PJ Harvey - Let England Shake
The West's asleep. Let England shake,
weighted down with silent dead.
I fear our blood won't rise again.
Fra første strofe skjønner vi at Let England Shake er en heller dyster affære. Direkte lystig har hun aldri vært, PJ Harvey, men her dras vi ned i skyttergraver, gjennom ingenmannsland og over et blekt og misbrukt England som allegorier rundt mekanismene og følelsene som former nasjoner og mennesker.
Jeg synes lenge at albumet burde åpnet med låt to, The Last Living Rose, som både i tekst og tone får meg mye mer i stemningen som albumet krever enn det åpningssporet makter. Her er trommene som pulsslag, og gitaren og vokalen forteller at hun mener alvor når hun vekselsvis refser og omfavner. Noe helt annet enn xylofonene som spiller Konstant I Opel på første låta. Men så la jeg merke til at avslutningssporet, The Colour Of The Earth, nevner ANZAC, og da er vi tilbake til Istanbul og ringen er sluttet.
Musikalsk holder ikke åpningssporet kvaliteten til resten av albumet, men rent fortellermessig setter jeg pris på at hun har gjort det slik.
White Chalk utgaven av PJ Harvey var langt sobrere og mer nedtonet, mens A Woman A Man Walked By for to år siden sprudlet og spriket mer i alle retninger. Litt forenklet kan vi kanskje si at Let England Shake er en slags miks av disse to. Melodiene og stemmebruken tegner en sterk kontrast til tekstenes mistro og mørke, det er nesten som om hun vil berolige de fortapte eller hardt prøvede personene hun synger om. Eller i hvert fall gi de en oppløftende låt å marsjere ned i avgrunnen til.
Starten på On Battleship Hill kunne vært hentet fra The Magnetic Fields, Written On The Forehead kunne med litt hjelp fra Basement Jaxx gått rett inn på dancelistene på begynnelsen av årtusenet. Før omtalte The Last Living Rose er kanskje det nærmeste jeg for ti år siden kunne sett for meg at PJ Harvey kom til å høres ut som i 2011.
Innimellom alt dette har vi vevre og vakre koringer, tilnærmet falsett, triumferende blåserekker og noen forbannede xylofoner. Perfekt er det ikke, men det er tydelig at PJ Harvey er i ferd med å bli like komfortabel med sin nye uttrykksform som hun var som sint gitarpike på begynnelsen av nittitallet.
Det tror jeg borger for mange gode utgivelser i årene som kommer.
8,5/10