Artist: the Dead weather
Tittel: Sea of cowards
Label/År: Third man records / 2010
Jack White med et sideprosjekts sideprosjekt.
Jack White turnerer med
the Racounteurs sommeren 2008. Med seg har de bandet
the Kills, anført av Alison Mosshart. Mr White pådrar seg bronkitt mot slutten, og
the Kills vokalist Mosshart trår støttende til. Banda må trolig like det de hører, for ut av dette kommer altså enda et prosjekt;
the Dead weather. Dette er deres andre fullengder, uten at noen av dem har sendt sjokkbølger gjennom undertegnede. Det gjorde Jack White med
White stripes for det som begynner å bli en del år siden, men the kills er for meg tilnærmet ukjent.
Kjapt summert leverer
the Dead weathter småskitten lurvete rock & roll med ene beinet i blues'n og det andre i klassisk rock&roll. Premissene skulle derfor så absolutt være tilstede for å levere et helstpøt album. Det har imdlertid ikke
Sea of cowards blitt. Låtene holder rett og slett ikke helt til gull. Det blir for likt og monotont i lengden, og innimellom kjeder plata meg. Når det er sagt, kan dette gjerne være farget av at jeg stort sett har skyhøye forventninger til mr White, og ting han foretar seg, og at plata isolert sett kanskje er bedre enn jeg vil vedgå.
Lyspunkter er det imidlertid her, det skulle da bare mangle.
Blue blood blues som åpner plata,
I can't hear you og
Gasoline er solide rockelåter som tåler å bli hørt noen ganger før slitasjeskadene oppstår. Dette er også låtene som i mine ører avviker mest fra det jeg oppfatter som "formelen" platen er fundamentert på, og det er altså når bandet er mest ulik seg selv at det funker best.
Gasoline har også en svært så "sonisk" gitarsolo i ermet, og slikt kan man bifalle. Vi befinner oss altså hele tiden i skjæringspunktet rock&roll/blues, ispedd små hint av punk, og av en eller annen merkelig grunn vandrer tankene mine ofte til
Led Zeppelin når plata snurrer. Det må jo strengt tatt være et godt tegn?
Mosshart og White gjør en mer enn godkjent jobb vokalmessig. Til tross for (tidvis) påfallende like røster, utfyller de hverandre på en god måte. Ellers trakteres gitarer og rytmeseksjon på en solid måte - de vet ka de holder på med, men det er noe med det litt krampaktige forsøket på å være
for kreativ og smart, som gjør at dette fort blir verken fugl eller fisk for meg. Tidvis bobler det nesten over med idèer og avsporinger i alle retninger, noe som gjør at plata framstår som sprikete og ustrukturert, slik at helhetsinntrykket får seg et skudd for baugen. Paradokset er at tross alle disse kreative innfallene fortoner altså plata seg nokså kjedelig og uinspirerende til tider. Det blir fort sånn skuldertrekk/whatever-plate feeling av dette.
the Dead weather er altså sideprosjektetes sideprosjekt for White sin del, noe som merkes både i låter og engasjement. Når det er sagt så byr plata på et knippe låter som tåler noen runder og som faktisk gir meg noe, men det er et par tusen rockeplater opp gjennom historien som fortener mer lyttetid enn denne.
6/10
CEVBOF hadde sagt
5/9
Ps!
Det er bare å beklage at eg ikkje har hatt meir tid tilgjengelig denne gongen. Meldinga kunne med fordel vore meir informativ, men terningen ville nok blitt den samme uansett.
