The Tables med Shady Whims and the obstacles
- Gluntan på syre?-
The Tables var et Oslo-basert indieband startet i 1988 av trekløveret Bartleby (Tore Sørensen) på vokal, Robert Birdeye (Steinar Buholm) på bass og trommer, Reg Trademark (Ståle Caspersen) på gitar. Senere kom Mono ( Benedikte Sterner) på trommer og Sandy Shore ( Kjersti Gravklev) på orgel. Besetning og bandnavn har angivelig variert i løpet av årene.
Albumet består av 24 melodier (!) i relativt lik sjanger. Den er musikalsk påvirket av midt/sen 60-talls Londonpop, med sterk vekt på gitar og orgel, samt vokalharmonier spesielt i refreng, og satt i et litt oppdrevet tempo, men mangler den tørre Rickenbacker-bassen som hører stilen til. Tekstene er lett psykedeliske og med tydelige referanser til sci-fi og B-filmer fra 50- og 60-tallet, gjerne i en naivistisk stil.
Platen er spilt inn som første album i Endless Sound Studios i 1989, og ble gitt ut året etter på plateselskapet Schtooopid Records . (Versjonen jeg har hørt på fra Spotify er fra 2003.) Albumet skal ha fått gode anmeldelser i utlandet, b la i Frankrike.
De 23 første låtene er mellom 16 sekunder (!) og drøye 4 minutt. Det siste sporet er på over 13 minutter (og lot seg av ukjente grunner ikke avspille hos meg). Albumet har en instumentallåt;
Moondance.
For meg er The Tables et nytt bekjentskap, jeg har verken hørt om eller noe av dem tidligere.
Etter mitt syn skulle platen vært gitt ut som en fem spors EP, for her er det for mye rølp og halvferdig tull. Mye fremstår som kjellerøvinger og flere av låtene faller fra hverandre. Alt for mange av låtene er ordinære kopier av stilepoken, og gjentakelser av hverandre. Arrangementene er nærmest kopier.
Det førte til at det ved flere anledninger var en lidelse å lytte seg igjennom dette produktet, som er stygt skjemmet av manglede selvinnsikt i egne musikalske begrensninger. Her skulle det vært en streng produsent med skarp slakterkniv, som skar nådeløst - for selv om bandet virker å ha det hyggelig (i betydningen studentrevyaktig løye), så er dette slett ikke like spennende for oss som påføres dette. Det fungerer gjerne live eller på et særdeles sent nachspiel, men på høylys dag i egen stue burde dette nærmest regnes som auditivt masseødeleggelsesvåpen, og behandles der etter. Eller forresten, noen masser vil dette album aldri kunne nå, så glem det Blix.
Jeg antar at bandet forsøker seg i sjangeren ironi, men det mangler tilstrekkelig talent og finesse, og dette blir for mye tull og svake prestasjoner til at humoren fungerer. Vokalprestasjonene er veike og sjangerklisjene står formelig i kø, og ofte har jeg fornemmelsen av at de tuller for å skjule manglende talent. Det er en viss hypotetisk mulighet for at The Tabels har sett for seg dette som et slags dekonstruktivistisk prosjekt, i så fall har de ikke lykkes.
I melodien
In a perfumed Garden høres mot slutten sår barnegråt. Det barnet har min fulle sympati, og det skyldes ikke bare at soloinstumentet fremstår for meg som blokkføyte (dette forhatte skole(tortur)instrument), men vel så mye fordi låten er usedvanlig masete og slitsom. Det fører jo unektelig til at en bør vurdere om The Tables produkt faller inn under Lov om Barneverntjenester, spesielt §§ 4-1, 2.ledd og 4-6, 2.ledd.
http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-004.html#4-6
Men så er det noen unntak, og som etter min smak kunne utgjort en grei EP. Det er
Great Adventures In Wonderland, som selv om låten noen ganger truer med å bryte sammen, har en lekenhet og nynnbarhet som hever den langt over det generelle gnålet på albumet. Det er en søt låt, med vakker koring og en seriøs vilje til å formidle mer enn fyllerølp.
Waiting For The Space Invaders er også original og søt, der de lar ei bikkje starte og gneldre med. Låten er arbeidet med, det tjener den og vi på. Vokalen slipper seg mer utpå, er modigere, og gir så mye mer av seg selv.
Det skjer også i
The Botanical Garden, hvor det også er innslag av strykere. Det er fint og ikke så anmassende krampemorsomt hele tiden. Vemodig og søtt, ja på grensen til rørende (Eller tar jeg nå til tårene mest på grunn av alle de elendige låtene jeg må lide meg gjennom? Ikke godt å si.)
Neste som utmerker seg er
Amy Tinsdale, som er en nynnbar og trivelig låt. Men ikke noe mer. Den kunne vært den låten som ikke kom med på Bowies London Boy.
Den neste jeg synes har noe ved seg er
Im A Man, som er en gladlåt, men som skjemmes av tullesynging på verste ungdomskoleengelsk. Hadde de jobbet mer med vokalprestasjonene ville den kunne hevet seg til en uforglemmelig låt. Nå er den kun en uforløst og uslipt perle.
Låten
Baby I Got News For You er den som skiller seg mest ut sjangermessig, og som gir albumet hardt tiltrengt variasjon. Den er mer heavy og kan minne om musikken på slutten av 70-tallet. Men det gjør ikke låten i seg elv mer en ordinær. Den stemmes ut.
Lyden på albumet er via spotify ganske elendig, den er hard og gneldrete og er med på å forsterke lytteslitasjen. Instrumentene er delvis dårlig gjengitt, med for mye diskant på trommer og grøt på bassen. Og det forferdelige orgelet som skal ligge og gnage på alt for mange låter. Fysj!
Låten Im Not Impressed er en tullelåt som er ment som et hån mot flinkiser, men er bare masete og avslører at det er ikke flinkisene de kjemper i mot, men sitt eget manglende kunstneriske talent. Låttittelen kunne gjerne stå som overskrift på denne anmeldelsen, for her var det ikke mye å skryte av.
3/10 (ett poeng for hver låt som utmerker seg, men fradrag av to straffepoeng for alle de dårlige låtene.)