på innimellom, men vanligvis foretrekker jeg litt mer agressiv musikk og/eller musikk med mer tradisjonelle harmonier og rytme. Å komme til bunns i hva som gjør at man foretrekker akkurat den musikken man gjør, tror jeg er et svært langt lerret å bleke.

...men det er alltid interessant, om enn utfordrende, å bli eksponert for ny musikk.

 

[Karma]

..... Å komme til bunns i hva som gjør at man foretrekker akkurat den musikken man gjør, tror jeg er et svært langt lerret å bleke.
.....

Det kunne blitt tema for en svært interessant diskusjon!

 

[utgatt60135]

Greie forklaringer det, Dazed. Ulike forklaringer til indie, så beskrivelsen er kanskje så enkel og stor som; pop/rock som skiller seg litt ut fra tradisjonell pop/rock. Men den er også kanskje i ferd med å løses opp siden "anderledes" blir vanlig.

 

[Kaare G. Opsahl]

St-Vincent - Strange Mercy
(2011)
Annie Erin Clark aka St. Vincent er født 1982 og har gitt ut 3 skiver. Hun har vært medlem av noen band med litt pretensiøse navn og hun bor i New York.
Hun har varmet opp for blant annet Arcade Fire og en haug av andre. Arcade fire er hipt og bra. De andre bandene er stort sett bare hippe.

Albumet teller 11 låter og klokker inn på ca 44 minutter.
Damen synger og spiller fint og det er fint å lytte til de fem første låtene. Tekstene virker gjennomtenkte å dype, tror jeg. Tekster intresserer meg ikke med få unntak når jeg lytter til musikk .

Damen har lyttet til Kate Bush svært ofte i oppveksten, det er sikkert. Sangen er preget av Kate, hun synger forbausende likt.

De første låtene er kule med vrengte gitarer og trommer osv. Problemet med denne skiva er at den etter de fem første låtene blir kjedelig. For meg virker det som om det er den samme låta som blir spilt med ny tekst.
Jeg har også en mistanke om at hun har lusket rundt i bakgården til Kate Bush og tusket til seg Kates forkastede låter fra søppelkassen som står ved porten under den store barlinden Kate plantet i 1976.

Denne platen fenger ikke meg. Jeg lytter heller til en av Kate sine skiver. Damen har talent og en flott stemme men hun trenger bedre låter og mer variasjon i både stemmebruk og akkompagnement. Mens jeg lyttet til albumet fant jeg meg selv i å drifte bort flere ganger slik at jeg ikke lenger hørte musikken eller la merke til at den i det hele tatt ble spilt. I tillegg ante jeg en snikende irritasjon som stadig økte i styrke etterhvert som jeg gikk gjennom skiva. Det blir for monotont og plagsomt.
4/10

 

[utgatt60135]

Veldig bra skrever 64finger! Jeg er enig et stykke på vei. St. Vincent klarer heller ikke å engasjere meg veldig mye unntatt enkelte låter som har flotte arrangementer. Plata blir litt tannløs. Jeg synes hun synger godt og har en bra stemme, men alikevel mangler den litt karakter og "sting". Men når det er sagt så synes jeg alikevel at platen er fin og bra lagd. Så karakterene deres er jeg ikke enig i. Synes den fortjener 6 eller 7. Jeg likte godt Actor når den kom ut, men at den i etterkant blir lite spilt sier ganske mye.

 

[Kaare G. Opsahl]

Takker og bukker Lyngen

 

[Kaare G. Opsahl]

Bra anmeldelse av Dazed. Vi er vel ganske enig

 

[mikefish]

Topp anmeldelser ! Jeg kjøpte denne platen,men det var mest fordi at den kostet null og niks.Har også den forrige ('the actor').

Vel,må si at 'strange mercy' klarer ikke å engasjere.Ville nok ha havnet midt på treet hos meg også.

mvh. s,

 

[Griffenfeldt]

Dave Stewart​

Greetings from the gutter​

Dave Stewart, også kjent som han typen i eurythmics, gav ut denne skiven samtidig som vi var opptatt med å slå OL floken her hjemme. De skarpeste har skjønt at vi prater om 94.
Det jeg husker fra denne skiven er Mtv hiten "Heart of stone" Resten av skiven har jeg ikke fått med meg. Muligens fordi Mtv var noe jeg ikke akkurat fulgte ivrig med på da både New York dolls og Sex pistols ikke akkurat dukket opp hyppig på den kanalen.

Greetings from the gutter er altså hans første solo album. Albumet er først og fremst en blanding av fuzzgitarer med ubestemmelig (og periodisk skivebom ) funkrytmer.
For meg blir dette en smule Schitzofrent og varierende. Skal han først onanere gitaren med effektpedalen inne, bør han satse på en annen stil.

De låtene jeg liker veldig godt, liker jeg desverre av feil årsaker og det er når han viser at han er influert av andre. Her skinner det både av David Bowie og Tom Waits. Det er ikke vanskelig å høre i kompene at Dave Stewart er et slags musikalsk geni, jeg liker bare ikke måten han skifter og varierer på.
Det er de nedtonenede og rytmisk fascinerende låtene jeg liker: St valentines day, Kinky sweetheart, Jealusy og Oh no, not you again.

Skiven får en 12345 6 78910

 

[Dazed]

Bra anmeldelse av Dazed. Vi er vel ganske enig

Takk det samme. Ja, det ser sånn ut.

