Yo la tengo And then nothing turned itself inside out Matador 2000
På starten av 90 tallet hadde jeg flere bekjente som lyttet til dette bandet, men overflatiske visitter i musikken deres gav ikke meg så mye da. Jeg syntes det var litt kjedelig, og at dette minnet om bleke skygger av andre band jeg heller ville høre på. Jeg var derfor forberedt på å ikke like denne
men det gjør jeg mer og mer. Dette er en plate som sniker seg innpå meg og setter seg fast. Den har også en underliggende uro som jeg liker. Musikk skal gi litt friksjon!
Dette er et band som har holdt på i nesten 25 år, men det er første gangen jeg lytter ordentlig til de. Noen av referansene mine kan derfor være nyere enn denne plata uten at jeg har tenkt så mye over det. Det første som slo meg var at stemningen på plata (ikke lyden) minnet om sølvbryllupsturneen til Handsome Family, som kom innom Norge i fjor høst. Er ekteskapet et tema på denne plata også? Den neste assosiasjonen jeg fikk var Up av REM, som også er litt lavmælt, distansert, og med fellesnevnere i programmering av loops og drone-keyboard.
Plata har også likhetstrekk med deler av produksjonen til Lambchop og bandet takker da også Kurt Wagner på coveret. Det er også noe urovekkende ute i horisonten som kan minne om Mezzanine av Massive attack. Den assosiasjonen som er sterkest hos meg går til 22 pisterpirkko slik de hørtes ut på starten av 90 tallet (fx på Big Lupu); selv om lydbildet er forskjellig så er atmosfæren lignende.
(Jeg har lest at flere kobler dette bandet til Velvet Underground. De, og andre nyskapende band dukket opp for mer enn 40 år siden, så det er vanskelig å ikke ligne på de, og så lenge det ikke er snakk om kopiering finner jeg ikke slike referanser meningsfylte.)
Et 13 spor langt album på til sammen 77 minutter, mye av det tilsynelatende tilpasset late night listening, men spor 9 Cherry Chapstick er en støyorgie i sonic youth divisjonen. Platen har mye atmosfære, har en rytmisk fremdrift som er myk men stødig, og litt hypnotisk. Musikken har et litt distansert utrykk, som om dette kommer til deg langt bortefra
(det er opplevelsen jeg tenker på her, og ikke dybden i lydbildet, som for øvrig er stor)
Hvis denne plata hadde vært et maleri så tror jeg det er malt innenfor impresjonismen.
Den enkelte låta har jeg ikke fordypet meg så mye i, jeg har tatt inn albumet under ett, fra spotify på PC høyttalere, i bilen og over anlegget. Plata har et stort lydbilde, med mye effekter som aldri blir påtrengende, intet her som roper på oppmerksomheten min, det er lavmælt men spennende vil jeg si. Selv om det ikke er påtrengende tror jeg ikke dette funker som bakgrunnsmusikk (jeg hater bakgrunnsmusikk!)
Plata er kommet for å bli hos meg. Har vel så langt bevegd seg fra 5/10 til 8/10 tenker jeg. God lyd, og kan med hell nytes over et bra anlegg med volum. Fungerer bra i bil også, den forbedrer strekningen Trondheim-Berkåk (som er ulidelig kjedelig) slik at jeg kjører lovlig for å få høre hele cdn ferdig. Favoritter er vanskelig å trekke frem men spor 2, 5 og 8 var de første jeg falt for.
Hvor fortsetter jeg? Hva er den neste Yo la.. jeg skal prøve meg på?
Anbefales helhjertet, selv om man aldri har vært i nærheten av en klassisk utgivelse.
