Opeth, Damnation
http://open.spotify.com/album/4qx8h5bCtgr4LH2v1QmeOm
Har valgt å ikke søke info om band og plate, da jeg blir lett påvirket, så her får dere bare mine egne tanker.
Dette er et av de albumene der helheten er bedre enn delene så jeg har valgt og ikke kommenter enkelt sanger, da hele plata for meg er en sang delt opp i forskjellige partier.
Min forhåndskunnskap til Opeth er korte inntrykk av gauling, beinharde gitarer med en trommis som går amok. Blant kjenner blir vel dette kalt deathmetal. På denne skiven har Opeth valgt å la brutalitet, skriking og brøl bli hjemme.
Nydelig mellotron og synth bruk. Kan til tider minne litt om Porcupine Tree.
Fantastisk behagelig gitar soloer og gitar strofer som dukker opp i nærmest jammete progpartier. Veldig 70talls. Band som Camel og Pink Floyd (tenk sangen echo), dukker opp, uten at likheten er slående. Skulle nok ønsket at de eksperimenterte enda mer, noe som ville gjort plata enda mer spennende. Uansett vil jeg beskrives hele plata som usedvanlig vakkert, om enn litt lite musikalsk dristig.
Vokal bruken er ikke til å kjenne igjen fra mine tidligere erfaringer med gruppen. Her synges det klart og rent. Ingen dødsvræl her, nei. Selv ikke bestemor og tanter ville rynket på nesen om Damnation ble spilt i bakgrunn.
Nærmest en drøm for en trommis dette her. Trommene er tydelige og litt frampå i lydbilde. Du kan nærmest høre trommeslageren storkoser seg. Enormt leken trommehåndtering som får foten til å trampe med. Bassisten gjør det hele enda mer groovy. Takktskifter og temaendringer fungerer smertefritt (uten at overgangen blir kunstig), noe som en del progressive grupper har mye å lære av.
Faren med denne type progressiv (med vekt på progressive) akustisk death metall er at det blir litt flinkt. Her fungerer det bra selv om det enkelte ganger kan bli litt vel klinisk/rent.
Det litt kalde lydbilde kan være et virkemiddel for å få fram en slags desperasjon/depresjon. De depressive tekstene understrekker dette.
Selv om plata er nærmest akustisk i sin framtoning så ligger det noe mørkt, hardt og dystert der bak som du bare venter på skal komme frem. For meg er dette mer skremmende en mye av det jeg har hørt av blackmetall og deathmetall som kan bli latterlige i sitt sterke behov for å markere seg.
Som sagt særs rolig og melodiøst, men likevel i metall landskapet.
Opeth er svært dyktige låtsnekkere. Melodiøst, fengende musikk med rytmikk og groove som en bare må like. Mye bruk av akustisk gitar gir meg en folkerock/ folkeprog feeling. Litt Landberk (Riktigt akta) aktig. For et tidligere proghue som meg treffer dette. For andre kan dette være en turnoff.
Liker du 70 talls progressiv rock og/eller er åpen for metall, så er det en stor sjanse for at denne skiva går rett hjem. Jeg skal i alle fall ha meg et eksemplar av denne skiva.
God musikkhelg

8/10
Lf