 

[Kaare G. Opsahl]

Dave Stewart​

Greetings from the gutter​

Dave Stewart, også kjent som han typen i eurythmics, gav ut denne skiven samtidig som vi var opptatt med å slå OL floken her hjemme. De skarpeste har skjønt at vi prater om 94.
Det jeg husker fra denne skiven er Mtv hiten "Heart of stone" Resten av skiven har jeg ikke fått med meg. Muligens fordi Mtv var noe jeg ikke akkurat fulgte ivrig med på da både New York dolls og Sex pistols ikke akkurat dukket opp hyppig på den kanalen.

Greetings from the gutter er altså hans første solo album. Albumet er først og fremst en blanding av fuzzgitarer med ubestemmelig (og periodisk skivebom ) funkrytmer.
For meg blir dette en smule Schitzofrent og varierende. Skal han først onanere gitaren med effektpedalen inne, bør han satse på en annen stil.

De låtene jeg liker veldig godt, liker jeg desverre av feil årsaker og det er når han viser at han er influert av andre. Her skinner det både av David Bowie og Tom Waits. Det er ikke vanskelig å høre i kompene at Dave Stewart er et slags musikalsk geni, jeg liker bare ikke måten han skifter og varierer på.
Det er de nedtonenede og rytmisk fascinerende låtene jeg liker: St valentines day, Kinky sweetheart, Jealusy og Oh no, not you again.

Skiven får en 12345 6 78910

Bra anmeldelse. Får ikke fot for denne skiva i det hele tatt. 3 er dommen

 

[BurntIsland]

Gode anmeldelser av Dazed & Fingered; 4-5 for St Vincent høres helt greit ut for min del.

 

[utgatt60135]

Dave Stewart var bare ikke interessant for meg. Noen ok låter og noen som jeg overhodet ikke likte. 3 tenker jeg. Men bra anmeldelser! Takk for dem! Jeg mener den! Brasse????

 

[Brasse]

Så her har vi den kjipe halvparten av eit guilypleasureband.
Gode 6 år etter dei gav seg (eller, ga seg før de begynte igjen, du skjønner…)
Så kva har den mannlige vokalistgitaristen fra ein duo som består av synth og kvinnevokal å melde?

Mest av alt har godeste Dave gitaren på hjertet. Han elsker gitaren sin. Han elsker å høyre seg sjølv spele gitaren sin og, banna bein, dette er hans plate og den gitaren skal ha hovudrolla. Eit mysterium er det derfor at han kjører gitaren sin gjennom effektboksen Crapmaster 3000 (mulig feil tittel) på samtlige låter. Dette er Dave sin gitar.

Så, i forkant av prosjektet, så måtte Daven lage eit knippe låter som han kunne putte gitaren sin på. Det var ikkje den prioriterte delen av utgivelsen. «Ikkje så farleg», seier Dave, «hugs — gitaren».
Han snekra klisjefylte arrangement, tynne tekstar og lånar frå idola sine. Nokre låter er så Bowisk at det nærast er eit plagiat. Og stjelinga er på sitt mest gru(fryde)fulle på You talk alot. Der åpnar han gitarsoloen med eit lånt tablatur fra Pink Floyd, tonene tar sats og scenestuper fem meter rett ned i gjøma. Men det fins ikkje skam - Dave plasserer likegodt ein saxofonsolo inn etter han er ferdig å gnukke. Eg skulle ønske det var ei tulleplate. Men den klamme kjensla av at dette er svært sjølvhøgtidlig slepp ikkje taket. Dette er blodig alvor. Den jævla gitaren.

Det verkar i det heiletatt som dei gode elementa fra Eurythmics (vokal og synth) er ein vampyr og Daven er ein prest. Som virkelig går inn for å sette fyr på kvitlauken.

På det beste er Greetings from the gutter som ei middels Robbie Williams-låt. Damien save me kunne eg funne på å putte på ei '90-talls speleliste. Eller, det var det eg tenkte, fram til eit anna gjengåande hår i denne suppa stakk seg ut. Bassisten sklir av kvar tone. Kanskje for å understreke at det ikkje er synth, slik som i gamledagar. Eg veit ikkje. Eg hatar bassistar som sklir av kvar tone.

Greetings from the gutter, vi streamast aldri.



Forsinkelsesbonus.
Eg gir dykk eit utvalgt stykke lyrikk frå plata.

Well I've had a lot of money
I had a good paying job
but all I want is her to be happy
to do something she can be proud of

Så, der.


Edit edit!

Gløymte terningkast.
Eg trillar min Zocchihedron og landar på 29.

 

[OAlex]

Fantastisk anmeldelse!

 

[BurntIsland]

Der satt'n! Jeg opplever at begge anmeldelser av Dave Stewart er av den samme skiva jeg hørte. Jeg synes ikke denne skiva var noe som fenget. Det gjorde derimot Brasses slakt! Herlig lesning ;D

 

[Brasse]

Takk takk.
Eg elskar mykje cheesy musikk, men mest av alt cheesy musikk med eit glimt i auget.
Difor er denne plata ganske stressande, då eg aldri får grep om det er fleip eller fakta.
Sorry Bent :'(

 

[Brasse]

Når det gjeld St-Vincent - Strange Mercy plata (som eg "sendte inn") så må eg berre sei at begge meldarane har gjort ein god jobb, sjølv om eg ikkje er enig. For meg er dette perfekt pop, fylt til randen av kreativitet, eksplosjonsbasert gitar og aldri-tidlegare-høyrt arrangement og vendingar. Hooket på Cheerleader er heilt gnistrande og, som de er inne på, den avtar i dramatikk utover, men for meg er det perfekt dramaturgi. Eg gir den ein 9.